«Jeg forstår ikke,» sa Rand. Nå var Myrddraalen mindre enn tyve skritt unna. Føttene kjentes som blylodd.
«Bare husk det!» snerret Thom. «Dronningens Velsignelse. Nå. LØP!»
Han dyttet dem på skulderen for å få fart på dem. Rand sjanglet av gårde i sneglefart med Matt ved siden av seg.
«LØP!» Thom sprang frem og brølte ordløst. Ikke etter dem, men mot Myrddraalen. Hendene gjorde bevegelser som om han opptrådte med sine beste kunster, og dolkene dukket opp. Rand stanset, men Matt trakk ham videre.
Skyggeren ble svært forskrekket. Den rolige gangen stoppet midt i et steg. Hånden feide mot hjaltet til det svarte sverdet han hadde langs siden, men bardens lange bein kortet raskt inn avstanden. Thom dundret inn i Myrddraalen før det svarte bladet var halvveis trukket, og de landet i en sprellende haug. Nå flyktet de få som fremdeles var igjen på torget.
«LØP!» Luften over torget gnistret blått så det sved i øynene, og Thom begynte å skrike, men selv midt i skriket greide han å få frem et ord. «LØP!»
Rand adlød. Bardens skrik forfulgte ham.
Han knuget Thoms bylt mot brystet og løp så fort han kunne. Panikken bredte seg fra torget og gjennom byen da Rand og Matt flyktet på toppen av en bølge av frykt. Butikkeierne forlot varene sine idet guttene passerte. Lemmene dundret ned foran butikkvinduene. Livredde ansikter dukket opp i vinduene; så forsvant de. Folk som ikke hadde vært nær nok til å se, løp på måfå gjennom gatene. De slo inn i hverandre, og de som ble veltet over ende, karet seg på beina igjen eller ble trampet ned. Hvitebro kokte som en maurtue som blir sparket i stykker.
Mens han og Matt styrtet mot portene, husket Rand brått hva Thom hadde sagt om høyden hans. Han saktnet ikke farten, men huket seg sammen så godt han kunne uten at det virket påfallende. Men portene, kraftige tømmerporter med svarte jernbeslag, sto åpne. To portvakter i stålhjelmer og ringbrynjer over billige røde kapper med hvite krager fingret med hellebardene sine og stirret nervøst inn i byen. En av dem skottet mot Rand og Matt, men de var ikke de eneste som sprang ut gjennom porten. En jevn strøm trengte seg igjennom: pesende menn med konene på slep, gråtende kvinner som bar spedbarn og slepte skrikende småunger etter seg, bleke håndverkere i forklær og fremdeles med verktøyet i hendene.
Det ville ikke være noen som kunne fortelle hvilken vei de hadde flyktet, tenkte Rand mens han løp fortumlet videre. Thom. Å, Lyset hjelpe meg, Thom.
Matt ravet ved siden av ham og fikk igjen balansen. De løp til de siste flyktende menneskene var forsvunnet, løp til byen og Den Hvite Broen var utenfor syne et sted langt bak dem.
Til slutt falt Rand på kne i støvet. I store munnfuller trakk han støtvise åndedrag ned gjennom den hudløse halsen. Veien bak dem strakte seg forlatt ut og forsvant et sted mellom nakne trær.
«Kom igjen. Kom igjen.» Matt stønnet ut ordene. Svette og støv stripet ansiktet, og han så ut som han holdt på å besvime. «Vi må fortsette.»
«Thom,» sa Rand. Han presset armene rundt Thoms kappe, og instrumentskrinene var harde klumper innenfor. «Thom.»
«Han er død. Du så det. Du hørte det. Lys, Rand, han er død!»
«Du tror at Egwene og Moiraine og de andre også er døde. Hvis de er døde, hvorfor jager Myrddraalen etter dem ennå? Svar meg på det?»
Matt falt på kne i støvet ved siden av ham. «Javel. Kanskje de er i live. Men Thom – Du så det! Blod og aske, Rand, det samme kan skje med oss.»
Rand nikket sakte. Veien bak dem var fremdeles tom. Han hadde halvveis ventet – i det minste håpet – å se Thom dukke opp, marsjerende av gårde mens han blåste i bartene for å understreke hvor mye bråk det var med dem. Dronningens Velsignelse i Caemlyn. Han karet seg på beina og slengte Thoms bylt på ryggen sammen med teppe-rullen. Matt stirret smaløyd og vaktsomt opp på ham.
