Rand strevde for å holde ansiktet uttrykksløst. Han bet sammen kjevene til det verket i tennene. Matt skulte, og Thom gransket vinen sin. Det hang et ord mellom dem, et ord ingen ville si høyt. Myrddraal.
«Jeg tror jeg ville husket det hvis jeg noensinne møtte noen som var slik,» sa Thom etter en stund.
Bartims hode vippet opp og ned. «Brenne meg, det ville du helt sikkert. Lysets sannhet, det ville du. Han … han vil ha den samme gjengen som galningen, bare at han sier det er en jente med dem. Og …» – han kikket skrått på Thom – «og en hvithåret barde.»
Thom hevet øyebrynene i noe Rand mente måtte være ekte overraskelse. «En hvithåret barde? Vel, jeg kan vel ikke være den eneste barden i verden med noen år på baken. Jeg kan forsikre at jeg ikke kjenner denne karen, og han kan ikke ha noen grunn til å lete etter meg.»
«Det får nå være som det vil,» sa Bartim mutt. «Han sa det ikke rett ut, men jeg fikk inntrykk av at han ikke ville like det hvis noen hjalp disse menneskene eller skjulte dem for ham. Iallfall sier jeg til dere som jeg sa til ham: Jeg har ikke sett noen av dem eller hørt om noen av dem, og det er sannheten. Ingen av dem,» sa han spisst. Brått klasket han Thoms penger i bordet. «Drikk ut vinen og dra videre. I orden? I orden?» Han vraltet av gårde så fort han kunne mens han kikket seg over skulderen.
«En Skygger,» sa Matt lavt da verten var borte. «Jeg burde ha visst at de kom til å lete etter oss her.»
«Og han kommer igjen,» sa Thom. Han lente seg frem over bordet og dempet stemmen. «Jeg mener at vi bør luske oss ned til skuta og ta imot kaptein Domons tilbud. Forfølgerne vil konsentrere seg om veien til Caemlyn mens vi drar til Illian, langt bort fra der Myrddraalene venter oss.»
«Nei,» sa Rand bestemt. «Vi venter på Moiraine og de andre i Hvitebro, eller vi fortsetter til Caemlyn. Det ene eller det andre. Det var det vi bestemte oss for.»
«Det er galskap, gutt. Tingene har forandret seg. Hør på meg. Samme hva verten sier, vil han fortelle nøyaktig hva vi drakk og hvor mye støv det var på støvlene våre, hvis en Myrddraal stirrer på ham.» Rand skalv. Han husket Myrddraalens øyeløse blikk. «Og når det gjelder Caemlyn … Tror du at Halvmennene ikke vet at dere er på vei til Tar Valon? Dette er et godt tidspunkt å seile sørover på en skute.»
«Nei, Thom.» Rand måtte tvinge ordene ut mens han tenkte på å være et sted langt unna der Myrddraalene lette, men han pustet dypt og greide å gjøre stemmen fast. «Nei.»
«Tenk på det, gutt. Illian! Det finnes ikke en mer storslagen by på jordens overflate. Og Den Store Jakten på Hornet! Det har ikke vært en slik jakt på nærmere fire hundre år. En helt ny syklus av fortellinger holder på å bli skapt. Bare tenk på det. Du har aldri drømt om noe slikt. Når Myrddraalen endelig pønsker ut hvor du har dratt, er du så gammel og grå og lei av å passe barnebarn at du ikke har noe imot at de finner deg.»
Rands ansikt fikk et sta uttrykk. «Hvor mange ganger må jeg si nei? De finner oss samme hvor vi drar. Skyggerne venter på oss i Illian også. Og hvordan slipper vi unna drømmene? Jeg vil vite hva som skjer med meg, Thom, og hvorfor. Jeg drar til Tar Valon. Med Moiraine, hvis jeg kan, og uten henne hvis jeg må. Alene hvis jeg må. Jeg trenger visshet.»
«Men Illian, gutt! Og en trygg vei bort herfra, ned elva mens de leter etter deg i en annen retning. Blod og aske, en drøm kan ikke skade deg.»
Rand ble taus. En drøm kan ikke skade? Får drømmetorner deg til å blø på ordentlig? Han ønsket nesten at han hadde fortalt Thom om den drømmen også. Våger du å fortelle den til noen? Ba ‘alzamon er i dine drømmer, men hva er mellom drøm og virkelighet nå? Hvem våger du å fortelle at Den Mørkeste rører deg?
