«jeg får tenke på det,» svarte hun og la en hånd på Ewins skulder. Øynene hennes glitret lattermildt, men ellers var det ikke noe som tydet på at hun syntes dette var morsomt. «Jeg vet ikke hvor godt jeg vil stå meg mot en barde, Ewin. Men du må kalle meg Moiraine.» Hun så avventende på Rand og Matt.
«jeg er Mattrim Cauthon, go … ah Moiraine,» sa Matt. Han bukket stivt, og rødmet da han rettet seg opp.
Rand hadde lurt på om han burde gjøre noe lignende, som menn alltid gjorde i fortellingene, men da han så hvordan det gikk med Matt, nøyde han seg med å si navnet sitt. I det minste snublet han ikke i ordene denne gangen.
Moiraine så fra ham til Matt og tilbake igjen. Rand syntes at smilet hennes, en svak bue i munnvikene, minnet om Egwene når hun holdt noe hemmelig. «Det er mulig jeg må få utført noen små ærender fra tid til annen mens jeg er her i Emondsmark,» sa hun. «Kanskje dere kunne være villige til å hjelpe meg?» Hun lo da de svarte i munnen på hverandre. «Her,» sa hun, og Rand ble forbauset da hun stakk en mynt i hånden hans, og lukket fingrene hans fast rundt mynten med begge hendene.
«Det er ikke nødvendig,» begynte han, men hun viftet bort protestene. Hun ga Ewin en mynt også, og så lukket hun Matts hånd rundt én på samme måte som hun hadde gjort med Rand.
«Selvfølgelig er det nødvendig,» sa hun. «Jeg venter ikke at dere skal arbeide gratis. Se på den som et tegn på løftet dere ga, og ha mynten på dere, slik at dere husker å komme når jeg ber om det. Nå er det et bånd mellom oss.»
«Jeg skal aldri glemme det,» pep Ewin.
«Senere skal vi snakke sammen,» sa hun, «og dere må fortelle meg alt om dere selv.»
«Gode frue… Moiraine, mener jeg,» sa Rand nølende idet hun vendte seg bort. Hun stanset og så seg tilbake over skulderen, og han måtte svelge før han kunne fortsette. «Hvorfor har du kommet til Emondsmark?» Uttrykket hennes var uendret, men med ett ønsket han at han ikke hadde spurt, selv om han ikke kunne ha sagt hvorfor. Uansett styrtet han til med en forklaring: «Jeg mener ikke å være uhøflig. Jeg beklager. Det er bare det at ingen kommer til Tvillingelvene, bortsett fra kjøpmenn, og noen tuskhandlere når det ikke er for mye snø til å komme seg ned fra Baerlon. Nesten ingen. I hvert fall ingen som du. Vaktene til kjøpmennene sier at dette er baksiden av ingensteder, og jeg antar det må virke sånn for tilreisende. Jeg bare lurte.»
Smilet hennes ble langsomt svakere, som om hun mintes noe. Et øyeblikk bare så hun på ham. «Jeg studerer gammel historie,» sa hun til slutt, «og samler på gamle beretninger. Dette stedet som du kaller Tvillingelvene, har alltid interessert meg. Fra tid til annen gransker jeg beretningene om hva som skjedde her for lenge siden, her og andre steder.»
«Beretninger?» spurte Rand. «Hva i all verden har skjedd her ved Tvillingelvene som interesserer noen som – jeg mener, hva kan ha skjedd her?»
«Og hva annet vil du kalle dette stedet enn Tvillingelvene?» la Matt til. «Det er det eneste navnet det har hatt.»
«Etter som Tidshjulet dreier,» sa Moiraine, halvt til seg selv og med et fjernt uttrykk i øynene, «bærer steder mange navn. Menneskene bærer mange navn og mange ansikter. Forskjellige ansikter, men alltid det samme mennesket. Likevel er det ingen som kjenner Det Store Mønsteret Hjulet vever, ikke engang mønsteret til en Alder. Vi kan bare se på og granske og håpe.»
Rand stirret på henne, ute av stand til å si et ord, ikke engang for å spørre hva hun mente. Han var ikke sikker på om det var meningen at de skulle høre dette. Han merket at de andre var like stumme. Ewin gapte.
Moiraine festet blikket på dem igjen, og alle tre skvatt til som om de nettopp hadde våknet. «Senere skal vi snakke sammen,» sa hun. Ingen av dem sa et ord. «Senere.» Hun beveget seg mot Vognbroen og det var som om hun ikke gikk, men gled over bakken, og kappen hennes bredte seg som et par vinger rundt henne.
