«Jeg trodde du skulle bli hos oss,» sa Rand.
«Det skal jeg, gutt. Det skal jeg. Men de nærmer seg nå, og bare Lyset vet. Vel, samme hva. Det er lite sannsynlig at noe vil skje.» Thom tidde og så på Matt. «Jeg håper du ikke lenger har noe imot at jeg blir hos dere,» sa han tørt.
Matt trakk på skuldrene. Han så på hver enkelt og trakk på skuldrene igjen. «Jeg er bare så nervøs. Jeg blir ikke kvitt følelsen. Hver gang vi stopper for å hvile oss, er de der på jakt etter oss. Det er som om noen hele tiden stirrer meg i nakken. Hva skal vi gjøre?»
Latteren eksploderte på den andre siden av veggen, og igjen ble den avbrutt av Gelb som høylytt forsøkte å overbevise dem om at han fortalte sannheten. Hvor lenge vil det ta? undret Rand seg. Før eller senere ville Bartim legge sammen Gelbs tre og de tre og få tre.
Thom flyttet stolen forsiktig og reiste seg, men sammenkrøket. Ingen som tilfeldigvis så mot veggen fra den andre siden, ville legge merke til ham. Han gjorde tegn til at de skulle følge ham og hvisket: «Vær helt stille.»
Vinduene på hver side av dette ildstedet vendte ut mot et smug. Thom gransket et av vinduene før han åpnet det akkurat nok til at de kunne smyge seg ut. Det hørtes nesten ingen lyder, ingenting som kunne bli fanget opp av de tre på den andre siden av den lave veggen.
Straks de var ute i smuget, ville Matt sette av gårde mot gaten, men Thom grep ham i armen. «Ikke så fort,» sa barden. «Ikke før vi vet hva vi skal gjøre.» Thom lukket vinduet så godt det lot seg gjøre fra utsiden før han snudde seg og gransket smuget.
Rand fulgte Thoms blikk. Smuget var tomt bortsett fra et halvt dusin tønner med regnvann ved veggen til vertshuset og nabobygningen, butikken til en skredder. Den hardtrampede jorden var tørr og støvete.
«Hvorfor gjør du dette?» forlangte Matt å få vite igjen. «Du ville være tryggere hvis du forlot oss. Hvorfor blir du hos oss?»
Thom stirret lenge på ham. «Jeg hadde en nevø, Owyn,» sa han trett. Han ristet kappen av skuldrene, laget en haug av tepperullen og la instrumentskrinene på toppen. «Min brors eneste sønn, min eneste gjenlevende slektning. Han kom opp i noe bråk med Aes Sedaiene, men jeg var for opptatt med… andre ting. Jeg vet ikke hva jeg kunne gjort, men da jeg endelig forsøkte, var det for sent. Owyn døde få år senere. Du kunne si at Aes Sedaiene drepte ham.» Han rettet ryggen uten å se på dem. Stemmen var fremdeles jevn, men Rand skimtet tårer i øynene hans da han vendte seg bort. «Hvis jeg kan holde dere to unna Tar Valon, slutter jeg kanskje å tenke på Owyn. Vent her.» Mens han fremdeles unngikk øynene deres, hastet han bort til åpningen av smuget, men satte ned farten før han nådde den. Etter et raskt blikk til alle kanter spaserte han rolig ut i gaten og forsvant.
Matt reiste seg halvveis for å følge etter; så satte han seg igjen. «Han drar ikke fra disse,» sa han og rørte læret på instrumentskrinene. «Tror du på historien?»
Rand satte seg på huk ved siden av regntønnene. «Hva er galt med deg, Matt? Du er ikke deg selv. Jeg har ikke hørt deg le på flere dager.»
«Jeg liker ikke å bli jaget som en kanin,» glefset Matt. Han sukket og lot hodet falle bakover mot mursteinsveggen på vertshuset. Selv når han satt slik virket han anspent. Øynene flakket nervøst. «Beklager. Det er all flyktingen og alle de fremmede og… og nesten alt sammen. Det gjør meg skvetten. Når jeg ser på folk, lurer jeg på om de har tenkt å fortelle Skyggerne om oss, svindle oss, rane oss eller… Lys, Rand, blir ikke du nervøs?»
Rands latter var et kort bjeff nede i strupen. «Jeg er for redd til å være nervøs.»
«Hva tror du Aes Sedaiene gjorde med nevøen hans?»
«Jeg vet ikke,» sa Rand beklemt. Han visste bare om én type vanskelighet en mann kunne komme opp i når det gjaldt Aes Sedaiene. «Ikke det samme som med oss, antar jeg.»
«Nei. Ikke som oss.»
