Skrik og skrål drev inn fra Vognbroen, og da Rand kikket bort for å se hva det kom av, lo han hjertelig. En yrende mengde landsbyboere, fra gråhårete oldinger til stabbende barn, eskorterte en vogn, en kjempestor vogn trukket av åtte hester. På utsiden av den runde presenningen hang byltene som drueklaser. Tuskhandleren hadde endelig kommet. Fremmede og en barde, fyrverkeri og en tuskhandler, dette kom til å bli den beste Bel Tine noensinne.
KAPITTEL 3
Tuskhandler en
Knippene med gryter skranglet da tuskhandlerens vogn rumlet over det kraftige tømmeret på Vognbroen. Han var fremdeles omringet av landsbyboere og tilreisende bønder som var kommet til festivalen, da han tøylet hestene foran vertshuset. Folk strømmet til fra alle kanter, og mengden rundt vognen med kjempehjulene vokste, og alle stirret opp på tuskhandleren som satt på vognsetet.
Mannen på vognen var Padan Fain, en blek, mager fyr med ranglete armer og massivt nesenebb. Fain smilte og lo hele tiden, som om han kunne en vits ingen andre kunne, og han hadde kommet kjørende med vogn og hestespann inn i Emondsmark hver eneste vår så lenge Rand kunne huske.
Døren til vertshuset fløy opp idet spannet stoppet med raslende seletøy, og Landsbyrådet viste seg, anført av mester al’Vere og Tam. De marsjerte rolig, selv Cenn Buie, ut i de ivrige ropene på nåler og blonder og bøker og et dusin andre varer. Motvillig delte mengden seg for å slippe dem frem, og alle stimlet raskt sammen igjen bak dem mens de fortsatte å rope til tuskhandleren. Mest av alt ønsket landsbyboerne nyheter.
For landsbyboerne utgjorde nåler og te og slikt bare halvparten av det en tuskhandlers vogn brakte med seg. Like viktig var nytt utenfra, nytt fra verden utenfor Tvillingelvene. Noen tuskhandlere fortalte ganske enkelt hva de visste med å slenge ordene ut hulter til bulter som en haug verdiløst skrot. Andre måtte man hale hvert ord ut av; de fortalte motstrebende og med sure miner. Men Fain snakket villig vekk i en ertende tone, og han visste å drøye en historie, slik at det ble en forestilling som kunne ha gjort ære på selv en barde. Han nøt å være gjenstand for alles oppmerksomhet og spankulerte omkring som en liten hane med alles øyne festet på seg. Det slo Rand at han kanskje ikke ville like å møte en ekte barde i landsbyen.
Tuskhandleren ga både Landsbyrådet og mengden den samme oppmerksomheten mens han gjorde et nummer av å binde tømmene omhyggelig fast, det vil si han at han knapt ofret dem noen oppmerksomhet. Han nikket på måfå ut i luften. Han smilte taust og vinket åndsfraværende til de han sto på god fot med, selv om hans vennskapelighet var av et underlig fjernt slag, med klapp på skulderen uten nærhet.
Høylytt forlangte man at han skulle si noe, men Fain ventet, mens han puslet med småting rundt vognsetet. Han ventet på at mengden og forventningene skulle vokse til den rette størrelsen. Bare Rådet forholdt seg tause. De holdt på den verdigheten som sømmet seg i deres stilling, men de voksende skyene med piperøyk over hodene røpet hvor mye de måtte anstrenge seg.
Rand og Matt stakk seg inn i mengden og trengte så langt frem mot vognen som de kunne. Rand ville stoppe på halvveien, men Matt snodde seg gjennom trengselen og trakk Rand etter seg, til de sto rett bak Rådet.
«Jeg trodde nesten du ville holde deg hjemme på gården under hele festivalen,» ropte Perrin Aybara til Rand over alt ståket. Lærlingen til smeden var et halvt hode kortere enn Rand, hadde krøllete hår og var så tettbygd at han virket en halv gang så bred som en vanlig mann. Armene og skuldrene var kraftige nok til å kunne måle seg med mester Luhhans. Han kunne lett ha presset seg vei gjennom mengden, men det gjorde han ikke. Han passet på hvor han satte føttene, og han beklaget overfor folk som hverken hørte eller så annet enn tuskhandleren. Han unnskyldte seg likevel, og forsøkte å ikke dytte til noen mens han arbeidet seg mot Rand og Matt. «Tenk!» sa han, da han endelig nådde frem. «Bel Tine og en tuskhandler på én gang. Jeg vedder på at det virkelig blir fyrverkeri.»
