Brått ble bildet feid bort av andre bilder, og hvert av dem var tydelig et øyeblikk før de dreide rundt og gled over i et annet. Ulvene hadde funnet ravner mot nord. Skrikende fugler sank og steg og sank igjen, og nebbene drakk blod i hvert stup. Snerrende ulver spratt til siden, hoppet, vred seg i luften og glefset. Igjen og igjen kjente Perrin smaken av fjær og flaksende ravner som ble knust levende. Han kjente smerten fra gapende flenger over hele kroppen. Desperat skjønte han at selv ikke hans største anstrengelse var nok, men han ville ikke gi opp. Med ett hvirvlet ravnene rundt med et siste rasende skrik til ulvene. Ulver døde ikke like lett som rever, og de hadde et oppdrag. Etter noen svarte vingeslag var de borte, mens noen få svarte fjær dalte ned over deres døde. Vind slikket et sår på den venstre frampoten. Det var noe galt med et av øynene til Bykser. Skimmel samlet de andre uten å bry seg om sårene sine, og så la de ut på en smertefull ferd i den retningen ravnene hadde fløyet. Blodet kaket pelsen. Vi kommer. Men det kommer farer før oss.
Mens han snublet og småløp, vekslet Perrin blikk med Elyas. Mannens gule øyne var uttrykksløse, men han visste hva som hadde skjedd. Han sa ingenting; voktet bare på Perrin og ventet, mens han uten synlig anstrengelse holdt farten.
Han venter på meg. Venter på at jeg skal innrømme at jeg føler ulvene.
«Ravner,» peste Perrin motvillig. «Bak oss.»
«Han hadde rett,» hvisket Egwene. «Du kan snakke med dem.»
Perrins føtter kjentes som jernklumper i enden av påler, men han forsøkte å bevege dem fortere. Han ønsket bare å løpe fra øynene deres, løpe fra ravnene, løpe fra ulvene, men mest av alt, løpe fra Egwenes øyne. Nå visste hun hva han var. Hva er du? Besmittet, må Lyset blinde deg! Forbannet!
Strupen brant som den aldri hadde gjort av å puste inn røyken i mester Luhhans smie. Han vaklet og hang i Egwenes stigbøyle til hun steg av. Hun dyttet ham opp i salen og overhørte protestene om at han kunne fortsette. Hun løftet skjørtene med den ene hånden og begynte å løpe, men det varte ikke lenge før hun klynget seg til stigbøylen med den andre hånden, og like etterpå steg han av. Beina skalv under ham, men han løftet Egwene i salen, og hun var for sliten til å krangle.
Elyas ville ikke saktne farten. Han jaget dem videre, skjelte dem ut og holdt dem nær ravnene som fløy sørover. Perrin fryktet at en av fuglene skulle se bakover. «Fortsett, sinker! Hvis de når oss igjen, går det ikke bedre med dere enn med reven. Husker dere reven med innvollene over hodet?» Egwene svaiet i salen og spydde høylytt. «Jeg tenkte nok at dere ville huske det. Fortsett bare en stund til. Det er alt. Bare litt til. Brenne dere, jeg trodde bondeknøler var utholdende. Arbeider hele dagen og danser hele natten. Sover hele dagen og sover hele natten, ser det ut for meg. Få fart på føttene!»
De begynte å løpe ned fra bakketoppene samtidig som den siste ravnen forsvant over den neste haugen, og nå ventet de ikke engang på at de siste etternølerne skulle flakse ut av syne. En fugl som ser seg bakover. Ravner fløy øst og vest for dem mens de hastet over de åpne områdene imellom. Én fugl er alt som skal til.
Ravnene nærmet seg raskt bak dem. Skimmel og de andre ulvene arbeidet seg rundt dem og nærmet seg uten å stoppe for å slikke sårene. De hadde lært å følge med på himmelen. Hvor nær? Hvor lenge til? Ulvene hadde ikke samme begrep om tid som mennesker, de hadde ingen grunn til å dele døgnet i timer. Årstidene var nok for dem, og lyset og mørket. De trengte ikke mer. Til slutt så Perrin for seg et bilde av hvor solen ville stå når ravnene nådde dem igjen. Han kikket over skulderen mot den synkende solen og slikket seg over leppene med en tørr tunge. Om en time, kanskje mindre, ville ravnene være over dem. En time, og det var to timer til solnedgang, minst to timer til det ble mørkt.
Vi dør med solnedgangen, tenkte han og vaklet mens han løp. Slaktet som reven. Han fingret med øksa, og så grep han etter slyngen. Den ville være til mer nytte. Men likevel ikke nok. Ikke mot hundre ravner, hundre bevegelige mål, hundre hoggende nebb.
