I øyeblikket var det vanskelig å fortsette. Han lukket øynene og presset fingertuppene mot dem, mens han prøvde å tvinge frem det synet som stadig kom tilbake. Han følte en nesten uimotståelig trang til å skrike en rekke sjofle ord av full hals. Eller å dunke hodet mot veggen, sparke bordet over ende og hive blekkhuset gjennom vinduet — foreta en hvilken som helst støyende eller voldsom eller pinefull ting som kunne mørklegge det minnet som pinte ham.
Ens verste fiende var ens eget nervesystem, tenkte han. Når som helst kunne den indre spenningen gi seg uttrykk i et synlig symptom. Han tenkte på en mann han hadde passert på gaten for noen uker siden: en ganske alminnelig utseende mann, et partimedlem i fem og tredve eller førtiårsalderen, høy og tynn og med en dokumentmappe. De var bare noen meter fra hverandre da venstre side av mannens ansikt plutselig ble fordreiet i en slags krampetrekning. Den gjentok seg nettopp som de passerte hverandre: det var et rykk, en skjelvning, hurtig som klikket av en kameralukker, men tydeligvis en vane hos ham. Han husket at han den gang tenkte: den arme djevelen er ferdig. Og det uhyggelige var at det hele trolig var ubevisst. Den dødeligste av alle farer var å snakke i søvne. Så vidt han kunne skjønne, var det ingen måte til å beskytte seg mot det.
Han drog pusten og skrev videre:
Jeg fulgte henne gjennom døren og over en gårdsplass til et kjellerkjøkken. Det stod en seng mot veggen, og på bordet var det en lampe som var skrudd sterkt ned. Hun…
Det isnet i tennene hans. Han hadde lyst til å spytte. Samtidig som han tenkte på kvinnen i kjellerkjøkkenet kom også tanken på Katharine, hans kone. Winston var gift — han hadde iallfall vært gift, og sannsynligvis var han det fremdeles, for såvidt han visste, var konen hans ikke død. På ny var det som han pustet inn den varme, innestengte kjøkkenlukten, en lukt som var sammensatt av stanken av veggedyr og skitne klær og ekkel og billig parfyme, men som likevel virket dragende, fordi ingen partikvinne brukte parfyme eller kunne tenkes å gjøre det. Bare proletarene brukte parfyme. I hans tanker var lukten av den uatskillelig forbundet med horeri.
Da han fulgte denne kvinnen, hadde det vært hans første fall på omkring to år. Selvsagt var det forbudt å ha omgang med gatetøser, men det var en av disse reglene som en stundom kunne manne seg opp til å bryte. Det var farlig, men det gjaldt ikke liv eller død. Å bli knepet sammen med en hore kunne bety fem år i en tvangsarbeidsleir — ikke mer, hvis en ikke hadde begått noen annen forbrytelse. Og det var lettvint nok, forutsatt at en kunne unngå å bli overrasket i selve akten. Fattigkvarterene var fulle av kvinner som ville selge seg. Noen kunne til og med kjøpes for en flaske gin, som proletarene ikke fikk lov til å drikke. Stilltiende var Partiet endog tilbøyelig til å oppmuntre prostitusjonen som et avløp for instinkter som ikke kunne undertrykkes helt. Rene utskeielser tellet ikke så mye så lenge de ble bedrevet i hemmelighet og var gledeløse og bare gjaldt kvinner av en undertrykt og foraktet klasse. Den utilgivelige forbrytelse var løsatkighet mellom partimedlemmer. Men selv om dette var en av de forbrytelser som de tiltalte uten unntagelse erkjente seg skyldig i under de store utrenskninger, var det vanskelig å forestille seg at noe slikt virkelig hendte.
Partiets mål var ikke bare å hindre menn og kvinner i å slutte troskapsbånd som det kanskje ikke maktet å kontrollere. Dets virkelige, men usagte mål var å fjerne all glede ved selve samleiet. Fienden var ikke så meget kjærligheten som erotikken; både i ekteskapet og utenfor. Alle ekteskap mellom medlemmer av Partiet måtte godkjennes av en særskilt komité, og selv om prinsippet aldri ble tydelig fastslått, ble samtykke alltid nektet når vedkommende par gav inntrykk av å føle seg fysisk tiltrukket av hverandre. Det eneste anerkjente formål med ekteskapet var å avle barn som kunne tjene Partiet. Kjønnslig omgang skulle betraktes som en motbydelig og underordnet akt, akkurat som å ta et klystér. Dette ble aldri sagt med rene ord, men på en indirekte måte ble det innprentet alle partimedlemmer fra barndommen av. Det fantes til og med organisasjoner, som Ungdommens antikjønnsfylkning, som slo til lyd for hel avholdenhet for begge kjønn. Alle barn skulle avles ved kunstig befruktning (kunstbef het det i nytale) og oppdras i offentlige institusjoner. Winston var klar over at dette slett ikke var alvorlig ment, men på sett og vis var det i samklang med Partiets almene ideologi. Partiet forsøkte å drepe kjønnsinstinktet eller, hvis det ikke lot seg drepe, å forvrenge det og skitne det til. Han visste ikke grunnen til dette, men det forekom ham naturlig at det var slik. Og for så vidt det angikk kvinnene, hadde Partiets anstrengelser i høy grad vært vellykket.