Det virket som om Thom forsto. Bardens ansikt myknet. «Selv de drømmene, gutt. De er fremdeles bare drømmer, er de ikke? For Lysets skyld, Matt, snakk til ham. Jeg vet at du i det minste ikke vil dra til Tar Valon.»
Matt rødmet, halvt forlegen og halvt sint. Han unngikk å se på Rand og skulte i stedet på Thom. «Hvorfor lager du alt dette oppstyret? Vil du dra tilbake til skuta? Dra tilbake til skuta. Vi kan ta vare på oss selv.»
Bardens tynne skuldre ristet av taus latter, men stemmen var stram av raseri. «Du tror at du vet nok om Myrddraaler til å unnslippe alene? Du er klar til å marsjere rett inn i Tar Valon og overlevere deg selv til Amyrlins Trone? Kan du skjelne en Ajah fra en annen? Lyset brenne meg, gutt, men hvis du tror du i det hele tatt kan komme deg til Tar Valon, kan du be meg om å dra videre.»
«Dra,» knurret Matt, og en hånd gled innunder kappen. Forskrekket forsto Rand at han grep dolken fra Shadar Logoth, at han kanskje hadde tenkt å bruke den.
Rusten latter brøt ut på den andre siden av veggen mellom de to rommene, og en hånlig stemme hevet seg.
«Trolloker? Ta på deg en bardekappe, mann! Du er full! Trolloker! Eventyr fra Grenselandene!»
Ordene slukket sinnet som en bøtte kaldt vann. Selv Matt vendte seg halvveis mot veggen med vidåpne øyne.
Rand reiste seg akkurat nok til å kunne se over den, så satte han seg ned igjen med en synkende følelse i magen. Floran Gelb satt på den andre siden av veggen ved bordet til de to mennene som var der da de kom inn. De lo av ham, men de hørte etter. Bartim tørket av et bord som virkelig trengte det. Han så ikke på Gelb og de to mennene, men han lyttet han også, og han skrubbet den samme flekken om og om igjen med håndkleet mens han lente seg mot dem til han nesten gikk over ende.
«Gelb,» hvisket Rand da han slapp seg ned i stolen igjen, og de andre stivnet til. Raskt gransket Thom deres side av rommet.
På den andre siden av veggen stemte den andre mannsstemmen i: «Nei, nei, før var det Trolloker der. Men de ble alle drept i Trollok-krigene.»
«Eventyr fra Grenselandene!» gjentok den første mannen.
«Det er sant, sier jeg,» protesterte Gelb høylytt. «Jeg har vært i Grenselandene. Jeg har sett Trolloker, og dette var Trolloker like sikkert som at jeg sitter her. De tre påsto at Trollokene jaget dem, men jeg vet bedre. Det er derfor jeg ikke ville bli om bord på Sjøsprøyt. Jeg har hatt mine mistanker til Bayle Domon en stund, men de tre er Mørkefrender. Det er jeg sikker på. Jeg sier dere …» Latter og grovkornete vitser druknet resten av det Gelb hadde å si.
Hvor lang tid ville det ta, undret Rand, før vertshusholderen hørte beskrivelsen av «de tre»? Hvis han ikke allerede hadde gjort det. Hvis han ikke begynte å tenke på de tre han allerede hadde sett. For å komme til døren ut av storstua måtte de gå rett forbi Gelbs bord.
«Kanskje skuta ikke er noen dårlig idé,» mumlet Matt, men Thom ristet på hodet.
«Ikke nå lenger.» Barden snakket lavt og fort. Han dro frem lærposen han hadde fått av kaptein Domon og delte pengene i tre hauger. «Historien vil være spredt over hele byen på en time, enten noen tror på den eller ikke, og Halvmannen kan høre den når som helst. Domon drar ikke før i morgen. I beste fall vil Trollokene jage ham helt til Illian. Av en eller annen grunn venter han seg det halvveis, men det hjelper ikke oss. Nå er det ikke annet å gjøre enn å flykte, og det fort.»
Matt stakk myntene raskt i lommen, men Rand plukket langsomt opp sine. Mynten han hadde fått av Moiraine var ikke blant dem. Domon hadde gitt ham samme vekt i sølv, men av en eller annen grunn ønsket Rand at han hadde Aes Sedaiens mynt i stedet. Han puttet pengene i lommen og så spørrende på barden.
«I tilfelle vi blir skilt fra hverandre,» forklarte Thom. «Det blir vi sannsynligvis ikke, men hvis det skulle skje … vel, dere to vil greie dere fint på egen hånd. Dere er kjekke gutter. Bare hold dere unna Aes Sedaier resten av livet.»