«La oss gå,» sa Rand og begynte å gå ned veien mot Caemlyn. Han hørte Matt mumle, og etter et øyeblikk tok vennen Rand igjen.
Tause og med hengende hoder trasket de langs den støvete veien. Vinden avlet støvdjevler som hvirvlet over veien. Noen ganger snudde Rand seg, men veien bak dem forble tom.
KAPITTEL 27
I ly for stormen
Perrin ergret seg over dagene de tilbrakte hos Tuatha’anene mens følget snirklet seg sørover og østover. Det Vandrende Folket så aldri noen grunn til hastverk. De fargerike vognene rullet aldri ut fra en leirplass før solen sto høyt over horisonten, og de kunne stoppe tidlig på ettermiddagen hvis de fant et tiltalende sted. Hundene småløp langs vogntoget, og barna gjorde ofte det samme. De hadde ingen problemer med å holde følge. Ethvert forslag om å dra lenger eller raskere ble møtt med latter eller et fornøyd utbrudd: «Ah, men vil du virkelig tvinge de stakkars hestene til å slite så hardt?»
Perrin var forbauset over at Elyas ikke følte som ham. Elyas ville ikke sitte på vognene – han foretrakk å gå eller småløpe foran vogntoget – men han foreslo aldri å forlate følget eller å haste videre.
Den underlige skjeggete mannen med de rare klærne av dyrehud skilte seg ut fra de milde Tuatha’anene hvor han enn befant seg blant vognene. Selv fra den andre siden av leiren var det umulig å forveksle Elyas med en av Folket, og ikke bare på grunn av klærne. Elyas beveget seg med den harmoniske smidigheten til en ulv, og likheten ble understreket av dyrehudene og pelshatten. Han utstrålte fare som ilden utstrålte varme, og kontrasten til Det Vandrende Folket var stor. Både gamle og unge virket glade der de gikk. Det lå ingen trussel i deres vennlighet, bare glede. Barna smatt omkring fylt av glede over å løpe, men blant Tuatha’anene gikk selv bestemødre og gråskjeggete gubber med spenst i stegene, og i den lette gangen lå det både verdighet og livslyst. Hele Folket var på nippet til å danse, selv når de sto stille, selv i de få øyeblikkene det ikke var musikk i leiren. Fele og fløyte, hakkebrett og sitar og tromme skapte harmoni og spant melodier nesten til enhver tid rundt vognene, både i leiren og når de var på farten. Hvis noen var våkne i leiren, var det som regel musikk: frydefulle sanger, glade sanger, leende sanger, triste sanger.
Elyas ble møtt av vennlige nikk og smil hver gang han passerte en vogn, og han fikk en munter bemerkning samme hvilket leirbål han satte seg ved. Dette måtte være ansiktet Folket alltid viste utenforstående – åpent og smilende. Men Perrin hadde lært at de kunne være lettskremte som halvtamme hjorter under overflaten. Det lå noe dypt bak smilene de sendte emondsmarkingene, noe som lurte på om de var til å stole på, noe som bare ble litt svakere etter som dagene gikk. Sammen med Elyas skimret årvåkenheten som dyp sommervarme i luften, og den svant ikke hen. Når han ikke så det, voktet de åpenlyst på ham. Det var som om de ikke riktig visste hva han kunne finne på. Når han gikk gjennom leiren, var de danselystne føttene også klare til å flykte.
Elyas var ikke mer fortrolig med deres Løvets Vei enn de var med ham. Han hadde alltid et skjevt drag rundt munnen når han var i nærheten av Tuatha’anene. Det skyldtes ikke akkurat nedlatenhet og i hvert fall ikke forakt, men det virket som han heller ville ha vært et annet sted, nesten et hvilket som helst annet sted. Men da Perrin ymtet frempå om å dra videre, snakket Elyas beroligende om å hvile ut, bare for noen få dager.
«Dere hadde noen harde dager før dere traff meg,» sa Elyas den tredje eller fjerde gangen han spurte, «og dere kommer til å få enda hardere dager fremover, med Trolloker og Halvmenn etter dere, og med Aes Sedaier som venner.» Han gliste mens han nøt en munnfull av Ilas eplepai. Fremdeles ble Perrin brakt ut av fatning av det guløyde blikket, selv når han smilte. Kanskje var det enda mer foruroligende når han smilte, for smilene nådde sjelden jegerøynene. Elyas lå henslengt ved Raens ildsted, og som vanlig brydde han seg ikke om å sitte på en av tømmerstokkene som var dratt frem. «Ha ikke slikt fordømt hastverk med å komme i klørne på en Aes Sedai.»