Måltidet ble avsluttet i taushet, og det var tre tause ryttere som passerte gjennom portene og red ut på veien til Caemlyn. Moiraines øyne gransket horisonten mot nordøst. Bak dem hutlet den sotflekkete byen seg sammen ved foten av Den Hvite Broen.
KAPITTEL 29
Nådeløse øyne
Elyas presset på over det flate, brune gresslandet. Det var som om han forsøkte å hente inn igjen den tiden de hadde tilbrakt hos Det Vandrende Folket. Han satte opp en fart sørover som fikk selv Bela til å bli takknemlig når tussmørket tyknet og de kunne hvile. Men selv om han hadde det travelt, tok han flere forholdsregler enn før. Om kvelden tente de bare bål hvis det lå tørr ved på bakken. Han ville ikke la dem bryte så mye som en kvist av et tre. Han skar bort torvflak og gjemte de små bålene i groper. Så snart maten var tilberedt, slukket han ilden og la torven på plass. De dro videre før det demret, men først finkjemmet han leirplassen for å være sikker på at de ikke etterlot seg noen spor. Han rettet til og med på steiner som hadde veltet og ugress som hadde bøyd seg. Alt ble gjort raskt og effektivt, men de dro aldri videre før han var tilfreds.
Perrin trodde ikke forholdsreglene ville hjelpe mot drømmer, men da han spekulerte på hva de kunne hjelpe mot, ønsket han at det bare var mot drømmer. Den første gangen spurte Egwene nervøst om Trollokene var tilbake, men Elyas ristet på hodet og presset dem videre. Perrin sa ingenting. Han visste at det ikke var Trolloker i nærheten, for ulvene luktet bare gress og trær og smådyr. Det var ikke frykt for Trolloker som drev Elyas, men noe annet som selv ikke Elyas var sikker på hva var. Ulvene visste ikke hva det var, men de merket vaktsomheten til Elyas og begynte å speide som om de ble forfulgt av fare og kunne vente bakhold over neste bakketopp.
Landet gikk over i lange, bølgende bakkekammer, for lave til å bli kalt åsrygger. Et seiglivet gressteppe som ennå var tørt etter vinteren og flekket av stinkende ugress, strakte seg ut foran dem og bølget litt i østavinden som ikke hadde møtt noen hindringer på femti fjerdinger. Det ble lenger og lenger mellom skogholtene. Solen steg motvillig og uten varme.
Mellom de lave dragene fulgte Elyas helst konturene i landet og unngikk høydene der det var mulig. Han snakket sjelden, og når han gjorde det…
«Vet dere hvor lang tid vi bruker på å gå rundt hver eneste forbaskete lille høyde? Blod og aske! Det kommer til å bli sommer før jeg er kvitt dere. Nei, vi kan ikke bare dra i rett linje! Hvor mange ganger må jeg si det? Har dere ikke den fjerneste anelse om hvor synlig man er fra en høyde i slikt terreng? Brenne meg, vi slingrer jo like mye fra side til side som vi går fremover. Kravler som slanger. Jeg kunne ha beveget meg fortere med beina bundet sammen. Vel, har dere tenkt å stå og glane på meg, eller skal dere fortsette?»
Perrin og Egwene kikket på hverandre. Hun rakte tunge bak ryggen på Elyas. Ingen av dem sa noe. En gang protesterte Egwene og sa at det var Elyas som ville gå rundt, at han ikke burde legge skylden på dem. Da fikk hun en lekse om hvor langt lyden bar, og han knurret så det kunne høres en fjerding unna. Han lekset opp over skulderen uten å senke farten.
Enten Elyas holdt på å snakke eller ei, gransket han alt omkring dem, og noen ganger stirret han som om det var noe annet å se enn det grove gresset under føttene deres. Om han virkelig så noe, gjorde ikke Perrin det, og heller ikke ulvene. Elyas rynket pannen, men han ville ikke forklare noe som helst, ikke hvorfor de hadde det travelt, og ikke hva han fryktet var etter dem.
Av og til møtte de bredere høydedrag enn vanlig. De strakte seg mange fjerdinger både østover og vestover, og selv Elyas måtte innrømme at det ville være for langt å gå rundt. Men han lot dem ikke uten videre skjære over. Han etterlot dem ved foten av høyden og krøp på magen oppover. Selv om ulvene nettopp hadde speidet i området, kikket han vaktsomt over kanten. Minuttene tikket sakte som timer, og uvissheten var verst. Egwene tygget på underleppen og fingret fraværende med perlene hun hadde fått av Aram. Perrin ventet trassig. Magen vred seg til en kvalm knute, men han greide å holde masken, greide å holde uroen skjult.
