Piken med det mørke håret kom gående mot ham over jordet. Det så ut som hun med en eneste bevegelse rev av seg alle klærne og slengte dem foraktelig til side. Kroppen hennes var hvit og glatt, men den vakte ingen attrå hos ham, i virkeligheten var det så vidt han kastet et blikk på den. Det som overveldet ham i øyeblikket, var beundring for den bevegelsen hun hadde gjort da hun kastet fra seg klærne. Den var så yndefull og vørdsløs at det var som den utslettet en hel kultur, et helt tankesystem, som om Store Bror og Partiet og Tankepolitiet alle var blitt sopt ut i intetheten av en enkel, skjønn bevegelse av armen hennes. Også det var en gestus som hørte fortiden til. Winston våknet med ordet «Shakespeare» på leppene.
Fjernskjermen gav fra seg et øresønderrivende plystresignal som fortsatte i samme tone i tredve sekunder. Klokken var null syv femten, den tiden da alle kontorfunksjonærer måtte opp. Winston vred kroppen ut av sengen, han var naken, for et medlem av Det ytre Partiet fikk vare tre tusen klesmerker om året, og for en pyjamas måtte en ut med seks hundre. Han trev en skitten undertrøye og et par shorts som lå på en stol. Gymnastikken ville begynne om tre minutter. I neste øyeblikk måtte han krøke seg under et voldsomt hosteanfall som nesten alltid kom over ham like etter at han hadde våknet. Det tømte hans lunger så totalt at han måtte legge seg må ryggen og ta en rekke dype åndedrag før han fikk pusten igjen. Hosten hadde fått årene hans til å svulme opp, og leggesåret hadde tatt til å klø.
— Gruppe tredve til førti! bjeffet en ilter kvinnestemme. — Gruppe tredve til førti! Oppstilling! Tredve til førti!
Winston stilte seg i giv akt foran fjernskjermen, hvor en nå kunne se bildet av en avpillet, men muskelsterk yngre kvinne med bluse og gymnastikksko.
— Armer bøy og strekk! buldret hun. — Ta tempoet etter meg. En, to, tre, fire! En, to, tre, fire! Kom nå, kamerater, få litt fart på dere! En, to, tre, fire! En, to, tre, fire!…
Smerten av hosterien hadde ennå ikke drevet hele inntrykket av Winstons drøm ut av ham, og de rytmiske bevegelser under øvelsene styrket det til en viss grad. Mens han mekanisk strakte armene fremover og bakover, og mens ansiktet var preget av den barske glede som ble betraktet som det korrekte uttrykk under disse fysiske sprell, anstrengte han seg for å tenke tilbake til hin uklare barndomstid. Det var usigelig vanskelig. Alt sammen bleknet likesom når han prøvde å komme lenger tilbake enn til slutten av femtiårene. Når det ikke var noen ytre ting en kunne støtte seg til, mistet selv ens egen tilværelse sine skarpe konturer. En husket veldige hendelser, som kanskje ikke hadde funnet sted, en husket et mylder av enkeltheter uten å kunne gjenskape deres atmosfære, og det var lange tomme perioder hvor en ikke kunne plasere noe som helst. Alt hadde vært annerledes den gang. Selv landenes navn og deres former på kartet hadde vært annerledes. Luftområde Ett het for eksempel ikke det i hine tider: det var blitt kalt England eller Storbritannia, selv om han følte seg noenlunde viss på at London alltid hadde hett London.
Winston kunne ikke tydelig huske noen tid da hans land ikke hadde vært i krig, men det er klart at det hadde vært en temmelig lang mellom-periode med fred i hans barndom, fordi en av hans tidligste erindringer gjaldt et flyangrep som lot til å komme helt overraskende på alle. Kan hende var det den gangen at atombomben hadde falt på Colchester. Han kunne ikke minnes selve flyangrepet, men han husket at farens hånd grep hans da de skyndte seg nedover og nedover til et eller annet sted dypt under jorden, ned en spiraltrapp som gav gjenlyd under føttene hans og som til slutt gjorde bena hans så trette at han tok til å klynke, og de måtte stanse og hvile. På sin langsomme, drømmende måte fulgte moren dem et langt stykke bak. Hun bar den vesle søsteren hans — eller kanskje var det bare en bylt tepper hun hadde i armene, han var ikke helt sikker på om søsteren var født da. Langt om lenge kom de ned på et larmende, overfylt sted, som han skjønte var en undergrunnstasjon.
