Logain kunne gjøre «ting». Bartims øyne flakket, og tungen gled over leppene. Det var tydelig hva han mente. Han hadde sett den forrige uekte Dragen for to år siden, da han ble ført gjennom landet, men det var bare en eller annen kar som trodde han kunne slå seg selv til konge. Det hadde ikke vært nødvendig med noen Aes Sedaier den gangen. Soldater hadde lenket ham fast i en vogn. En gretten fyr som ynket seg midt på vognplanet mens han dekket hodet med armene når folk kastet stein eller stakk ham i siden med kjepper. Det hadde vært mye av det, og soldatene hadde gjort lite for å stoppe det så lenge de ikke drepte fyren. Best å la folk se at han ikke var noe spesielt likevel. Han kunne ikke gjøre «ting». Men denne Logain var vel verdt å se. Noe Bartim kunne fortelle barnebarna om. Hvis bare vertshuset ville la ham slippe unna.
Rand lyttet med ekte interesse. Når Padan Fain hadde brakt med seg nytt til Emondsmark om en uekte Drage, en mann som faktisk styrte Kraften, hadde det vært den største nyheten i Emondsmark på mange år. Det som hadde skjedd siden, hadde skjøvet alt dette ut av tankene, men det var likevel slikt folk ville snakke om i årevis og fortelle til barnebarna sine. Bartim ville vel fortelle sine at han hadde sett Logain, om han nå dro eller ikke. Ingen ville noensinne finne det verdt å snakke om opplevelsene til folk fra Tvillingelvene, hvis de da ikke selv kom fra Tvillingelvene.
«Det,» sa Thom, «ville være noe å lage en historie om, en historie de ville fortelle om tusen år. Jeg skulle ønske jeg hadde vært der.» Det hørtes ut som om han mente det, og Rand tenkte at det nok var slik. «Kanskje jeg får se ham likevel. Du sa ikke hvilken rute de skulle ta. Kanskje det er noen andre reisende her, noen som kan ha fått vite ruten.»
Bartim viftet avvisende med en skitten hånd. «Nord, det er alt folk vet her omkring. Hvis dere vil se ham, bør dere dra til Caemlyn. Det er alt jeg vet, og hvis det er noe som er verdt å vite her i Hvitebro, vet jeg det.»
«Det gjør du uten tvil,» sa Thom glatt. «Jeg skulle tro at mange reisende stopper her hos deg. Jeg så skiltet ditt fra foten av Den Hvite Broen.»
«Ikke bare vestfra, må vite. For to dager siden var det en kar her, en Illianer, med en kunngjøring pakket inn i silkebånd og segl og alt mulig. Han leste den opp her på torget. Sa han skulle ta den med helt til Tåkefjellene, kanskje helt til Arythhavet hvis passene var farbare. Sa de hadde sendt menn for å lese den opp i alle verdens land.» Verten ristet på hodet. «Tåkefjellene. Jeg hører de er dekket av tåke året rundt, og at det er ting i tåken som kan spise skjelettet ditt rent før du får tid til å flykte.» Matt fniste, og Bartim ga ham et skarpt blikk.
Thom lente seg frem. «Hva sa kunngjøringen?»
«Hva? Jo, Jakten på Hornet, selvfølgelig,» utbrøt Bartim. «Sa jeg ikke det? Illianerne kaller på alle som vil vie livet sitt til Jakten. De må samles i Illian. Kan du tenke deg noe sånt? Vie livet sitt til et sagn? Jeg antar de finner noen tosker. Det finnes alltid tosker rundt omkring. Denne karen her påsto at endetiden var nær. Det siste slaget mot Den Mørkeste.» Han klukklo, men latteren klang hult. Det var som han forsøkte å overbevise seg selv om at det virkelig var noe å le av. «De regner vel med at Valeres Horn må bli funnet før den tid. Hva mener dere om det?» Han tygget tankefullt på en knoke en stund. «Selvfølgelig, jeg vet ikke om jeg burde krangle med dem etter denne vinteren. Denne vinteren og denne fyren Logain, og så de to som kom før ham. Hvorfor alle disse fyrene de siste årene som påstår de er Dragen? Og vinteren. Må bety noe. Hva tror dere?»
Det virket ikke som om Thom hørte ham. Med lav stemme begynte barden å deklamere for seg selv.
«Der har du den.» Bartim gliste som om han allerede kunne se mengden levere fra seg penger mens de lyttet til Thom. «Der har du den. Den Store Jakten på Hornet. Hvis du forteller den, kommer de til å henge fra takbjelkene her inne. Alle har hørt om kunngjøringen.»
