Perrin fanget opp et svakt signal sørfra. Vi kommer. Et bilde glimtet gjennom hodet – ulver som løp, snuter opp i vinden, løp som om en gressbrann brølte bak dem, løp – og så forsvant bildet.
Elyas sank sammen og trakk pusten dypt. Bekymret speidet han over kanten, så mot nord, mens han mumlet.
«Tror du det er flere ravner bak oss?» spurte Perrin.
«Kanskje,» sa Elyas vagt. «Noen ganger gjør de slikt. Jeg vet om et sted vi kan nå før det blir mørkt. Selv om vi ikke når frem, må vi likevel gå helt til natten faller på, men vi kan ikke holde så god fart som jeg helst hadde villet. Vi må unngå å komme for nær ravnene foran oss. Men hvis de er bak oss også …»
«Hvorfor til det blir mørkt?» sa Perrin. «Hvilket sted? Er det beskyttet mot ravner?»
«Beskyttet mot ravner,» sa Elyas, «men altfor mange mennesker vet… Ravner vagler seg for natten. Vi trenger ikke være redd for at de skal finne oss i mørket. Må Lyset gi at ravner er alt vi har å frykte.» Med enda et blikk over kanten reiste han seg og vinket Egwene og Bela oppover. «Men det er ikke mørkt ennå. Vi må fortsette.» Han løp ned på den andre siden, og det var så vidt han ikke falt for hvert eneste steg. «Sett opp farten!»
Perrin fulgte etter, halvt løpende og halvt snublende.
Egwene kom over bakketoppen og sparket hælene i siden på Bela. Et lettet smil lyste opp ansiktet da hun så dem. «Hva er det som skjer?» ropte hun og drev den raggete hoppen fremover. «Da dere forsvant, trodde jeg… Hva var det som skjedde?»
Perrin sparte på ordene til hun nådde dem igjen. Han forklarte om ravnene og Elyas’ skjulested, men det var en usammenhengende historie. «Ravner,» sa hun halvkvalt. Hun avbrøt stadig historien med spørsmål han ikke alltid hadde svar på. De fikk ikke avsluttet historien før de nådde den neste høyden.
Som vanlig – hvis noe ved denne reisen kunne kalles normalt –skulle de gå rundt og ikke over, men likevel insisterte Elyas på at de måtte speide.
«Hadde du tenkt å bare slentre inn blant dem, gutt?» kommenterte han syrlig.
Egwene stirret på bakketoppen. Hun lot tungen gli over leppene som om hun ville bli med Elyas denne gangen, men samtidig ønsket hun å bli hvor hun var. Elyas var den eneste som ikke nølte.
Perrin lurte på om ravner noen ganger fløy to ganger over det samme stedet. Det skulle ta seg nydelig ut om de nådde bakketoppen samtidig som en ravneflokk.
På toppen løftet han hodet forsiktig til han så vidt kunne se utover. Han sukket lettet da han ikke så annet enn en treklynge mot vest. Ingen ravner var å se. Brått pilte en rev ut mellom trærne og løp for livet. Ravner veltet ned fra greinene etter den. Vingeslagene overdøvet nesten de desperate klynkene fra reven da den svarte vinden stupte ned og hvirvlet rundt den. Reven glefset etter dem, men de skjøt mot den som piler om og om igjen, og de svarte nebbene glinset vått. Reven løp tilbake mot trærne for å nå tryggheten i hiet. Den løp tungt, med hengende hode og blodig pels, og ravnene flakset rundt den, stadig flere på én gang, til den flaksende massen dekket reven. Så lettet ravnene like brått som de hadde dukket opp. De hvirvlet rundt og forsvant over det neste høydedraget i sør. Bare en forreven pelsklump var igjen av det som en gang hadde vært en rev.
Perrin svelget. Lys! De kunne ha gjort det med oss. Hundre ravner. De kunne-
«Sett opp farten,» knurret Elyas. Han reiste seg, vinket til Egwene og begynte å løpe mot trærne uten å vente. «Sett opp farten, sinker!» ropte han over skulderen. «Sett opp farten!»
Egwene lot Bela galoppere over høyden, og tok dem igjen før de nådde bunnen av bakken. Det var ikke tid til noen forklaring, men hun så reven med det samme. Ansiktet ble hvitt som snø.
Elyas nådde trærne og ventet mens han vinket dem fremover. Perrin snublet da han forsøkte å løpe fortere. Armene hvirvlet som vindmøller til han gjenvant balansen. Blod og aske! Jeg løper så fort jeg kan.
