«De fant ut noe i Pestlandet,» sa Elyas funderende. «Men det gir ingen mening. Drepe Den Store Slangen? Drepe selve tiden? Blinde Verdensøyet? Han kunne like gjerne forsøkt å sulte en stein til døde. Kanskje hun snakket over seg, Raen. Hun var såret og døende, og hun kunne ha mistet grepet på virkeligheten. Kanskje hun ikke engang visste at de var Tuatha’aner.»
«Hun visste hva hun sa og hvem hun sa det til. Det var viktigere enn hennes eget liv, og vi kan ikke engang forstå det. Da jeg så deg komme inn i leiren vår, trodde jeg vi kanskje ville få svar, siden du er» – Elyas gjorde en rask bevegelse med hånden, og Raen forandret på det han hadde tenkt å si – «er en venn, og vet mange rare ting.»
«Ikke om dette,» sa Elyas i en tone som satte en stopper for all videre samtale. Stillheten rundt leirbålet ble bare brutt av musikken og latteren som drev fra andre deler av leiren, der den lå innhyllet i natten.
Perrin lå med skuldrene mot en av stammene ved ilden mens han forsøkte å tyde Aielkvinnens melding, men den ga ikke noe mer mening for ham enn for Raen og Elyas. Verdensøyet. Det hadde vært med i drømmene hans mer enn én gang, men han ville ikke tenke på drømmene. Da heller Elyas. Det var et spørsmål han gjerne skulle hatt svar på. Hva var det Raen skulle til å si om den skjeggete mannen, og hvorfor hadde Elyas avbrutt ham? Der fant han heller ikke noen svar. Han forsøkte å se for seg en Aielkvinne – på vei inn i Pestlandet hvor bare Voktere dro, for å drepe Trolloker – da han hørte at Egwene kom tilbake.
Han karet seg opp og gikk for å møte henne i utkanten av lyskretsen. Hun stoppet brått og så på ham med hodet på skakke. I mørket kunne han ikke lese ansiktsuttrykket hennes.
«Du har vært lenge borte,» sa han. «Hadde du det morsomt?»
«Vi spiste sammen med moren hans,» svarte hun. «Og så danset vi… og lo. Det virker som en evighet siden jeg danset sist.»
«Han minner meg om Wil al’Seen. Du var fornuftig nok til ikke å la ham putte deg i lommen.»
«Aram er en snill gutt som det er morsomt å være sammen med,» sa hun stramt. «Han får meg til å le.»
Perrin sukket. «Unnskyld. Jeg er glad for at du hadde det morsomt da du danset.»
Brått kastet hun armene rundt ham og gråt mot brystet hans. Han strøk henne klossete over håret. Rand ville ha visst råd, tenkte han. Rand hadde det så lett med jenter. Ikke som han selv som aldri visste hva han skulle gjøre eller si. «Jeg sa unnskyld, Egwene. Jeg er glad for at du danset og hadde det moro. Helt sant.»
«Si at de lever,» mumlet hun mot brystet hans.
«Hva?»
Hun dyttet ham fra seg, holdt ham på en armlengdes avstand og så opp på ham i mørket. «Rand og Matt. De andre. Si at de lever.»
Han pustet dypt og kikket usikkert rundt seg. «De lever,» sa han endelig.
«Bra.» Hun tørket seg raskt i ansiktet med fingrene. «Det var det jeg ville høre. God natt, Perrin. Sov godt.» Hun sto på tå og kysset ham mykt på kinnet, og skyndte seg forbi ham før han fikk sagt noe.
Han snudde seg for å se etter henne. Ila reiste seg, og de to kvinnene forsvant inn i vognen mens de snakket lavt sammen. Rand ville ha forstått det, tenkte han, men det gjør ikke jeg.
I det fjerne ulte ulvene i natten mot den første tynne flisen av nymånen, og han skalv. Det var tidsnok å bekymre seg over ulvene i morgen. Han tok feil. De ventet på ham i drømmene.
KAPITTEL 26
Hvitebro
De siste haltende tonene av det som så vidt lot seg gjenkjenne som «Vinden i Sørgepilen», svant barmhjertig hen, og Matt senket Thoms gull- og sølvsiselerte fløyte. Rand fjernet hendene fra ørene. En sjømann som kveilet sammen en line på dekk, utstøtte et lettelsens sukk. Et øyeblikk hørtes bare plaskingen av vann mot skroget, den rytmiske knirkingen i årene og vinden som nynnet i riggen. Vinden blåste rett mot baugen på Sjøsprøyt, og seilene var beslått.