«Det er din tur til å ri, Perrin,» sa Egwene trett.
«Om en liten stund,» peste han. «Jeg er fremdeles god for en fjerding.» Hun nikket og ble sittende i salen. Hun er sliten. Skal jeg fortelle henne det? Eller la henne tro at vi ennå har en mulighet? En time med desperat håp, eller en time med fortvilelse?
Elyas så på Perrin igjen, men sa ikke noe. Han måtte vite det, men han sa ikke noe. Da Perrin vendte seg mot Egwene igjen, måtte han blunke bort varme tårer. Han rørte øksa og lurte på om han hadde mot nok. I det aller siste øyeblikket, når ravnene stupte, når alt håp var ute, ville han ha mot nok til å skåne henne for en død som revens? Må Lyset gi meg styrke!
Foran dem virket det plutselig som om ravnene forsvant. Fremdeles kunne Perrin skimte mørke, tåkeaktige skyer mot øst og vest, men foran … ingenting. Hvor ble de av? Lys, hvis vi har tatt dem igjen …
Brått skalv han av kulde, en kjølig, ren sitring som om han hadde jumpet ut i Vinkilden midt på vinteren. Noe rislet gjennom ham og tok med seg litt av utmattelsen, litt av stølheten i beina, litt av brannen i strupen. Det etterlot seg… noe. Han kunne ikke si hva, men noe føltes annerledes. Snublende stoppet han og kikket seg redd omkring.
Elyas så på ham, så på dem alle, med et glimt i øyet. Perrin skjønte at Elyas visste hva det var, men han bare så på dem.
Egwene tøylet Bela og kikket usikkert rundt seg, halvt undrende og halvt engstelig. «Det er … rart,» hvisket hun. «Det føles som om jeg har mistet noe.» Selv hoppen hadde løftet hodet, og neseborene vibrerte som om hun så vidt luktet nyslått høy.
«Hva … hva var det?» spurte Perrin.
Elyas kaklet så skuldrene ristet. Han bøyde seg skjelvende frem og hvilte hendene på knærne. «Vi er i sikkerhet, det er det det er. Vi greide det, forbaskede tosker. Ingen ravner kommer til å krysse den linjen … i hvert fall ikke en som ser med Den Mørkestes øyne. Trolloker må piskes over, og noe fryktelig må tvinge Myrddraalen til å piske dem. Heller ingen Aes Sedai. Den Ene Kraften virker ikke her. De kan ikke øse av Den Sanne Kilden. Kan ikke engang røre Kilden. Det er som den er forsvunnet. Får dem til å klø innvendig. Gir dem skallebank som etter en syvdagers fest. Men for oss betyr det trygghet.»
Først syntes Perrin landet var akkurat som de bølgende høydedragene de hadde krysset hele dagen. Så merket han grønne spirer i gresset. Ikke mange, og de måtte kjempe, men flere enn han hadde sett noe annet sted. Det var ikke så mye ugress der heller. Han kunne ikke forestille seg hva det var, men det var… noe med dette stedet. Og det Elyas sa, rørte ved et minne.
«Hva er det?» spurte Egwene. «Jeg føler… Hva er dette for et sted? Jeg tror ikke jeg liker det.»
«En lønnhage,» brølte Elyas. «Hører du aldri på historier? Det har selvfølgelig ikke vært en Ogur her på tre tusen og noen år, ikke siden Ødeleggelsen av Verden, men det er lønnhagen som skaper Oguren, ikke Oguren som skaper lønnhagen.»
«Bare en legende,» stammet Perrin. I fortellingene var lønnhagene alltid en trygg havn, et sted å skjule seg, enten det var for Aes Sedaier eller for krypene til Alle Løgners Far.
Elyas rettet ryggen. Om han ikke akkurat var uthvilt, var det vanskelig å se at han hadde løpt nesten hele dagen. «Kom igjen. Vi bør komme oss lenger inn i denne legenden. Ravnene vil ikke følge etter, men de kan se oss så nær kanten, og det er nok av dem til å vokte hele området. La dem bare holde på å jage.»
Nå da Perrin hadde stoppet, ville han gjerne bli akkurat der han var. De skjelvende beina tryglet om å få hvile i en uke. At han hadde følt seg oppkvikket, var rent forbigående, nå var trettheten og stølheten tilbake. Han tvang seg til å ta ett skritt, og enda ett. Det ble ikke lettere, men han kreket seg videre. Egwene viftet med tømmene for å få Bela til å fortsette. Elyas småløp uanstrengt av gårde, men gikk over til gangfart da han skjønte at de andre ikke greide å holde følge. Rask gange.