— På stedet hvil! bjeffet den kvinnelige instruktøren, litt mer elskverdig denne gang.
Winston lot armene synke og fylte langsomt lungene med ny luft. Hans tanker gled bort i dobbelttenkningengs labyrintiske verden: Å vite og ikke å vite, å være seg bevisst den fullstendige sannhet samtidig som en fortalte omhyggelig konstruerte løgner, å ha to oppfatninger som gjensidig opphevet hverandre, å vite at de var motstridende og samtidig tro på dem begge. Å bruke logikk mot logikk, å forkaste moralen samtidig som en tok den til inntekt for seg, å tro at demokratiet var umulig og at Partiet var demokratiets vokter, å glemme alt det var nødvendig å glemme, og så trekke det frem i erindringen igjen i det øyeblikk det trengtes og etterpå glemme det momentant på ny — og fremfor alt å anvende den samme prosess på prosessen selv. Dette var klimaks av finesse og spissfindighet: bevisst hensatte man seg i en tilstand av ubevissthet, og så ble man seg ubevisst den hypnosen man nettopp hadde foretatt med seg selv. Selve forståelsen av ordet «dobbelttenke» innebar at man brukte dobbelttenkning.
Lærerinnen hadde kommandert dem i givakt igjen. — Og la oss nå se hvem av dere som kan røre tærne sine! sa hun begeistret. — Forover bøy fra hoftene, kamerater. En-to! En-to!…
Winston avskydde denne øvelsen som sendte en skjærende smerte gjennom hele underkroppen hans fra hælene til baken og som ofte endte med at han fikk en ny ri av hoste. Det halvveis behagelige islett i hans meditasjoner forsvant. Fortiden var ikke bare blitt endret, den var faktisk blitt utslettet, tenkte han. For hvordan kunne en fastslå selv den klareste kjensgjerning, når det ikke fantes noen opptegnelse om den utenfor ens egen erindring? Han prøvde å huske hvilket år han først hadde hørt snakk om Store Bror. Han trodde det måtte ha vært en gang i sekstiårene, men det var umulig å bli sikker på det. I Partiets offisielle historiebøker figurerte naturligvis Store Bror som Revolusjonens leder og vokter helt siden dens aller første dager. Hans bedrifter var gradvis blitt skjøvet bakover i tiden helt til de strakte seg til den eventyrlige verden i tredve-førtiårene, da kapitalistene i sine rare sylinderhatter fremdeles kjørte gjennom Londons gater i svære blanke biler eller i vogner med glassruter. Det var ikke råd å få greie på hvor meget av denne legenden som var sann og hvor meget som var diktet opp. Winston kunne ikke en gang huske det tidspunkt da Partiet selv hadde oppstått. Han trodde ikke han noen gang hadde hørt snakk om Ingsoc før 1960, men det var mulig at dets gammeltale-form — det vil si «Engelsk sosialisme» — hadde eksistert tidligere. Alt dunstet bort i tåke. Av og til kunne en faktisk sette fingeren på en direkte og tydelig løgn. Det var for eksempel ikke sant, som påstått i Partiets historiebøker, at Partiet hadde funnet opp flyene. Han kunne huske fly siden sin tidligste barndom. Men en kunne ikke bevise noe. Det fantes aldri noen beviser. Bare en eneste gang i sitt liv hadde han i sine hender hatt et uomstøtelig dokumentarisk bevis for forfalskningen av en historisk sannhet. Og den gang…
— Smith! hylte den arrige stemmen fra fjernskjermen. — 6079 Smith W! Du ja! Bøy deg lavere, takk! Du kan gjøre det bedre enn som så. Du gjør ikke ditt beste. Lavere, takk! Det er bedre, kamerat. Nå på stedet hvil, hele gruppen, og se på meg.
En het svette hadde plutselig brutt frem over hele Winstons kropp. Hans ansikt forble helt uransakelig. Vis deg aldri fortvilt! Vis deg aldri ergerlig! Et eneste blunk med øyelokkene kunne røpe en. Han stod og så på mens lærerinnen løftet armene over hodet og — en kunne ikke so grasiøst, men med påfallende eleganse og dyktighet — bøyde seg forover og stakk de øverste fingerleddene under tærne.
— Slik, kamerater! Slik vil jeg dere skal gjøre det. Se nå på meg igjen. Jeg er ni og tredve år, og jeg har hatt fire barn. Se nå.
