Thom nølte fremdeles, men Rand slepte ham ned landgangen uten å gi ham sjansen til å diskutere, og barden lot seg gjete. Folket på bryggen begynte å mumle da de så Thoms lappete kappe, og noen ropte for å finne ut hvor han skulle opptre. De kunne glemme å ikke vekke oppmerksomhet, tenkte Rand nedslått. Ved solnedgang ville alle vite at det var en barde i Hvitebro. Men han drev Thom videre, og Thom, som furtet i stillhet, stoppet ikke engang for å nyte oppmerksomheten.
Kuskene kikket interessert ned fra de høye setene sine, men deres verdighet forbød dem tilsynelatende å rope. Uten noen klar idé om hvor de burde gå, fulgte Rand veien som gikk under broen langs elva.
«Vi må finne Moiraine og de andre,» sa han. «Og det fort. Vi burde ha tenkt på å bytte ut Thoms kappe.»
Brått ristet Thom på seg og stoppet. «En vertshusholder vil kunne fortelle oss om de er her, eller om de har passert. Den rette vertshus-holderen. Vertshusholdere får høre sladder og alle nyheter. Hvis de ikke er her…» Han så flere ganger fra Rand til Matt. «Vi må snakke sammen, vi tre.» Kappen flagret rundt anklene da han langet ut mot byen og bort fra elva. Rand og Matt måtte gå fort for å holde følge.
Den brede, melkehvite buen som ga byen navnet, dominerte Hvitebro like mye på nært hold som langt bortefra, men der Rand gikk i gatene, så han at byen var minst like stor som Baerlon, men ikke like tett befolket. De få kjerrene som rullet gjennom gatene, var trukket av hester eller okser eller esler eller mennesker, men det var ingen vogner der. De tilhørte nok kjøpmennene og var alle samlet ved elva.
Det var butikker av alle slag på hver side av gatene, og mange håndverkere arbeidet foran bodene sine under skilter som svingte i vinden. De passerte en mann som flikket kjeler, og en skredder som holdt tøyruller opp i lyset for en kunde. En skomaker satt i døråpningen og banket lett med hammeren på en støvelhæl. Høkere tilbød høylytt å kvesse kniver og sakser, eller de forsøkte å få forbipasserende interessert i halvfulle brett med frukt eller grønnsaker, men ingen av dem fikk mange kunder. Matbutikker hadde det samme ynkverdige tilbudet som Rand husket fra Baerlon. Til tross for alle fiskebåtene på elva hadde fiskehandlerne bare små hauger med småfisk. Det var ennå ikke virkelig harde tider, men enhver kunne se hva som var i vente hvis ikke været snart ble bedre. De ansiktene som ikke rynket seg bekymret, syntes å stirre på noe usynlig, noe ubehagelig.
Der Den Hvite Broen endte midt i byen, lå det et stort torg. Det var brolagt med steiner som var nedslitt etter generasjoner av føtter og vognhjul. Torget var omkranset av vertshus, butikker og høye, røde murhus med skilter som hadde samme navn som vognene nede ved bryggen. Thom smatt tilsynelatende på måfå inn i et av vertshusene. Skiltet over døren, som svingte i vinden, viste på den ene siden en vandrer med en bylt på ryggen, og på den andre siden lå den samme mannen med hodet på en pute. Veifarerens Hvile het stedet.
Storstua var tom bortsett fra en tykk vertshusholder som tappet øl fra en tønne og to arbeidskarer som stirret mutt ned i krusene sine ved et bord lenger bak. Bare vertshusholderen så opp da de kom inn. En skulderhøy vegg delte rommet i to, og det var bord og et flammende ildsted på hver side. Rand lurte vagt på om alle vertshusholdere var tykke og hadde mistet håret.
Thom gned seg energisk i hendene mens han klaget til verten over kulden og bestilte et glass varm, krydret vin. Lavt la han ticlass="underline" «Er det noe sted hvor jeg og mine venner kan snakke uforstyrret sammen?»
Verten nikket mot den lave veggen. «Det er det beste jeg har, hvis dere ikke vil leie et rom. Rommet er delt på grunn av sjømennene som kommer opp fra elva. Det virker som om halvparten av mannskapene ikke tåler den andre halvparten. Jeg vil ikke ha stedet mitt ødelagt av slåsskamper, og derfor skiller jeg dem.» Han kikket stadig på Thoms kappe, og nå la han hodet på skakke med et slu glimt i øyet. «Blir du her? Vi har ikke hatt en barde her på lang tid. Folk ville betale bra for noe som kan avlede tankene deres. Jeg er villig til å slå litt av for rommene og måltidene.»
