Så snart Winston hadde gjort seg ferdig med de tre oppgavene, festet han sine taleskrevne rettelser til vedkommende nummer av Times og stakk dem inn i det pneumatiske røret. Med en bevegelse som var så nær det ubevisste som i det hele tatt mulig, krøllet han så i hop de opprinnelige meldingene og de notater han selv hadde gjort og slapp dem i minnehullet for at flammene kunne fortære dem.
Det som skjedde i den usynlige labyrinten som de pneumatiske rørene førte til, visste han ikke i enkeltheter, men han hadde en viss anelse om det. Så snart alle de rettelser som var nødvendige i et spesielt nummer av Times var blitt samlet og redigert, ble nummeret trykt om igjen, det opprinnelige nummer tilintetgjort og det rettede anbragt i arkiver istedenfor det. Denne prosessen med stadige endringer ble ikke bare anvendt på aviser, men også på bøker, tidsskrifter, brosjyrer, plakater, flyveblad, filmer, lydopptak, tegninger og fotografier — på all slags litteratur eller dokumentasjon som muligens kunne ha noen politisk eller ideologisk betydning. Hver eneste dag, ja nesten hvert minutt på dagen ble fortiden ført à jour. På den måten kunne man bevise dokumentarisk at hver eneste forutsigelse som Partiet var kommet med, hadde vist seg riktig. Ikke en eneste nyhet eller meningsytring som stod i strid med øyeblikkets krav fikk heller lov til å bli stående på trykk. Hele historien var en palimpsest som ble renskrapet og så beskrevet igjen nøyaktig så ofte som det visste seg nødvendig. Når først dette var gjort, var det ikke i noe tilfelle mulig å føre bevis for at det var foretatt en forfalskning. Den største seksjon av arkivavdelingen — langt større enn den Winston arbeidet i — bestod rett og slett av folk med den oppgave å oppspore og innsamle alle eksemplarer av de bøker, aviser og andre dokumenter som var avlegs og derfor måtte ødelegges. Et nummer av Times kunne være omskrevet tolv ganger på grunn av endringer i de utenriks politiske forbindelser eller noen vrange profetier som Store Bror var kommet med, men i arkivet bar det fremdeles sin opprinelige dato, og det fantes ikke noe annet eksemplar som kunne motsi det. Bøker ble også kalt inn og omskrevet gang på gang, og ble så sendt ut igjen uten noen innrømmelse av at det var foretatt noen endringer. Selv de skrevne beskjeder som Winston fikk, og som han ufravikelig kvittet seg med så fort han var ferdig med dem, opplyste eller antydet aldri at det skulle foretas noe falskneri, de hentydet alltid til forglemmelser, feiltagelser, trykkfeil eller gale sitater, som det var nødvendig å beriktige i sannhetens interesse.
Men i virkeligheten var det ikke falskneri engang, tenkte han mens han rettet på Overflodsministeriets tall. Virksomheten gikk bare ut på å erstatte noe sludder med noe annet. Det meste av det materialet en stelte med, hadde ikke forbindelse med noe i den virkelige verden, ikke engang den forbindelse som inneholdes i en direkte løgn. Statistikken var like fantasifull i sin opprinnelige skikkelse som i sin rettede. For en stor del måtte en lage den i sitt eget hode. Overflodsministeriets overslag hadde for eksempel gått ut på en produksjon av hundre og fem og førti millioner par sko i det nevnte kvartal. Den virkelige produksjon ble oppgitt til to og seksti millioner par. Da Winston omredigerte overslaget, satte han imidlertid tallet til syv og femti millioner, for at man som vanlig kunne hevde at kvoten var mer enn oppfylt. To og seksti millioner var iallfall ikke nærmere sannheten enn syv og femti millioner eller hundre og fem og førti millioner. Høyst sannsynlig var det ikke blitt produsert noe skotøy i det hele tatt. Enda sannsynligere var det at ingen visste hvor mange sko som var fremstilt og enda mindre brydde seg om det. Det eneste en visste, var at det hvert kvartal ble produsert astronomiske antall av sko på papiret, mens kanskje halvparten av Oceanias befolkning gikk barføtt. Og slik var det med alle de arkiverte kjensgjerninger, store som små. Alt ble borte i en skyggeverden, hvor til syvende og sist selv årstallet var blitt usikkert.