Hun bøyde seg igjen. — Som dere ser, bøyer ikke jeg knærne. Dere kan alle klare det, hvis dere virkelig vil, la hun til mens hun rettet seg opp. — Alle under fem og førr kan godt klare å røre tærne. Det er ikke alle av oss som har det privilegium å kjempe i frontlinjen, men vi kan i det minste holde oss i vigør. Husk guttene våre på Malabar-fronten! Og matrosene på de flytende festninger! Tenk bare på hva de må gå igjennom. Forsøk nå igjen. Det er bedre, kamerater, det er meget bedre, sa hun oppmuntrende til Winston, som med anstrengt pust klarte å røre tærne sine med stive knær, for første gang på mange år.
IV
Med det dype ubevisste sukk som selv ikke fjernskjermens nærhet kunne hindre ham i å komme med når hans dagsverk begynte, trakk Winston taleskriveren til seg, blåste støvet av mikrofonen og satte på seg brillene. Så rullet han opp og festet sammen fire små papirsylindrene som alt hadde drattet ut av det pneumatiske røret på høyre side av pulten hans.
I veggene i avlukket var det tre hull. Til venstre for taleskriveren et lite pneumatisk rør for skrevne meldinger, i midten et større ett for aviser og på sideveggen, slik at Winston lett kunne nå den, en stor oval åpning som var dekket av et ståltrådsgitter. Den siste var til å kaste avfallspapir i. Slike åpninger fantes i tusenvis eller titusenvis over hele bygningen, ikke bare i alle rommene, men også med korte mellomrom i alle korridorer. Av en eller annen grunn bar de utnavnet minnehull. Når en visste at et bestemt dokument skulle ødelegges, eller om en bare så en bit kassert papir ligge og flyte, var det en automatisk handling å løfte opp gitteret på det nærmeste minnehull og kaste det ned der. Så ble det hvirvlet av gårde i en varm luftstrøm til den enorme fyren som lå skjult etsteds i bygningens dyp.
Winston gransket de fire papirbitene han hadde rullet opp. Hver av dem inneholdt en melding på bare en til tre linjer i den forkortede jargong som ble brukt i ministeriet når det gjaldt indre anliggender og som ikke var virkelig nytale, men hovedsakelig bestod av nytale-ord. De lød slik:
times 17.3.84 sb tale vrangreferert afrika rett
times 19.12.83 forutsir 3 yp 4de kvartal 83 trykkfeil rett dagens nummer
times 14.2.84 miniflod feilsitert sjokolade rett
times 3.12.83 referat sb dagsordre dobbeltplussundergodt henv upersoner omskriv fullvist oppvis førarkivering
Med en svak følelse av tilfredshet la Winston den fjerde meldingen til side. Det var en innviklet og ansvarsfull oppgave, og det var best han utsatte den til slutt. De tre andre var rutinejobber, selv om den annen sannsynligvis ville bety en trettende gjennomgåelse av tallrekker.
Winston slo et nummer på fjernskjermen og bad om vedkommende nummere av Times, som gled ut av det pneumatiske røret noen minutter etter. De meldingene han hadde fått, angikk artikler eller nyheter som man av en eller annen grunn fant det nødvendig å endre, eller som det offisielle uttrykket lød, å rette. Av Times for syttende mars fremgikk det for eksempel at Store Bror i sin tale den foregående dag hadde forutsagt at fronten i Syd-India fortsatt ville være rolig, men at en eurasisk offensiv snart ville bli åpnet i Nord-Afrika. I virkeligheten hadde den eurasiske overkommando satt i gang sin offensiv i Syd-India og latt Nord-Afrika i ro. Derfor ble det nødvendig å omskrive en avsnitt av Store Brors tale slik at han kom til å forutsi det som virkelig hadde hendt. Videre hadde Times den nittende desember offentliggjort de offisielle overslag over produksjonen av de forskjellige slags forbruksvarer i fjerde kvartal av 1983, som også var det sjette kvartal i den niende treårsplanen. Dagens nummer av bladet inneholdt opplysninger om den virkelige produksjon, og det fremgikk av disse at overslagene i hvert eneste tilfelle var sinnssvake. Winstons oppgave var å rette de opprinnelige tall slik at de kom til å stemme overens med de senere. Hva den tredje meldingen angikk, så gjaldt den bare en ganske enkel feil som kunne rettes på et par minutter. Så sent som i februar var Overflodsministeriet kommet med et løfte — en «kategorisk garanti» var de offisielle ord — om at det ikke ville bli noen nedsettelse av sjokoladerasjonen i 1984. I virkeligheten skulle rasjonen, som Winston godt visste, nedsettes fra tredve gram til tyve fra neste uke av. Det eneste som trengtes, var å erstatte det opprinnelige løftet med et varsku om at det sannsynligvis ble nødvendig å redusere rasjonen en gang i april.