Etter at hun fant Moiraine og Lan ved bredden av Arinelle morgenen etter Shadar Logoth, hadde det ikke vært mye konversasjon mellom henne og Aes Sedaien. De hadde selvfølgelig snakket sammen, men ikke om noe viktig, slik Nynaeve så det. For eksempel Moiraines forsøk på overtale henne til å dra til Tar Valon. Om nødvendig ville hun dra dit og lære av dem, men ikke på grunn av de argumentene Aes Sedaien la frem. Hvis Moiraine hadde brakt ulykke over Egwene og guttene …
Noen ganger spekulerte Nynaeve ufrivillig på hva en Klok kunne utrette med Den Ene Kraften. Men med én gang hun ble klar over hva hun tenkte på, etset raseriet bort tanken. Kraften var skitten. Hun ville ikke ha noe med den å gjøre. Hvis hun ikke måtte.
Det forbaskede kvinnfolket ville bare snakke om å ta henne med til Tar Valon for å lære henne opp. Moiraine ville ikke fortelle henne noe! Ikke for det at hun ville vite så mye.
«Hvordan har du tenkt å finne dem?» hadde hun spurt.
«Som jeg sa til deg,» svarte Moiraine uten så mye som et blikk bakover, «vil jeg vite det når vi nærmer oss de to som har mistet myntene.» Det var ikke første gang Nynaeve spurte, men Aes Sedaiens stemme var som et stille tjern, og samme hvor mange steiner Nynaeve kastet, nektet det å kruse seg. Blodet kokte i Den Kloke hver gang hun var utsatt for det. Moiraine fortsatte som om hun ikke kunne kjenne Nynaeves øyne i nakken; Nynaeve visste at hun måtte gjøre det, så hardt som hun stirret på Aes Sedaien. «Jo lenger tid som går, jo nærmere må vi komme, men før eller siden vil jeg vite det. Og han som fremdeles har merket, kan jeg følge over halve verden hvis det skulle bli nødvendig.»
«Og så? Hva har du planlagt etter at vi har funnet dem, Aes Sedai?» Hun trodde ikke et øyeblikk at Aes Sedaien ville være så oppsatt på å finne dem hvis hun ikke hadde en plan.
«Tar Valon, Kloke.»
«Tar Valon, Tar Valon. Det er alt du sier, og det er rett før jeg begynner å –»
«En del av undervisningen i Tar Valon, Kloke, vil lære deg å styre sinnet ditt. Du kan ikke gjøre noe med Den Ene Kraften når følelsene hersker over tankene dine.» Nynaeve åpnet munnen, men Aes Sedaien bare fortsatte. «Lan, jeg må snakke med deg et øyeblikk.»
De to stakk hodene sammen. Nynaeve satt igjen med en trassig mine. Hun hatet tanken på hvordan ansiktet hennes måtte se ut. Den trassige minen kom hver gang Aes Sedaien dreide spørsmålene over på et annet tema, gled behendig rundt fallgruber eller ignorerte Nynaeves rop til de endte i stillhet. Skulingen fikk henne til å føle seg som en ulydig jentunge foran Kvinnenes Krets. Den følelsen var ikke Nynaeve vant til, og Moiraines rolige smil gjorde den bare verre.
Hvis det bare hadde vært en måte å bli kvitt kvinnen på. Lan ville være mer omgjengelig på tomannshånd. En Vokter burde kunne takle problemene de kom til å møte, tenkte hun raskt, og så rødmet hun plutselig – men det var enten begge to eller ingen.
Og likevel gjorde Lan henne mer rasende enn Moiraine. Hun skjønte ikke hvordan han så lett greide å irritere henne. Han sa sjelden noe – noen ganger ikke mer enn et dusin ord på en dag – og han deltok aldri i noen av … diskusjonene med Moiraine. Han var mye borte fra de to kvinnene mens han speidet, men selv når han var i nærheten, holdt han seg litt for seg selv. Han så på dem som man ser på en duell. Nynaeve ønsket han ville slutte med det. Hvis det var en duell, hadde hun ikke fått inn noen fulltreffere, og det virket ikke som Moiraine var klar over at hun deltok i noen kamp. Nynaeve kunne gjerne vært foruten den tause tilskueren med de kjølige blå øynene.
Slik hadde mesteparten av reisen forløpt. Rolig, bortsett fra når sinnet løp av med henne. Noen ganger var det som om stemmen hennes knuste en glassklar stillhet. Landet rundt var rolig, og det var som om verden ventet et øyeblikk før den trakk pusten. Vinden klaget i tretoppene, men ellers var det stille. Vinden virket fraværende også, selv når den skar gjennom kappen rundt henne.