Winston tittet tvers over hallen. I det avlukket som svarte til hans på den andre siden satt en liten pertentlig fyr med svart skjeggstubb som het Tillotson og som arbeidet jevnt og trutt, med en sammenbrettet avis på kneet og med munnen tett opp til mikrofonen på taleskriveren. Det så ut som han forsøkte å bevare det han sa som en hemmelighet mellom seg selv og fjernskjermen. Han så opp, og brillene hans lynte fiendtlig i retning av Winston.
Winston kjente knapt Tillotson og ante ikke hva slags arbeid han drev på med. Folk i arkivavdelingen snakket ikke gjerne om arbeidet sitt. I den lange salen uten vinduer, med dens dobbelte rekke av avlukker, og dens uendelige papirrasling og summing av stemmer som snakket i diktafonene, var det et dusin mennesker som Winston ikke kjente av navn en gang, enda han hver dag så dem pile ut og inn i korridorene og fekte med armene under tominuttershatet. Han visste at i avlukket ved siden av hans eget satt det vesle rødblonde kvinnfolket og trellet dag ut og dag inn, hennes oppgave var rett og slett å granske avisene for å finne frem og slette ut navnene på dem som var blitt fordampet og derfor offisielt aldri hadde eksistert. Det var en viss konsekvens i dette, for hennes egen mann var blitt fordampet et par år i forveien. Noen avlukker borte satt et mildt, udugelig, drømmende vesen som het Ampleforth, med mye hår i ørene og en forbausende evne til å jonglere med rim og versemål. Hans oppgave var å lage forvanskede utgaver — endelige tekster, ble det kalt — av dikt som ideologisk sett var blitt skadelige, men som av en eller annen grunn ble beholdt i diktsamlingene. Og denne salen med sine omkring femti funksjonærer var bare en underavdeling, en enkelt celle i den veldige og kompliserte arkivavdelingen. Omkring, over og under dem satt andre funksjonærsvermer og arbeidet med en ufattelig mangfoldighet av oppgaver. Det var veldige trykkerier med sine redaksjoner, sine typografiske eksperter og sine velutstyrte atelierer for forfalskning av fotografier. Det var avdelingen for fjernsynprogrammer med sine ingeniører, regissører og ensembler av skuespillere som var spesielt utvalgt på grunn av sin dyktighet til å etterligne stemmer. Det var arméene av kontorister, hvis oppgave simpelthen var å sette opp lister over bøker og tidsskrifter som skulle innkalles. Det var de enorme lagerrommene, hvor de korrigerte dokumentene ble oppbevart, og de hemmelige fyrene hvor de opprinnelige eksemplarene ble brent. Og et eller annet sted, helt anonymt, satt også de menn som ledet og samordnet det hele og trakk opp de linjer som gjorde det nødvendig at et bestemt bruddstykke av fortiden måtte oppbevares, et annet forfalskes og et tredje tilintetgjøres.
Og til syvende og sist var arkivavdelingen bare en enkelt gren av Sannhetsministeriet, hvis fremste oppgave ikke var å rekonstruerte fortiden, men å forsyne Oceanias borgere med aviser, filmer, skolebøker, fjernsyn-programmer, skuespill, romaner — kort sagt alle tenkelige slags opplysninger, undervisning eller atspredelse, fra en statue til et slagord, fra et lyrisk dikt til en biologisk avhandling og fra et barns ABC til en ordbok i nytale. Ministeriet måtte ikke bare imøtekomme Partiets mangfoldige krav, men også gjenta hele operasjonen på et lavere plan til gagn for proletariatet. Det var en hel kjede av særskilte avdelinger som syslet med proletarisk musikk, litteratur, drama og underholdning i sin alminnelighet. Her ble det fremsilt filleaviser som nesten ikke inneholdt annet en sport, forbrytelser og astrologi, sensasjonelle fem cents-romaner, filmer som oste av kjønn og sentimentale sanger, som helt og holdent ble laget på mekanisk vis i et spesialbygget kaleidoskop som kaltes en versemaker. Det var til og med en hel underseksjon — Pornosec het den i nytale — som var opptatt med å lage den sjofleste slags pornografi, som ble sendt ut i forseglede pakker, og som ingen partimedlemmer fikk lov til å se unntatt de som arbeidet med den.