Det virket fremdeles som om Thom var langt borte, og Rand sa: «Vi leter etter to venner som skulle dra denne veien. De kom vestfra. Har det vært mange fremmede på gjennomreise de siste par ukene?»
«Noen,» sa Bartim sakte. «Det er alltid noen, fra både øst og vest.» Han så på dem etter tur, og plutselig virket han nervøs.
Rand åpnet munnen, men Thom vendte brått tilbake til virkeligheten og ga Rand et skarpt blikk som lukket munnen hans. Med et irritert sukk vendte han seg mot vertshusholderen. «To menn og tre kvinner,» sa han motstrebende. «Kanskje er de sammen, og kanskje ikke.» Han ga en kort beskrivelse av utseendet deres, skildret hver av dem med noen få ord, nok til at man kunne gjenkjenne dem, men uten å røpe hvem de var.
Bartim reiste seg og gned den ene hånden over hodet så hårflisene strittet til alle kanter. «Glem å opptre her, barde. Jeg ville faktisk sette stor pris på om du drakk opp vinen og dro videre. Hvis du har litt vett drar du fra Hvitebro.»
«Noen andre har spurt etter dem?» Thom tok en slurk, som om svaret var det minst viktige i denne verden, og hevet et øyebryn mot verten. «Hvem kan det være?»
Bartim strøk hånden gjennom håret igjen og stokket om på beina til det så ut som om han skulle gå sin vei, og så nikket han for seg selv. «For en uke siden, så vidt jeg kan huske, kom en røyskattlignen-de fyr over broen. Alle trodde han var gal. Han snakket hele tiden med seg selv, og sluttet ikke engang å bevege seg når han sto stille. Spurte etter de samme folkene … noen av dem. Han spurte som om det var viktig, og så oppførte han seg som om han ikke brydde seg om svaret. Halvparten av tiden snakket han som om han måtte vente her, og den andre halvparten som om han måtte dra videre og hadde hastverk. Det ene øyeblikket klynket og tigget han, og i neste øyeblikk beordret han folk rundt som om han var konge. Han fikk seg nesten en skikkelig omgang et par ganger, hvor gal han enn var. Det var like før byvakten måtte ta ham i forvaring for hans egen sikkerhets skyld. Han fortsatte mot Caemlyn samme dag mens han gråt og snakket med seg selv. Gal, som jeg sa.»
Rand så spørrende på Thom og Matt, og begge ristet på hodet. Hvis denne røyskattfyren lette etter dem, var det ingen de kjente igjen.
«Er du sikker på at det var de samme folkene han ville ha tak i?» spurte Rand.
«Noen av dem. Krigsmannen og kvinnen i silke. Men det var ikke dem han brydde seg om. Det var tre bondegutter.» Blikket gled mot Rand og Matt og bort igjen så fort at Rand ikke var sikker på om han hadde sett blikket eller bare innbilt seg det. «Han var desperat etter å finne dem. Men gal, som jeg sa.»
Rand skalv. Han lurte på hvem den gale mannen kunne være, og hvorfor han lette etter dem. En Mørkefrende? Ville Ba’alzamon bruke en galning?
«Han var gal, men den andre …» Bartims øyne flakket nervøst, og tungen gled over leppene som om han ikke hadde nok spytt til å fukte dem. «Neste dag… neste dag kom den andre for første gang.» Han tidde.
«Den andre?» ymtet Thom til slutt frempå.
Bartim kikket seg rundt selv om det fremdeles ikke var andre enn dem på deres side av det avdelte rommet. Han listet seg til og med på tå bort til veggen og kikket over. Da han til slutt snakket, hvisket han fort.
«Helt kledd i svart er han. Har hetten trukket frem så du ikke ser ansiktet, men du føler at han ser på deg, føler det som en istapp mot ryggraden. Han … han snakket til meg.» Han krympet seg og tygget på leppen før han fortsatte. «Stemmen minnet om en slange som kryper gjennom tørt løv. Like før magen min frøs til is. Hver gang han kommer tilbake, stiller han de samme spørsmålene. Samme spørsmål som den gale stilte. Ingen ser ham komme – plutselig bare står han der, samme om det er dag eller natt, og blodet ditt fryser til is der du står. Folk begynner å se seg over skulderen. Det verste er at portvaktene påstår at han ikke har kommet gjennom porten, hverken inn eller ut.»