På ny måtte han tenke på Katharine. Det var vel ni-ti — nei, nesten elleve år siden de hadde skiltes. Underlig hvor sjelden han tenkte på henne. I mange dager på rad kunne han glemme at han noen gang hadde vært gift. De hadde bare levd sammen i omkring femten måneder. Partiet tillot ikke skilsmisser, men oppmuntret nærmest til separasjon i de tilfele hvor det ikke var noen barn.
Katharine var en høy, lyshåret pike, meget rank med vakre bevegelser. Hun hadde et djervt ørneansikt, et ansikt som en kunne ha kalt fornemt, hvis en ikke hadde oppdaget at det nesten ikke var noe bak det. Meget tidlig i ekteskapet var han blitt klar over — det skyldtes kanskje bare at han kjente henne mer intimt enn han kjente folk flest — at hun uten sammenligning var det mest tåpelige, vulgære og tomme menneske han noen gang hadde møtt. I hodet hadde hun ikke en eneste tanke som ikke var et slagord, og det var ikke den åndssvakhet, ikke en eneste en, som hun ikke kunne sluke når hun fikk den fra Partiet. «Den menneskelige høyttaler» kalte han henne i sitt stille sinn. Likevel kunne han ha holdt ut samlivet med henne, hvis det ikke hadde vært for en eneste ting — kjønnet.
Så snart han tok i henne, var det som hun stivnet til og krympet seg. Å favne henne var det samme som å favne et leddet trebilde. Og det rare var, at selv når hun klamret ham til seg, hadde han følelsen av at hun samtidig skjøv ham fra seg av alle krefter. Det var de stive musklene hennes som gav ham det inntrykket. Hun kunne ligge med lukkede øyne, hun verken gjorde motstand eller samarbeidet, hun rett og slett fant seg i det. Det var ubeskrivelig sjenerende, og smått om senn ble det forferdelig. Men selv da kunne han ha holdt ut å leve med henne, hvis de kunne ha blitt enige om å leve i sølibat. Pussig nok var det Katharine som nektet dette. De måtte lage et barn om de kunne, sa hun. Følgelig fortsatte forestillingen, nokså regelmessig en gang om uken, unntatt når det var umulig å gjøre det. Hun pleide til og med å minne ham på det om morgenen, som om det var noe som absolutt måtte utføres samme kveld og som de ikke måtte glemme. Hun hadde to navn på det. Det ene var «å lage et barn», det andre «vår plikt overfor Partiet» (jo da, hun hadde faktisk brukt det uttrykket). Det varte ikke lenge før han fikk en følelse av direkte redsel når den bestemte dagen kom. Men heldigvis ble det ikke noe barn, og til slutt gikk hun med på å oppgi forsøkene. Kort etter skiltes de.
Winston sukket stille. Han grep pennen igjen og skrev:
Hun hev seg på sengen, og øyeblikkelig drog jeg opp skjørtet hennes, uten noen innledning, på den simpleste og styggeste måten som kan tenkes. Jeg…
Han så seg selv stå der i det dimme lampelyset, med lukten av veggedyr og billig parfyme i neseborene, og med hjertet fylt av en følelse av nederlag og avsky som selv i dette øyeblikk var blandet med tanken på Katharines hvite kropp, stivfrossen for alltid av Partiets hypnotiske makt. Hvorfor måtte det alltid være sånn? Hvorfor kunne han ikke ha sin egen kvinne istedenfor disse skitne affærene med tre års mellomrom? Men en virkelig kjærlighetshistorie var noe nesten utenkelig. Kvinnene i Partiet var alle like. Kyskhet var like inngrodd hos dem som lojalitet mot Partiet. Ved en tidlig og omhyggelig tilvenning, ved sport og kaldt vann, ved det sprøytet som de ble fylt med på skolen og i Spionene og Ungdomsfylkingen, ved foredrag, parader, sanger, slagord og militærmusikk, hadde man drevet den naturlige følelsen ut av dem. Hans fornuft sa ham at det måtte finnes unntagelser, men hans hjerte trodde det ikke. Alle var de uimottagelige, slik som Partiet hadde villet at de skulle bli. Og det han ønsket enda sterkere enn å bli elsket, var å kunne bryte ned denne dydsmuren, selv om bare en eneste gang i hele sitt liv. En vellykket utført kjønnsakt var opprør. Attrå var tankeforbrytelse. Selv om han kunne ha vekket Katharine, ville det ha vært som en forførelse, enda hun var hans kone.