«Hva om Skyggerne finner oss? Hva kan hindre dem i det når vi bare sitter her og venter? Tre ulver kan ikke holde dem unna, og Det Vandrende Folket kommer ikke til å være til noen hjelp. De vil ikke engang forsvare seg selv. Trollokene kommer til å slakte dem, og det vil være vår skyld. Før eller senere må vi forlate dem. Det kan like gjerne bli før.»
«Noe sier meg at vi bør vente. Bare noen dager.»
«Noe!»
«Slapp av, gutt. Ta livet som det kommer. Flykt når du må, kjemp når du må, hvil når du kan.»
«Hva er dette ’noe’ du snakker om?»
«Forsyn deg med litt av denne paien. Ila liker meg ikke, men jammen gir hun meg god mat når jeg kommer på besøk. Det er alltid god mat i leiren til Folket.»
«Hva mener du med ’noe’?» forlangte Perrin å få vite. «Hvis du vet noe du ikke forteller oss …»
Elyas rynket pannen og kikket ned på paistykket før han la det fra seg og tørket av hendene. «Noe,» sa han til slutt med et skuldertrekk. Det var som om han ikke helt forsto det selv. «Noe sier meg at det er viktig å vente. Noen få dager til. Det er ikke ofte jeg føler slikt, men når jeg gjør det, har jeg lært å stole på følelsen. Det har reddet livet mitt flere ganger. Nå er det annerledes på et vis, men det er viktig. Så mye er klart. Bare fortsett hvis du vil fortsette. Men uten meg.»
Samme hvor mye Perrin maste, var det alt han ville si. Han bare lå der, snakket med Raen, spiste, slumret med hatten over øynene og nektet å snakke mer om å dra videre. Noe ba ham vente. Noe sa ham at det var viktig. Han ville vite når tiden var inne. Forsyn deg med litt pai, gutt. Ikke kjas deg opp. Prøv litt av denne stuingen. Slapp av.
Perrin greide ikke å slappe av. Om natten gikk han mellom de regnbuefargede vognene og bekymret seg. Han bekymret seg mest fordi ingen andre syntes å bekymre seg over noe. Tuatha’anene sang og danset, laget mat og spiste rundt leirbålene – tørket frukt og nøtter, bær og grønnsaker; de spiste ikke kjøtt – og de syslet med en uendelighet av huslige gjøremål som om de ikke hadde en bekymring i verden. Barna sprang overalt. De lekte gjemsel mellom vognene, klatret i trærne utenfor leiren, lo og rullet seg på bakken med hundene. Ikke en sjel bekymret seg.
Når han så på dem, klødde det i ham etter å dra videre. Vi må dra før vi leder jegerne til dem også. De tok imot oss, og vi gjengjelder gjestfriheten med å sette dem i fare. I det minste har de grunn til å være sorgløse. De er ikke jaget. Men resten av oss…
Det var ikke lett å få noen ord med Egwene. Enten snakket hun og Ila med hverandre med hodene tett sammen på en måte som ba alle menn holde seg unna, eller hun danset med Aram. De svingte seg rundt og rundt i takt med fløyter og feler og trommer til toner Tuatha’anene hadde samlet fra hele verden, eller til de intense, trillende melodiene vandrerfolket sang selv. Om det gikk fort eller sakte, var stemmene alltid like intense. De kunne mange sanger; noen kjente han hjemmefra, selv om de hadde andre navn ved Tvillingelvene. «Tre Jenter i Dalen», for eksempel, kalte kjeleflikkerne «Dansende Jomfruer», og de sa at «Nordavinden» het «Hardt Regn Faller» i noen land og «Berins Hule» i andre. Da han uten å tenke seg om spurte etter «Kjeleflikkeren Har Grytene Mine», brøt de sammen i latter. De kjente den, men som «La Fjærene Fly».
Han kunne godt forstå hvorfor man ville danse til Folkets sanger. Hjemme i Emondsmark hadde ingen sett på ham som noe mer enn en middelmådig danser, men disse sangene fikk det til å nappe i føttene, og han trodde han aldri før hadde danset så godt, så intenst eller så lenge. De fikk hjertet til å banke i takt med trommene.