«jeg burde vel egentlig takke deg,» mumlet Thom Merrilin til slutt, «for å vise hvor sant det gamle ordtaket er. Lær ham opp så lenge du vil, men aldri får du grisen til å spille fløyte.» Sjømannen sprutet ut i latter, og Matt løftet fløyten som for å kaste den på ham. Behendig nappet Thom instrumentet fra Matts neve og puttet det i lærskrinet. «Jeg trodde alle dere gjetere fordrev tiden hos sauene med å spille fløyte. Det viser at jeg aldri skal tro på det jeg ikke har førstehånds kjennskap til.»
«Rand er sauegjeteren,» murret Matt. «Det er han som spiller fløyte, ikke jeg.»
«Jada, han har litt anlegg. Kanskje vi helle burde øve oss på sjonglering, gutt. I det minste har du litt talent for det.»
«Thom,» sa Rand, «jeg aner ikke hvorfor du gjør deg så umak.» Han skottet mot sjømannen og senket stemmen. «Når alt kommer til alt, prøver vi jo egentlig ikke å bli barder. Det er bare et skalkeskjul til vi finner Moiraine og de andre.»
Thom nappet seg i en av bartene, og det så ut som han gransket det glatte, mørkebrune læret i fløyteskrinet som lå over knærne. «Hva om du ikke finner dem, gutt? Det er ingenting som sier at de fremdeles lever.»
«De lever,» sa Rand bestemt. Han snudde seg mot Matt for å få støtte, men Matts øyebryn var dratt nedover mot nesen, munnen var en rett strek, og øynene var festet på dekket. «Si noe,» sa Rand til ham. «Du kan da ikke ta deg så nær av at du ikke kan spille fløyte. Jeg kan heller ikke, i hvert fall ikke særlig bra. Du har aldri hatt lyst til å spille fløyte.»
Matt så opp, fremdeles med bekymrede rynker i pannen. «Hva om de er døde?» sa han stille. «Vi må se det i øynene, ikke sant?»
Akkurat da ropte utkikken i baugen: «Hvitebro! Hvitebro forut!»
Rand ville ikke tro at Matt kunne si noe slikt så uanfektet. En lang stund holdt han blikket til vennen mens sjømennene løp omkring for å legge til land. Matt skulte på ham med hodet trukket ned mellom skuldrene. Det var så mye Rand ville sagt, men han greide ikke å finne de rette ordene. De måtte tro at de andre levde. De måtte tro det. Hvorfor? naget en stemme i bakhodet. Slik at det kan gå som i en av Thoms fortellinger? Heltene finner skatten og vinner over skurkene og lever lykkelig alle sine dager? Noen av fortellingene slutter bare ikke på den måten. Noen ganger dør selv heltene. Er du en helt, Rand al’Thor? Er du en helt, sauegjeter?
Brått rødmet Matt og trakk øynene til seg. Rand rev seg løs fra disse tankene og spratt opp for å sno seg gjennom travelheten og frem til ripen. Matt fulgte sakte etter og gjorde ikke engang noe forsøk på å unngå sjømennene som støtte borti ham.
Karene sprang rundt på skuta så de nakne føttene klasket mot dekket. De dro i reip, surret fast noen liner og løsnet andre. Noen hentet opp sekker av oljelerret som var fylt nesten til bristepunktet med råull, mens andre gjorde klar trosser som var nesten like tykke som Rands håndledd. På tross av travelheten beveget de seg med en selvsikkerhet som viste at de hadde gjort alt sammen tusen ganger før. Kaptein Domon stabbet opp og ned på dekk mens han ropte ordrer og forbannet dem som ikke beveget seg fort nok.
Rand brydde seg bare om det som lå foran dem, det som ble synlig da de rundet et lite nes i Arinelle. Han hadde hørt om legenden i sanger og historier og tuskhandleres eventyr, men nå skulle han virkelig få se den.
Den Hvite Broen buet seg høyt over vannet, dobbelt så høyt som mastene til Sjøsprøyt og enda litt til. Fra ende til ende glitret den melkehvitt i sollyset, og den samlet lys til det virket som om den glødet. De spindelvevaktige søylene som stupte ned i den sterke strømmen, virket for spinkle til å bære vekten og spennvidden av broen. Det så ut som et sammenhengende hele, som om broen var skåret ut av en eneste stein eller formet av en kjempes hånd. Bred og høy svevde den over elva med en luftig eleganse som gjorde at man glemte størrelsen. Byen rundt det østre brohodet var knøttliten i forhold, selv om Hvitebro var mye større enn Emondsmark. Steinhusene og mursteinshusene var like store som de i ferjeleiet ved Taren, og trebryggene lignet tynne fingre der de stakk ut i vannet. Småbåter med fiskere som dro garn, lå tett i tett på elva. Og over det hele raget den skinnende hvite broen.