Lan så morsk ut, selv til ham å være, og folk gikk i en stor bue utenom de tre, til og med soldatene. Vokteren snuste inn luft, skar grimaser og knurret i skjegget. Det var ikke så underlig, tenkte Nynaeve, med den stramme eimen rundt dem.
«Hjulet vever som Hjulet vil,» mumlet Moiraine. «Intet øye kan se Mønsteret før det er vevd.»
I neste øyeblikk hadde hun steget av hesten og begynt å snakke med byboerne. Hun stilte ingen spørsmål, men viste medfølelse, og til Nynaeves overraskelse virket følelsene ekte. Folk som trakk seg unna Lan, klare til å flykte fra enhver fremmed, stoppet for å snakke med Moiraine. De virket selv forbauset over hva de gjorde, men de åpnet seg på et vis under Moiraines klare blikk og beroligende stemme. Aes Sedaiens øyne syntes å ta del i smerten deres, å forstå forvirringen, og det fikk dem til å løsne på tungebåndene.
Men likevel løy de. De fleste av dem. Noen nektet for at det hadde vært bråk i det hele tatt. Det hadde det slett ikke. Moiraine nevnte de nedbrente bygningene rundt hele plassen. Alt var i sin skjønneste orden, mente de, og stirret forbi det de ikke ønsket å se.
En tykk fyr snakket med hul hjertelighet, men haken dirret når han hørte lyder bak seg. Med et skjelvende smil påsto han at en veltet lampe hadde startet brannen som spredte seg med vinden før de kunne gjøre noe. Nynaeve så med et halvt øye at ingen av askehaugene lå ved siden av hverandre.
Det var nesten like mange historier som det var folk. Flere kvinner senket stemmene hemmelighetsfullt. Sannheten var at en av mennene i byen hadde tuklet med Den Ene Kraften. Det var på tide å tilkalle Aes Sedaiene, på høy tid slik de så det, samme hva menn sa om Tar Valon. La Den Røde Ajah ordne opp.
En mann påsto at de var blitt angrepet av banditter, og en annen sa det var Mørkefrender som hadde herjet. «De som drar for å se den uekte Dragen, vet du,» betrodde han mørkt. «De er overalt, Mørkefrender hele bunten.»
Andre igjen snakket om noen ubehageligheter – de visste ikke helt hva – som hadde kommet ned elva med en skute.
«Vi ga dem inn,» mumlet en smalfjeset mann som gned seg nervøst i hendene. «La dem beholde slikt i Grenselandene, der det hører hjemme. Vi dro ned til bryggene og –» Han tidde så brått at det smalt i tennene. Taust skyndte han seg videre mens han kikket seg over skulderen, som om han fryktet at de skulle komme etter.
Skuta hadde kommet seg unna – så mye ble langt om lenge klart, ifølge andre – de hadde kappet fortøyningene og drev ned elva idet en hop stormet ut på bryggen. Nynaeve undret seg på om Egwene og guttene hadde vært om bord på skuta. En kvinne sa det hadde vært en barde blant dem. Hvis det var Thom Merrilin …
Hun luftet tanken om at noen av emondsmarkingene kunne ha flyktet med skuta, for Moiraine. Aes Sedaien nikket og lyttet tålmodig til hun var ferdig.
«Kanskje,» sa Moiraine, men hun hørtes tvilende ut.
Et vertshus sto fremdeles på torget. Storstua var delt i to av en skulderhøy vegg. Moiraine stoppet på dørstokken og løftet hånden som for å føle på luften. Hun smilte av hva det nå var hun kjente, men hun ville ikke si noe om det.
Maten ble spist i stillhet, ikke bare ved deres bord, men i hele stua. De få gjestene konsentrerte seg om sine egne matskåler og sine egne tanker. Vertshusholderen tørket av bord med en flik av forkleet mens han mumlet for seg selv. Nynaeve trodde ikke det ville være særlig behagelig å sove der; luften var tung av frykt.
Da de hadde gjort skålene rene med brødbiter og skjøvet dem bort, viste en av de rødkledde soldatene seg i døråpningen. Nynaeve syntes han virket gnistrende stolt i den spisse hjelmen og polerte brynjen, inntil han stilte seg opp innenfor dørstokken med en hånd på sverdhjaltet og ansiktet i en streng mine. Han løsnet på den stramme kragen med en finger. Det fikk henne til å tenke på Cenn Buie når han forsøkte å oppføre seg som det sømmet seg en mann i Landsbyrådet.
Lan spanderte et blikk på ham og snøftet. «Milits. Ubrukelig.»