Til å begynne med var stillheten velkommen etter alt som hadde hendt. Det var som hun ikke hadde hatt et rolig øyeblikk siden før Vinternatt. Men etter bare en dag sammen med Aes Sedaien og Vokteren begynte hun å kikke seg over skulderen og vri seg i salen som om hun klødde et sted på ryggen hun ikke kunne nå. Den krystallklare stillheten måtte før eller siden splintres, og hun satt som på nåler mens hun ventet på den første sprekken.
Det tok på, også for Moiraine og Lan, selv om de ikke lot seg merke med noe. Hun skjønte snart at de ble mer og mer anspent for hver time som gikk. Under den rolige overflaten var de som klokke-fjærer spent til bristepunktet. Det virket som Moiraine lyttet til ting som ikke var der, og rynket pannen i bekymring over det hun hørte. Lan voktet på skogen og elva som om de nakne trærne og den brede, rolige floden bar bud om feller og bakhold lenger fremme.
En del av henne gledet seg over at de andre også hadde følelsen av å stå på kanten av stupet, men hvis følelsen påvirket dem, måtte det skyldes noe virkelig. Resten av henne ønsket at det hele var innbilning. Det pirret kriker og kroker av hjernen hennes, som når hun lyttet til vinden, men nå visste hun at Den Ene Kraften var innblandet. Hun fikk seg ikke til å omfavne disse krusningene i tankene.
«Det er ikke noe,» svarte Lan rolig da hun spurte. Han så ikke på henne da han sa det, og det granskende blikket gled hvileløst over landskapet. Men så motsa han seg selv: «Du burde dra tilbake til Tvillingelvene når vi kommer til Hvitebro og veien til Caemlyn. Det er for farlig her. Men ingenting vil hindre deg hvis du drar tilbake.» Det var den lengste talen han hadde kommet med den dagen.
«Hun er en del av Mønsteret, Lan,» sa Moiraine irettesettende. Hun så også bort. «Det er Den Mørkeste, Nynaeve. Stormen har forlatt oss … for en stund i hvert fall.» Hun løftet en hånd som om hun kjente på luften, og tørket den uvilkårlig av på kjolen som om hun hadde tatt på noe skittent. «Men han vokter fremdeles» – hun sukket – «og blikket er sterkere. Ikke rettet mot oss, men mot verden. Hvor lang tid det vil ta før han er sterk nok til å …»
Nynaeve sank sammen i skuldrene; med ett kunne hun nesten føle at noen stirret henne i nakken. En slik forklaring så hun helst at Aes Sedaien hadde holdt for seg selv.
Lan gransket ruten langs elva. Før hadde han valgt vei, men nå var det Moiraine som gjorde det. Det var som om hun fulgte et usett spor, fottrinn i luften, ferten av et minne. Lan bare undersøkte om veien hun pekte ut, var trygg. Nynaeve trodde at Moiraine ville insistere på sitt valg selv om han sa den ikke var trygg. Og hun var sikker på at han ville fortsette. Ned elva og rett til…
Nynaeve ristet tankene av seg. De var ved foten av Den Hvite Broen. Den bleke buen skinte i solen. Det melkehvite spindelvevet virket for spinkelt til å stå av seg selv, men likevel løftet det seg over Arinelle. Vekten av en mann ville få det til å styrte ned, for ikke å snakke om en hest. Det ville helt sikkert gå i stykker av seg selv hvert øyeblikk.
Lan og Moiraine red ubekymret opp det skinnende hvite brohodet, opp på selve broen. Hovene slo, ikke som stål mot glass, men som stål mot stål. Overflaten på broen virket glatt som vått glass, men det ga hestene sikkert feste.
Nynaeve tvang seg til å følge etter, men fra første skritt ventet hun halvveis at hele byggverket ville knuses under dem. Hvis kniplinger hadde vært av glass, tenkte hun, ville de sett slik ut.
Da de nesten hadde kommet helt over, merket hun den tjæreaktige askelukten som hang tykk i luften. Like etter så hun hvor den kom fra.
Rundt torget ved foten av Den Hvite Broen hadde hauger av svartbrent tømmer erstattet et halvt dusin bygninger. Fremdeles steg røyk-strimer fra haugene. Karer i anløpne brynjer og røde uniformer som ikke passet helt, patruljerte gatene, men de marsjerte raskt, som om de fryktet å finne noe, og de kikket hele tiden nervøst rundt seg. Byboerne – de få som var ute – småløp med skuldrene løftet som om noe forfulgte dem.