En enslig ravn flakset ut fra trærne. Den kom susende mot dem mens den skrek; og strøk mot sør. Perrin visste at det allerede var for sent, men likevel fomlet han etter slyngen i beltet. Mens han lette etter en stein i lommen, klappet ravnen sammen og deiset i bakken. Perrin ble stående og gape, og så fikk han se slyngen i hånden til Egwene. Hun smilte usikkert til ham.
«Stå ikke der og tell tærne deres!» ropte Elyas.
Med et rykk skyndte Perrin seg inn blant trærne, og så skvatt han til side for ikke å bli trampet ned av Egwene og Bela.
Langt mot vest, nesten ute av syne, virket det som en svart tåke lettet. Perrin enset at ulvene passerte i den retningen med kurs nordover, og han følte at de la merke til ravnene, uten å sette ned farten. Den mørke tåken hvirvlet nordover som om den forfulgte ulvene, men så stoppet den brått og flakset mot sør.
«Tror du de så oss?» spurte Egwene. «Vi var allerede inne blant trærne, var vi ikke? De kunne ikke se oss på den avstanden. Kunne de? Ikke så langt unna.»
«Vi så dem på den avstanden,» sa Elyas tørt. Perrin flyttet nervøst på seg, og Egwene trakk skremt pusten. «Hvis de hadde sett oss,» knurret Elyas, «ville de angrepet oss som de angrep reven. Bruk tankene hvis dere vil overleve. Frykten vil drepe dere hvis dere ikke kan styre den.» Det gjennomtrengende blikket hans holdt dem fast et øyeblikk. Til slutt nikket han. «De har dratt, og det bør vi også gjøre. Men hold slyngene klare. De kan komme til nytte igjen.»
Da de tok seg ut av treklyngen, dreide Elyas mer mot vest enn før. Perrin fikk nesten ikke puste. Det var som om de fulgte etter de siste ravnene de hadde sett. Elyas fortsatte utrettelig, og de kunne ikke gjøre annet enn å følge etter. Og dessuten visste han om en trygg plass. Et eller annet sted. Sa han.
De løp til neste rygg, ventet til ravnene lettet, løp videre, ventet, løp igjen. Den jevne farten hadde vært trettende nok, men nå ble alle andre enn Elyas utslitt av å løpe i rykk og napp. Perrin hev etter pusten og gulpet luft de få øyeblikkene han kunne legge seg ned på en bakketopp. Elyas måtte ta seg av speidingen. Bela hang med hodet, og neseborene dirret hver gang de stoppet. Frykten pisket dem videre, og Perrin visste ikke om han greide å styre den. Han ønsket bare at ulvene skulle fortelle hva som var bak dem, hvis det var noe der, uansett hva.
Foran dem var det flere ravner enn Perrin noen gang ønsket å se igjen. Til venstre og høyre bølget de opp, og mot sør. Et dusin ganger nådde de et skjulested i en lund eller den skrøpelige beskyttelsen i en skråning bare øyeblikket før ravnene gled over himmelen. En gang da solen hadde passert middagshøyden, sto de i åpent lende, fastfrosset som statuer, en kvartfjerding fra nærmeste skjulested, mens hundre av Den Mørkestes fjærkledde spioner flakset forbi en halvfjerding mot øst. På tross av vinden piplet svetten nedover Perrins ansikt helt til den siste svarte skapningen krympet til en flekk og forsvant. Han hadde ikke lenger tall på etternølerne de hadde felt med slyngene sine.
Ravnene hadde etterlatt seg mer enn nok bevis på at frykten var vel begrunnet. Kvalm så han hvordan en kanin var blitt revet i filler. Det øyeløse hodet sto rett opp, mens resten – bein og innvoller – var slengt i en sirkel rundt. Og fugler som var spiddet til en formløs fjær-haug. Og enda to rever.
Han husket noe Lan hadde sagt. Alle tjenerne til Den Mørkeste fant glede i å drepe. Den Mørkestes makt er døden. Og hvis ravnene fant dem? Nådeløse øyne skinnende som svarte perler. Hoggende nebb hvirvlende rundt dem. Sylkvasse nebb som drakk blod. Hundre av dem. Kan de tilkalle flere av samme sorten? Kanskje hele flokken? Et kvalmende bilde formet seg i tankene. Et berg av ravner, myldrende som mark, kjempende over noen få blodige rester.