Det satt mennesker overalt på det fliselagte gulvet, og andre mennesker satt tett sammenpakket på metallbriskene, som var anbragt i flere etasjer. Winston, hans mor og hans far fant seg en plass på gulvet, og like i nærheten av dem satt en gammel mann og en gammel kone side om side på en brisk. Den gamle mannen hadde en pen mørk dress og en svart lue som var skjøvet tilbake på det kritthvite håret; han var rød i ansiktet og øynene var blå og fulle av tårer. Det oste gin av ham. Det var som ginen sivet ut av huden hans istedenfor svette, og en kunne innbille seg at de tårene som trillet fra øynene hans var ren gin. Men selv om han var noe beruset led han også under en sorg som var ekte og uutholdelig. På sin barnslige måte skjønte Winston at det nettopp hadde hendt noe forferdelig, noe som aldri kunne tilgis og som det aldri kunne rettes på. Det forekom ham også at han visste hva det var. Det var blitt drept en eller annen som den gamle mannen elsket, et barnebarn kanskje. Med få minutters mellomrom gjentok gamlingen:
— Vi burde ikke ha stolt på dem, det sa jeg deg, mor, ikke sant? Dette er følgen av at vi stolte på dem. Jeg sa det for lengte siden. Vi skulle ikke ha stolt på de kjeltringene.
Men hvilke kjeltringer de ikke skulle ha stolt på, det kunne Winston ikke huske mer.
Siden den tiden hadde krigen bokstavelig talt vært evigvarende, men strengt tatt hadde det ikke alltid vært den samme krigen. I hans barndom hadde det i flere måneder vært en forvirret gatekamp i selve London, og noe av den husket han levende. Men å klarlegge hele periodens historie, å si hvem som kjempet mot hvem til de forskjellige tider, var helt umulig, fordi ikke noen skrevet fremstilling og ikke noe talt ord noen gang hentydet til annet enn den aktuelle krigssituasjon. I dette øyeblikk for eksempel, i 1984 (hvis det da var 1984), var Oceania i krig med Eurasia og i forbund med Øst-Asia. Ikke i en eneste offentlig eller privat uttalelse ble det noensinne medgitt at de tre makter tidligere hadde vært gruppert på en annen måte. Men som Winston så godt visste, var det faktisk bare fire år siden Oceania hadde vært i krig med Øst-Asia og i allianse med Eurasia. Men dette var bare et stykke hemmelig viten som han tilfeldigvis satt inne med, fordi hans egen erindring ikke var tilstrekkelig under kontroll. Offisielt foregikk det aldri noen endring av forbundsfeller. Oceania var i krig med Eurasia — ergo hadde Oceania alltid vært i krig med Eurasia. Øyeblikkets motstander representerte alltid det absolutte onde, og derav fulgte at enhver tidligere eller fremtidlig allianse med ham var umulig.
Det forferdelige var, tenkte han mens han for tusende gang pinefullt tvang skuldrene sine bakover (med hendene i hoftene, han dreiet kroppen fra midjen av, en øvelse som ble oppfattet som særlig god for ryggmusklene) — det forferdelige var at alt dette kunne være sant. Hvis Partiet kunne strekke sin hånd tilbake i fortiden og si om den og den hendelsen at den aldri hadde hendt, var da ikke dette enda grufullere en bare tortur og død?
Partiet sa at Oceania aldri hadde vært i forbund med Eurasia. Han, Winston Smith, visste at Oceania og Eurasia hadde vært allierte for så kort tid siden som fire år. Men hvor eksisterte denne viten? Bare i hans egen bevissthet, som i alle tilfelle snart måtte bli tilintetgjort. Og hvis alle andre godtok den løgnen som Partiet påtvang dem — hvis alle aktstykker fortalte den samme historien — ja, da gikk løgnen over i historien og ble sannhet. «Den som behersker fortiden, behersker fremtiden,» lød Partiets slagord, «og den som behersker nutiden, behersker fortiden.» Og likevel var fortiden på tross av sin foranderlige natur aldri blitt forandret. Det som var sant nå var også sant fra evig og til evig tid. Det var ganske enkelt. Det eneste som trengtes, var en uendelig rekke seire over ens egen hukommelse. «Realitetskontroll,» kalte de det, i nytale het det «dobbelttenkning.»