Den andre kvelden fikk Perrin for første gang se kvinner danse til noen av de roligere sangene. Bålene hadde brent ned, natten hang tett rundt vognene, og fingertupper slo en myk rytme på trommene. Først en tromme, så en til, helt til alle trommene i leiren holdt den samme rolige, besettende takten. Det var ingen andre lyder enn trommene. En ung kvinne i rød kjole svaiet inn i lyset mens hun løsnet på sjalet sitt. Hun hadde perlesnorer i håret, og hun hadde sparket av seg skoene. En fløyte begynte mykt og klagende på melodien, og hun danset. Armene holdt sjalet ut bak henne. Hoftene vugget og de bare føttene trampet takten i støvet. Hun festet sine mørke øyne på Perrin, og smilet hennes var like rolig som dansen. Hun svingte seg i små sirkler og smilte til ham over skulderen.
Han svelget tungt. Varmen i ansiktet kom ikke fra ilden. Enda en ung kvinne gled frem, og frynsene på sjalene deres dirret i takt med trommene og de rolig vuggende hoftene. De smilte til ham, og han harket hest. Han var redd for å se seg omkring. Ansiktet hadde samme farge som en rødbete, og de som ikke så på danserne, lo sikkert av ham. Det var han overbevist om.
Så ubemerket som mulig gled han ned fra tømmerstokken. Han lot som om han bare forsøkte å finne en mer komfortabel stilling, men han passet omhyggelig på å se bort fra bålet og danserne. Det var aldri noe slikt i Emondsmark. Å danse med jentene på Grønnsletten minnet ikke om dette i det hele tatt. For én gangs skyld håpet han at det skulle blåse opp, slik at han kunne kjøle seg ned.
De unge kvinnene danset inn i synsfeltet hans igjen, men nå var de tre. En av dem blunket skjelmsk til ham. Han flakket med øynene. Lys, tenkte han. Hva gjør jeg nå? Hva ville Rand gjort? Han har vett på jenter.
De dansende jentene lo mykt. Perlene klirret når de kastet det lange håret over skuldrene, og han trodde ansiktet skulle brenne opp. En litt eldre kvinne slo seg sammen med jentene for å vise dem hvordan det skulle gjøres. Med et stønn ga han opp og lukket øynene. Men latteren deres ertet og lokket, og selv gjennom øyelokkene kunne han se dem. Svetten perlet på pannen, og han lengtet etter en svalende vind.
Ifølge Raen danset ikke jentene slik ofte, og kvinnene nesten aldri, så Elyas mente det måtte være Perrins røde ansikt som fikk dem til gjøre det hver eneste kveld.
«Jeg må takke deg,» sa Elyas alvorlig. «Det er annerledes med dere unge, men i min alder skal det mer enn ild til for å varme skrotten.» Perrin skulte. Det var noe med ryggen til Elyas da han gikk derfra, noe som røpet at han lo inni seg, selv om det ikke syntes utenpå.
Perrin lærte fort at det ikke nyttet å se bort fra de dansende kvinnene, selv om blunkene og smilene fortsatt fikk ham til å ønske at han kunne det. Det ville kanskje ha vært greit med én, men fem eller seks, og alle stirret på ham … Han greide aldri helt å styre rødmingen.
Så begynte Egwene å lære dansen. To av de unge kvinnene som hadde danset den første kvelden, klappet takten mens hun øvde på trinnene med et lånt sjal svaiende bak seg. Perrin skulle til å si noe, men kom til at det var klokest å holde tett. Da jentene la til hoftebevegelsene, begynte Egwene å le, og de tre falt leende i armene på hverandre. Men Egwene holdt ut med skinnende øyne og lyse flekker over kinnene.
Aram så på med varme, sultne øyne. Den unge, vakre Tuatha’anen hadde gitt henne en blå perlesnor som hun alltid hadde på. Da Ila først så barnebarnets interesse for Egwene, hadde hun smilt, men nå ble smilet erstattet av et bekymret blikk. Perrin bestemte seg for å passe godt på unge mester Aram.
En gang greide han å få Egwene på tomannshånd, ved siden av en grønn- og gulmalt vogn. «Det ser ut som du storkoser deg,» sa han.
«Hvorfor skulle jeg ikke det?» Hun fingret med de blå perlene rundt halsen og smilte ned på dem. «Alle behøver ikke anstrenge seg for å ha det så trist som deg. Fortjener vi ikke alle en mulighet til å more oss?»