En høy mann som Rand ikke hadde sett før, satte seg i bevegelse bort fra vertshuset. Med en hånd på sverdhjaltet fulgte han etter henne. Klærne hans var i en mørk grågrønn farge som ville gått i ett med løv eller skygger, og kappen skiftet mellom sjatteringer av grått og grønt og brunt mens den blafret i vinden. Enkelte ganger virket det nesten som om kappen ble borte og gled i ett med omgivelsene. Håret var langt og grått ved tinningene og trukket bort fra ansiktet med et smalt pannebånd av lær. Ansiktet var som meislet i stein, værbitt, men uten rynker til tross for gråstenket i håret. Når han beveget seg, kunne Rand ikke tenke på annet enn en ulv.
Idet han passerte de tre ungdommene, saumfor han dem med øyne så kalde og blå som en vintermorgen. Det var som om han veide dem i tankene sine, og ansiktet røpet ikke hva vekten fortalte. Han økte farten til han nådde igjen Moiraine, så gikk han saktere ved siden av henne og bøyde seg for å snakke med henne. Først da Rand slapp luften ut av lungene, ble han klar over at han hadde holdt pusten.
«Det var Lan,» sa Ewin langt nede i strupen, som om også han hadde holdt pusten. Det hadde vært noe med det blikket. «Jeg skal vedde på at han er en Vokter.»
«Ikke vær tåpelig.» Matt lo, men det var en skjelvende latter. «Voktere finnes bare i fortellingene. Og uansett har Voktere sverd og rustninger dekket av gull og juveler, og de holder seg hele tiden langt mot nord, i Pestlandet, for å kjempe mot ondskap og Trolloker og sånt.»
«Han kunne være en Vokter,» insisterte Ewin.
«Så du noe gull eller juveler på ham?» fnøs Matt. «Har vi Trolloker i Tvillingelvene? Vi har sauer. Jeg lurer på om det noensinne kan ha skjedd noe her som kunne interessere henne.»
«Noe kan ha gjort det,» svarte Rand sakte. «De sier at vertshuset har stått her i over tusen år, kanskje mer.»
«Tusen år med sauer,» sa Matt.
«En sølvpenning!» ropte Ewin. «Hun ga meg en hel sølvpenning! Tenk på alt jeg kan kjøpe når tuskhandleren kommer!»
Rand åpnet hånden for å se på mynten hun hadde gitt ham, og han mistet den nesten i befippelsen. Han kjente ikke igjen den tunge sølvmynten med relieffet av en kvinne som balanserte en flamme i sin åpne hånd, men han hadde fulgt med når Bran al’Vere veide mynter som kjøpmenn brakte med seg fra mange land, og han kunne gjette seg til verdien. For så mye sølv kunne man kjøpe en god hest hvor som helst i Tvillingelvene og enda ha noe til overs.
Han stirret på Matt og så det samme svimeslåtte uttrykket som måtte være i hans eget ansikt. Han snudde hånden så Matt kunne se mynten, men ikke Ewin, og løftet spørrende et øyebryn. Matt nikket, og en stund stirret de på hverandre i forvirret undring.
«Hva slags ærend vil hun vi skal løpe?» spurte Rand til slutt.
«Jeg vet ikke,» sa Matt stivt, «og jeg er likeglad. Jeg har ikke tenkt å bruke den heller. Selv ikke når tuskhandleren kommer.» Han stakk mynten i kappelommen.
Rand nikket, og langsomt gjorde han det samme med sin. Han visste ikke hvorfor, men på et vis hadde Matt rett. Denne mynten skulle ikke brukes. Ikke når den kom fra henne. Han visste ikke hva annet man kunne gjøre med sølv, men …
«Synes dere jeg også burde spare min?» Nagende tvil farget Ewins ansikt.
«Ikke hvis du ikke vil,» sa Matt.
«Jeg tror hun ga den til deg for at du skulle bruke den,» sa Rand.
Ewin så på mynten, så ristet han på hodet og puttet sølvpenningen i lommen. «Jeg skal spare den.» sa han trist.
«Vi har jo fremdeles barden,» sa Rand, og den yngre gutten lyste opp.
«Hvis han noensinne våkner,» la Matt til.
«Rand,» spurte Ewin, «er det en barde her?»
«Du får snart se ham,» svarte Rand med en latter. Det var tydelig at Ewin ikke ville tro det før han så barden med sine egne øyne. «Han må jo komme ned før eller siden.»