En stund lente de seg til veggen uten å si noe. Rand var ikke sikker på hvor lenge de ventet. Kanskje noen minutter, men det virket som en time der de ventet på at Thom skulle komme tilbake, ventet på at Gelb skulle åpne vinduet og beskylde dem for å være Mørkefrender. En mann rundet hjørnet inn i smuget, en høy mann med hetten på kappen trukket frem for å skjule ansiktet, og kappen var svart som natten mot lyset i gaten.
Rand karet seg på beina med hånden knuget så hardt rundt hjaltet på Tams sverd at det gjorde vondt i knokene. Munnen ble tørr, og det hjalp ikke hvor mye han svelget. Matt reiste seg opp i sammenkrøket stilling med hånden innunder kappen.
Mannen kom nærmere, og Rands strupe snørte seg mer og mer sammen for hvert skritt. Med ett stoppet mannen og kastet kutten tilbake. Rands knær sviktet nesten under ham. Det var Thom.
«Vel, hvis dere ikke gjenkjente meg» – barden smilte – «antar jeg forkledningen er god nok for portvaktene.»
Thom trengte seg forbi dem og begynte å flytte ting fra den lappete kappen over i den nye, så fingerferdig at Rand ikke kunne skjelne tingene. Rand så at den nye kappen var mørkebrun, ikke svart. Han trakk pusten dypt og støtvis, og halsen føltes som om den var snørt sammen til en knyttneve. Brun, ikke svart. Matt hadde fremdeles hånden under kappen, og han stirret på Thoms rygg som om han tenkte på å bruke den skjulte dolken.
Thom skottet opp på dem, og så ga han dem et skarpere blikk. «Dette er ikke rette tidspunkt å være skvetten.» Han brettet den gamle kappen behendig rundt instrumentskrinene med innsiden ut slik at lappene ikke var synlige. «Vi går ut herfra en om gangen, bare akkurat så tett at vi kan holde øye med hverandre. Blir ikke husket så lett på den måten. Kan du ikke krøke deg litt sammen?» sa han til Rand. «Høyden din gjør deg like synlig som et banner.» Han slengte bylten over skulderen, rettet ryggen og trakk hetten frem igjen. Han lignet ikke noe videre på en hvithåret barde. Han var bare en vandrer som mange andre, for fattig til å eie en hest, og enda mindre en vogn. «La oss dra. Vi har kastet bort nok tid allerede.»
Rand var i høyeste grad enig, men likevel nølte han før han gikk ut av smuget og inn på torget. Ingen av de som sto spredt her og der så to ganger på dem – de fleste så ikke på dem i det hele tatt – men skuldrene strammet seg. Han ventet på at noen skulle rope ut Mørkefrende og forvandle vanlige mennesker til en blodtørstig mobb. Han lot blikket gli over det åpne området, over folk som drev med sine hverdagslige gjøremål, og da han rettet blikket fremover igjen, var en Myrddraal halvveis over torget.
Han ville ikke engang prøve å gjette hvor Skyggeren hadde kommet fra, men den skred rolig og illevarslende mot de tre. Et rovdyr med ferten av bytte. Folk trakk seg unna den svarte kappekledde skikkelsen og unngikk å se på den. Torget begynte å tømmes etter hvert som folk fant ut at de hadde viktige ærender andre steder.
Den svarte åpningen under kutten frøs Rand fast der han sto. Han forsøkte å hente frem det store intet, men det var som å famle etter en røyksky. Skyggerens skjulte blikk skar som kniver helt inn til beinet og forvandlet margen til istapper.
«Ikke se på ansiktet,» mumlet Thom. Stemmen skalv sprukkent, og det virket som om han måtte tvinge ordene ut. «Lyset brenne deg, ikke se på ansiktet!»
Rand rev blikket til seg – det var som å rive en blodigle av ansiktet, og han stønnet nesten – men selv når han stirret på brosteinene på torget, kunne han se Myrddraalen komme. Den var katten som lekte med musa, som moret seg over deres fåfengte forsøk på å unnslippe, til kjevene til slutt ville smekke igjen. Skyggeren hadde halvert avstanden. «Skal vi bare stå her?» mumlet han. «Vi må flykte… komme oss unna.» Men han fikk ikke føttene til å bevege seg.
Matt fikk til slutt frem dolken med rubinskaftet og holdt den i en skjelvende hånd. Leppene var trukket tilbake fra tennene i snerrende redsel.
«Tenk…» Thom stoppet for å svelge og fortsatte hest: «Du tror du kan løpe fra den, ikke sant, gutt?» Han begynte å mumle for seg selv; «Owyn» var det eneste ordet Rand oppfattet. Brått knurret Thom: «Jeg skulle aldri ha blandet meg opp i sakene til dere to. Skulle aldri ha gjort det.» Han ristet av seg bylten med bardens lappete kappe og kastet den til Rand. «Ta vare på dette. Når jeg sier løp, løper dere, og ikke stopp før dere er i Caemlyn. Dronningens Velsignelse. Et vertshus. Husk det, i tilfelle … Bare husk det.»