Av en eller annen grunn var fjernskjermen i dagligstuen i en uvanlig stilling. Istedenfor som normalt å være anbragt i bakveggen, slik at den hadde oversikt over hele rommet, var den plasert i den ene av langveggene, rett mot vinduet. På den ene siden av den var det en liten alkove der Winston nå satt; den var egentlig tenkt til å romme bokhyller den gang huset ble bygd. Når Winston satt i denne alkoven og gjemte seg godt der, kunne han holde seg utenfor fjernskjermens synsfelt. Naturligvis kunne han bli hørt, men så lenge han forble i denne stillingen, kunne han ikke ses. Det var delvis rommets usedvanlige geografi som hadde inngitt ham den tanken som han nå holdt på å sette i verk.
Men innskytelsen skyldtes også delvis den boken han nettopp hadde tatt frem av skuffen. Det var en ualminnelig vakker bok. Det glatte, kremfargede papiret var litt gulnet av alder, men av en sort som ikke var blitt fremstilt på minst førti år. Imidlertid kunne han gjette seg til at boken var meget eldre enn som så. Han hadde sett den ligge i vinduet i en lurvet liten skraphandel i et av byens slumkvarterer (hvilket kvarter det var, husket han ikke lenger), og han var øyeblikkelig blitt grepet av et uimotståelig ønske om å eie den. Det var en stilltiende forutsetning at medlemmer av Partiet ikke gikk inn i alminnelige butikker (man kalte det å «handle på det frie marked»), men regelen ble ikke strengt overholdt, fordi det var visse ting som for eksempel skolisser or barberblad som var umulige å få tak i på noen annen måte. Han hadde kastet et fort blikk opp- og nedover gaten og hadde så sneket seg inn og kjøpt boken for to dollars og femti. Den gang var han seg ikke bevisst at han trengte den til noe bestemt formål. Skyldbetynget hadde han båret den hjem i sin dokumentmappe. Selv om han ikke hadde skrevet noe i den, var de en kompromitterende ting å ha.
Det han nå stod i begrep med å gjøre, var å begynne på en dagbok. Dette var ikke ulovlig (ingenting var ulovlig, fordi det ikke lenger fantes noen lover), men hvis det ble oppdaget, var det temmelig sikkert at det ville bli straffet med døden, eller med minst fem og tyve år i en tvangsarbeidsleir. Winston satte en penn i penneskaftet og suget på den for å fjerne fettet. Pennen var et arkaistisk redskap som sjelden ble brukt, selv til underskrifter, men i all hemmelighet og med en viss vanskelighet hadde han anskaffet seg en, rett og slett fordi han hadde følelsen av at dette nydelige kremfargede papiret fortjente å bli beskrevet med en virkelig penn og ikke skrapt opp med en blekkblyant. Han var faktisk ikke vant til å skrive med hånden. Bortsett fra meget korte notater var det vanlig å diktere alt i taleskriveren, og det var naturligvis umulig i dette tilfelle. Han dyppet pennen i blekket og nølte så et sekund. En sitring gikk gjennom innvollene hans. Å sette et bokstav på papiret var den avgjørende handling. Med små, klossete bokstaver skrev han:
4. april 1984.
Han lente seg tilbake. En kjensle av total hjelpeløshet hadde grepet ham. Først og fremst visste han ikke med full sikkerhet at dette var 1984. Det måtte sånn omtrentlig være dette året, for han var tremmelig viss på at han selv var ni og tredve år gammel, og han trodde han var født i 1944 eller 1945. Man nå for tiden var det aldri mulig å tidfeste en dato innen et bestemt år eller to.
Med ett kom han til å undres på: For hvem skrev han egentlig denne dagboken? For fremtiden, for det ufødte. Hans tanke kretset et øyeblikk om den tvilsomme datoen på papiret og kolliderte så med et sjokk mot nytale-ordet dobbeltenke. For første gang ble han klar over omfanget av hva han hadde påtatt seg. Hvordan kunne en sette seg i forbindelse med fremtiden? Det var selvsagt umulig. Enten ville fremtiden ligne nutiden, og da var det ingen som ville høre på ham, eller den ville bli forskjellig fra den, og da ville hans vitnesbyrd bli uten mening.
En stund ble han sittende og glo dumt på papiret. Fjernskjermen hadde slått over til skrallende militærmusikk. Det var rart: Han lot ikke bare til å ha mistet evnen til å uttrykke seg, han hadde til og med glemt det han opprinelig hadde tenkt å si. I ukevis hadde han forberedt seg till dette øyeblikket, og det hadde aldri falt ham inn at han trengte noe mer enn bare mot. Selve skrivingen ville bli en lett sak. Det eneste han hadde å gjøre, var å betro papiret den endeløse, hvileløse monologen som hadde strømmet inn i hodet hans, bokstavelig talt i årevis. I dette øyeblikket hadde imidlertid selv monologen tørket inn. Attpå hadde hans leggesår begynt å verke noe rent ulidelig. Han våget ikke å klø det, for når han gjorde det, ble det alltid betent. Sekundene tikket i vei. Det eneste han var seg bevisst, var den blanke siden foran ham, kløingen i huden ovenfor ankelen, den bråkende musikken og en lett rus, som skyldtes ginen.