Soldaten kikket seg rundt i rommet, og blikket dvelte ved dem. Han nølte før han pustet dypt og trampet mot dem. I ett og samme åndedrag spurte han hvem de var, hva de gjorde i Hvitebro, og hvor lenge de hadde tenkt å bli.
«Vi drar så snart jeg er ferdig med ølet mitt,» sa Lan. Han tok rolig en slurk før han så opp på soldaten. «Må lyset skinne på vår gode Dronning Morgase.»
Den rødkledde soldaten åpnet munnen, så nøye på Lan og trådte tilbake. Med et blikk på Moiraine og Nynaeve tok han seg i det. Et øyeblikk trodde Nynaeve at han skulle finne på noe dumt for ikke å tape ansikt foran de to kvinnene. Menn var ofte tåpelige slik. Men altfor mye hadde skjedd i Hvitebro, og altfor mye uvisshet og tvil var blitt utløst hos folk. Militsmannen kikket på Lan og tenkte seg om. Vokterens harde ansikt var uttrykksløst, men så var det jo disse kalde blå øynene. Så kalde.
Militsmannen avgjorde det hele med et kjølig nikk. «Pass på at dere gjør det. Det er for mange fremmede her nå for tiden til at det er godt for Dronningens fred.» Han snudde på hælen og trampet ut mens han øvde på det strenge blikket. Ingen av de fastboende kikket opp.
«Hvor skal vi dra?» forlangte Nynaeve å få vite av Vokteren. Stemningen i rommet fikk henne til å snakke lavt, men hun sørget for å gjøre stemmen fast. «Etter skuta?»
Lan kikket på Moiraine. Hun ristet på hodet og sa: «Først er det en jeg må sørge for å finne, og for øyeblikket er han nord for oss. Dessuten tror jeg ikke at de to dro videre med skuta.» Et fornøyd lite smil rørte leppene hennes. «De var i dette rommet for kanskje en dag siden, i hvert fall ikke mer enn to. De var redde, men dro herfra i live. Sporet ville ikke ha vart så lenge uten den sterke følelsen.»
«Hvilke to?» Nynaeve lente seg spent over bordet. «Vet du det?» Aes Sedaien ristet på hodet med en ørliten bevegelse, og Nynaeve rettet seg opp. «Hvis de bare er en dag eller to unna, hvorfor følger vi ikke etter dem?»
«Jeg vet at de har vært her,» sa Moiraine med den utålelig rolige stemmen, «men bortsett fra det kan jeg ikke si om de dro mot øst, nord eller sør. Jeg håper de var kloke nok til å dra mot øst, mot Caemlyn, men jeg vet ikke. Siden de ikke har merkene lenger, kan jeg ikke vite hvor de er før jeg er mindre enn en halvfjerding fra dem. Hvis frykten har jaget dem, kan de ha kommet seg mer enn tyve fjerdinger av gårde i en hvilken som helst retning på to dager. Og de var redde da de dro herfra.»
«Men –»
«Kloke, samme hvor redde de var, samme hvilken retning de tok, vil de før eller senere komme i tanker om Caemlyn, og der vil jeg finne dem. Men først må jeg hjelpe han jeg må sørge for å finne.»
Nynaeve åpnet munnen igjen, men Lan avbrøt henne med mild stemme. «De hadde god grunn til å være redde.» Han kikket rundt seg og dempet stemmen. «Det var en Halvmann her.» Han skar samme grimase som han hadde gjort ute på torget. «Jeg kjenner fremdeles lukten av ham overalt.»
Moiraine sukket. «Jeg håper i det lengste. Jeg nekter å tro at Den Mørkeste kan vinne så lett. Jeg skal finne alle tre i live og i god behold. Jeg må tro det.»
«Jeg vil også finne guttene,» sa Nynaeve, «men hva med Egwene? Du nevner aldri henne, og du ignorerer spørsmålene mine. Jeg trodde du hadde tenkt å ta henne med til» – hun kastet et blikk på de andre bordene og dempet stemmen – «til Tar Valon.»
Aes Sedaien gransket bordplaten et øyeblikk før hun løftet blikket mot Nynaeve. Nynaeve skvatt til av det flammende raseriet som nesten fikk Moiraines øyne til å gløde. Nynaeve rettet ryggen, og raseriet steg i henne også, men før hun fikk frem et ord, sa Moiraine kaldt: «Jeg håper også å finne Egwene uskadet. Jeg gir ikke så lett opp unge kvinner med evner som hennes. Men det får bli slik Hjulet vever.»
Nynaeve kjente en kald klump dypt nede i magen. Er jeg en av de unge kvinnene du ikke vil gi opp? Vi får se på det, Aes Sedai. Må Lyset brenne deg, vi får se på det!