Ubemerket, tenkte Rand dystert.
«Du er altfor generøs,» sa Thom med et elegant bukk. «Kanskje tar jeg imot tilbudet. Men for øyeblikket trenger vi å være i fred.»
«Jeg kommer med vinen. Gode penger å tjene her for en barde.»
Bordene på den andre siden av veggen var alle ledige, men Thom valgte et midt i rommet. «Dermed kan ingen lytte til det vi sier uten at vi merker det,» forklarte han. «Hørte dere den karen der? Han ville slå av litt. Jeg ville ha doblet omsetningen bare ved å sitte her. En ærlig vertshusholder gir en barde kost og losji og en god slump mynter attåt.»
Det ledige bordet var ikke spesielt rent, og gulvet var ikke blitt feid på dagevis, om ikke ukevis. Rand kikket seg rundt og skar en grimase. Mester al’Vere ville aldri latt gulvet bli så skittent, selv om han måtte kare seg ut av sykesengen for å se til det. «Vi er bare ute etter opplysninger. Du husker det?»
«Hvorfor her?» forlangte Matt å få vite. «Vi passerte andre vertshus som virket renere.»
«Rett fremover fra broen,» sa Thom, «ligger veien til Caemlyn. Alle som passerer gjennom Hvitebro, kommer gjennom dette torget hvis de ikke følger elva, og vi vet at vennene deres ikke gjør det. Hvis ingen har hørt om dem her, har de ikke vært her. La meg ta meg av snakkingen. Dette må gjøres forsiktig.»
Akkurat da dukket verten opp med tre bulkete tinnkrus som han holdt etter håndtakene med den ene hånden. Den tykke mannen viftet over bordet med et håndkle, satte fra seg krusene og tok imot Thoms penger. «Hvis du blir, trenger du ikke betale. Vi har god vin her.»
Thoms smil nådde ikke lenger enn til munnen. «Jeg skal tenke på det, vert. Hva er nytt her? Vi har vært lenge borte fra folk.»
«Store hendelser. Det er nytt her. Store hendelser.»
Vertshusholderen la håndkleet over skulderen og dro en stol bort til bordet. Han slo seg ned med et sukk, la armene i kors på bordet og fortalte hvor godt det gjorde å få hvile føttene. Bartim het han, og han fortsatte å snakke detaljert om føttene sine, om liktær og ilker, om hvor lenge han måtte stå og om hva han badet føttene i. Til slutt spurte Thom etter nytt igjen, og da skiftet han emne og snakket nesten uten stans.
Hendelsene var akkurat så store som han hadde sagt. Logain, den uekte Dragen, ble fanget etter et stort slag nær Lugard mens han forsøkte å forflytte hæren fra Gealdan til Rift. Profetiene, måtte de vel skjønne? Thom nikket, og Bartim fortsatte. Veiene i sør var tettpakket med folk: de heldige overlevende med alt de kunne bære på ryggen. Tusener flyktet i alle retninger.
«Selvfølgelig» – Bartim klukket tørt – «støttet ingen Logain. Å nei, du finner ikke mange som innrømmer det, ikke nå. Bare flyktninger som forsøker å finne seg et skjulested.»
Aes Sedaiene hadde selvfølgelig vært med på å fange Logain. Bartim spyttet på gulvet da han sa det, og spyttet igjen da han sa at de førte den uekte Dragen nord til Tar Valon. Bartim var en ærlig mann, en anstendig mann, og Aes Sedaiene kunne pakke seg tilbake til Pestlandet hvor de kom fra og ta Tar Valon med seg, hvis noen spurte hva han mente. Han ønsket ikke å komme nærmere en Aes Sedai enn hundre fjerdinger, hvis det var opp til ham. Men selvfølgelig stoppet de i hver landsby og hver kjøpstad på vei nordover for å vise frem Logain, det hadde han hørt. Han ville likt å se det, selv om han måtte nærme seg en Aes Sedai. Han var halvveis fristet til å dra til Caemlyn.
«De tar ham med seg dit for å vise ham til Dronning Morgase.» Verten rørte pannen sin respektfullt. «Jeg har aldri sett Dronningen. En mann bør se sin egen Dronning, synes dere ikke?»