Med ett tok han til å skrive i ren panikk, bare delvis var han oppmerksom på det han satte på papiret. Den lille, barnslige håndskriften hans ravet opp og ned på siden, etter hvert gav den en god dag i store bokstaver og til slutt endog i punktumer:
4. april 1984. På kino i går kveld. Bare krigsfilmer. En av dem meget god med et skip fullt av flyktninger som ble bombet etsteds i Middelhavet. Publikum moret seg meget over nærbilder av en svær tjukk man som prøvde å svømme bort med et helikopter etter seg, først så vi ham velte seg i vannet som en skilpadde, og så så vi ham gjennom kanonsiktet i helikopteret, da var han full av huller, og sjøen rundt ham ble rød, og han sank som om hullene hadde sloppet inn vann i ham. publikum hojet av latter da han sank, og så så vi en livbåt full av barn med et helikopter som kretset over. det var en middelalders kvinne som kunne ha vært jødisk, hun satt i baugen med en liten gutt på om lag tre år i armene sine. den vesle gutten skrek av redsel og gjemte hodet sitt mellom brystene hennes som om han prøvde å bore seg rett inn i henne og kvinnen la armene om ham og trøstet ham enda hun var blå av redsel selv, og hele tiden dekket hun ham så godt hun kunne som om armene hennes kunne holde kulene fra ham. så plantet helikopteret en 20 kilos bombe midt blant dem forferdelig lyn og hele båten ble til pinneved. så var det et praktfullt nærbilde av en barnearm som gikk rett opp opp opp i luften et helikopter med kamera i baugen må ha fulgt den oppover og det var en masse bifall fra partiplassene men en kvinne nede i proletardelen av lokaler tok til å lage bråk og skrek at de burde ikke ha vist det for barn det er ikke riktig når barn er til stede helt til politiet kastet henne kastet henne ut jeg tror ikke det hendte henne noe ingen vører hva prolene sier de sier det er typisk prolereaksjon de…
Winston sluttet å skrive, delvis fordi han fikk krampe. Han visste ikke have som hadde fått ham til å lage alt dette sludderet. Men det underlige var at mens han drev på med det, hadde et helt annet minne klarnet i hans sinn, i den grad at han nesten følte seg i stand till å skrive det ned. Nå gikk det også plutselig opp for ham at det var på grunn av denne andre hendelsen han hadde bestemt seg til å gå hjem og begynne dagboken i dag.
Det hadde hendt i ministeriet i morges — hvis en da kunne si at noe så tåket og ubestemt virkelig hendte.
Klokken var bortimot elleve null null, og i arkivavdelingen, der Winston arbeidet, holdt man på å dra stolene ut av avlukkene og plasere dem midt i hallen, rett mot den store fjernskjermen, i anledning av tominuttershatet. Winston holdt nettopp på å sette seg i en av midtrekkene da to mennesker uventet kom inn, mennesker som han begge kjente, men aldri hadde snakket med. Den ene av dem var en ung pike, som han ofte hadde passert i korridorene. Han visste ikke hva hun det, men han var på det rene med at hun var ansatt i roman-avdelingen. Stundom hadde han sett henne med oljete hender og en skrunøkkel, og derfor arbeidet hun antagelig som mekaniker ved en av de maskinene som laget romaner. Hun så djerv ut, var omkring syv og tyve år gammel og hadde tykt, svart hår, fregnet ansikt og beveget seg kvikt og sportstrenet. Om livet på sin overall hadde hun viklet det smale mørkerøde skjerfet som var emblemet til Ungdommens antikjønnsfylkning, det var akkurat så stramt at det fremhevet de velskapte hoftene hennes. Winston hadde avskydd henne fra aller første stund. Han visste grunnen til det. Det skyldtes den atmosfæren av hockeybaner og kalde bad og fellesutflukter og alminnelig åndelig renslighet som omgav henne. Han mislikte nesten alle kvinner og særlig de unge og pene. Kvinnene, og først og fremst de unge, var alltid de mest bigotte tilhengere av Partiet, de slukte alle slagordene rått, de opptrådte som amatørspioner og snuste opp all vranglære. Men denne spesielle unge piken virket farligere enn de fleste. En gang da de passerte hverandre i korridoren, hadde hun gitt ham et kvikt sideblikk som kjentes som om de gjennomboret ham og et øyeblikk hadde fylt ham med den svarteste redsel. Den tanke hadde til og med falt ham inn at hunn kunne være en agent for Tankepolitiet. Men dette var riktignok meget lite trolig. Likevel følte han fremdeles en underlig uro, som var blandet både med frykt og fiendtlighet, hver gang hun var i nærheten av ham.