«Du vet ikke fjerdeparten,» lo Matt.
Perrin så mistenksomt på ham og sendte Rand et spørrende øyekast.
«Det er sant,» ropte Rand, og gjorde en håndbevegelse mot den stadig økende mengden av mennesker som huiet i munnen på hverandre. «Senere. Jeg skal forklare senere. Senere, sa jeg!»
I det øyeblikket stilte Padan Fain seg på vognsetet, og mengden tidde momentant. Rands siste ord eksploderte i stillheten, og tuskhandleren ble overrasket stående med armen dramatisk hevet og munnen åpen. Alle snudde seg og stirret på Rand. Den lille radmagre mannen på vognen, som nå var innstilt på at alle ville henge ved leppene hans, ga Rand et skarpt, spørrende blikk.
Rand rødmet og ønsket at han hadde vært på Ewins størrelse og ikke så lett å få øye på. Vennene flyttet seg rastløst. Det var bare et år siden Fain for første gang hadde lagt merke til dem og anerkjent dem som menn. Fain ofret vanligvis ikke tid på de som var for unge til å kjøpe varer. Rand håpet at tuskhandleren ikke så på ham som et barn igjen.
Med høylytt kremting nappet Fain i kappen. «Nei, ikke senere!» protesterte tuskhandleren, idet han igjen løftet hånden dramatisk. «Nå skal jeg fortelle dere noe.» Med store armbevegelser drysset tuskhandleren ordene utover mengden. «Dere tror det er harde tider her i Tvillingelvene, ikke sant? Vel, hele verden har problemer, fra Pestlandet i nord og sør til Stormsjøene, fra Arythhavet i vest til Ødelandet Aiel i øst. Og enda lenger bort. Vinteren var hardere enn dere noensinne har opplevd. Kald nok til å fryse blod og knuse knokler? Ahhh! Vinteren var ond og kald overalt. I Grenselandene ville de ha kalt deres vinter vår. Men våren kommer ikke, sier dere? Ulver har drept sauene? Kanskje ulver har angrepet mennesker? Er det slik det er? Nå vel. Våren kommer sent overalt. Det er ulver overalt, og alle er sultne på kjøtt de kan sette tennene i, enten det er sau eller ku eller menneske. Men det finnes verre ting enn ulver og vintre. Det finnes dem som ville være glade for bare å ha deres små bekymringer.»
«Hva kan være verre enn ulver som dreper sauer og mennesker?» spurte Cenn Buie. Andre mumlet samtykkende.
«Mennesker som dreper mennesker.» Tuskhandlerens svar i en illevarslende tone resulterte i bestyrtet mumling som steg da han fortsatte. «Det er krig jeg mener. Det er krig i Gealdan, krig og galskap. Snøen i Dallinskogen er rød av blod. Ravneskrik fyller luften. Hærer marsjerer til Gealdan. Stammer og fyrstehus og store hærførere sender soldatene ut i strid.»
«Krig?» Mester al’Veres kjever hvitnet da han uttalte det uvante ordet. Ingen i Tvillingelvene hadde noe med krig å gjøre. «Hvorfor kriger de?»
Fain gliste, og Rand hadde en følelse av at han gjorde narr av landsbyboernes avsondrethet og uvitenhet. Tuskhandleren lente seg frem som om han skulle fortelle en hemmelighet bare til borgermesteren, men det var meningen at alle skulle høre hviskingen. «Dragens banner er blitt heist, og menn strømmer til for å stå imot. Eller støtte.»
Ett langt gisp slapp ut av samtlige struper, og Rand skalv.
«Dragen,» mumlet noen. «Den Mørkeste er løs i Gealdan!»
«Ikke Den Mørkeste,» murret Haral Luhhan. «Dragen er ikke Den Mørkeste. Og uansett er dette en uekte Drage.»
«La oss høre hva mester Fain har å si,» sa borgermesteren, men folk ga seg ikke så lett. De skrek fra alle kanter, og den ene ropte høyere enn den andre.
«Like ille som Den Mørkeste!»
«Dragen ødela verden, gjorde han ikke?»
«Det var han som begynte og forårsaket Galskapens Tid.»
«Dere kjenner profetien! Når Dragen blir gjenfødt, vil deres verste mareritt virke som de søteste drømmer!»
«Han er bare en ny uekte Drage. Det må han være!»
«Hvilken forskjell gjør det? Dere husker den siste uekte Dragen. Han startet også en krig. Tusener døde, stemmer ikke det, Fain? Han beleiret Illian.»