Ulvene vil advare oss mot farer. Det ville vært fantastisk om de dro sin vei, om de bare forsvant, men akkurat nå… akkurat nå kan de advare oss. Hva er det han ser etter? Hva er det?
Etter å ha studert den andre siden med øynene så vidt over kanten, ga Elyas alltid tegn til at de skulle følge etter. Hver gang var veien klar – til de fant en ny høyde de ikke kunne gå rundt. Ved den tredje høyden rykket det i magen på Perrin. Surheten steg i halsen, og han visste han kom til å spy om han bare ventet i fem minutter til. «Jeg…» Han svelget. «Jeg kommer også opp.»
«Hold deg lavt,» var alt Elyas sa.
Øyeblikket etter klatret Egwene ned fra Bela.
Den skinnkledde mannen skjøv den runde hatten frem og myste mot henne under bremmen. «Har du tenkt å la hoppen kravle opp?» spurte han tørt.
Munnen hennes beveget seg, men ingen lyder kom ut, og til slutt trakk hun på skuldrene. Uten et ord snudde Elyas seg og begynte å klatre opp den slake skråningen. Perrin skyndte seg etter.
Et lite stykke unna kanten gjorde Elyas et tegn før han la seg ned og ålte seg det siste stykket. Perrin slengte seg også ned på magen.
På toppen tok Elyas av seg hatten før han forsiktig løftet hodet. Perrin myste gjennom en tue med tornete ugress, men så bare de samme bølgende slettene som lå bak dem. Skråningen nedenfor var bar, men i bunnen, kanskje en halvfjerding sør for dem, vokste det en liten lund med en hundre skritts omkrets. Ulvene hadde allerede gjennomsøkt den uten å få ferten av Trolloker eller Myrddraaler.
Østover og vestover var landet uendret så vidt Perrin kunne se, bare bølgende gressletter og spredte skogholt. Ingenting beveget seg. Ulvene var ute av syne mer enn en halvfjerding foran dem, og på den avstanden kunne han knapt merke dem. De hadde ikke sett noe da de gransket bakken. Hva er det han ser etter? Det er ikke noe der.
«Vi kaster bort tiden,» sa han. Idet han begynte å reise seg, lettet en flokk ravner fra trærne under dem. Femti, hundre svarte fugler sirklet opp mot himmelen. Han frøs til der han satt sammenkrøpet mens de yrte over trærne. Den Mørkestes øyne. Så de meg? Svetten piplet nedover ansiktet.
Det var som om én tanke hadde slått gnister i hundre små hjerner da hver eneste ravn brøt ut i den samme retningen. Sørover. Flokken forsvant over det neste høydedraget. I øst spydde et skogholt ut flere ravner. Den svarte massen hvirvlet rundt et par ganger før den satte kursen mot sør.
Skjelvende satte han seg ned. Han prøvde å si noe, men munnen var altfor tørr. Etter en stund greide han å samle litt spytt. «Var det noe slikt du fryktet? Hvorfor sa du ikke noe? Hvorfor så ikke ulvene dem?»
«Ulver ser ikke det som er i trærne,» knurret Elyas. «Og nei, det var ikke noe slikt jeg ventet. Jeg sa jo at jeg ikke visste hva …» Langt mot vest steg en ny svart sky fra enda et skogholt og flakset sørover. De var for langt unna til å skjelne hver enkelt fugl. «Takk Lyset for at det ikke er noen stor flokk. De vet ikke noe. Selv ikke etter…» Han snudde seg og stirret bakover.
Perrin svelget. Selv etter drømmen, hadde Elyas ment. «Ikke stor?» sa han. «Hjemme ser vi ikke så mange ravner på et helt år.»
Elyas ristet på hodet. «I Grenselandene har jeg sett flokker på flere tusen ravner. Ikke ofte – det er skuddpremie på dem – men det har skjedd.» Han stirret fremdeles mot nord. «Vær stille.»
Da følte Perrin hvor anstrengende det var å strekke seg ut til de fjerne ulvene. Elyas ville at Skimmel og hennes følgesvenner skulle avslutte søket foran og haste tilbake for å undersøke landet bak dem. Det fra før magre ansiktet strammet seg og smalnet under anstrengelsen. Ulvene var så langt unna at Perrin ikke kunne føle dem. Skynd dere. Se opp mot himmelen. Skynd dere.