«Hvorfor – blir vi ikke her?» peste Perrin. Han pustet gjennom munnen, og tvang ordene ut mellom skjelvende åndedrag. «Hvis det virkelig er – en lønnhage. Her er vi trygge. Ingen Trolloker, ingen Aes Sedaier. Hvorfor – blir vi ikke bare her – til alt er over?» Kanskje ulvene heller ikke kommer inn her?
«Hvor lang tid vil det ta?» Elyas kikket over skulderen med et hevet øyebryn. «Hva har du tenkt å spise? Gress, som hesten? Og dessuten er det andre som kjenner til stedet, og ingenting holder mennesker ute, selv ikke de mest fordervede. Og det er bare ett sted hvor det ennå finnes vann.» Han rynket pannen bekymret mens han dreide seg rundt og gransket landet. Da han var ferdig, ristet han på hodet og mumlet for seg selv. Perrin følte at han kalte på ulvene. Fort. Fort. «Vi må velge mellom to onder, og ravnene er det ene. Kom igjen. Det er bare en halvfjerding eller to.»
Perrin ville stønnet hvis han hadde hatt pust til det.
Store rullesteiner lå strødd på de lave åsryggene. Ujevne klumper av gråstein dekket av lav og halvt begravd. Noen var store som hus. Tornekratt flettet seg rundt dem, og de fleste var halvveis skjult av lavt buskas. Enkelte grønne skudd i det tørre tornekrattet røpet at dette var et spesielt sted. Kraften som herjet i landet utenfor grensene, ga dette stedet sår også, men her ble de ikke like dype.
De karet seg over enda en høyde, og på den andre siden lå et lite tjern. De kunne ha vadet over med to skritt, men det fristende klare, rene vannet lå som et glassflak over sandbunnen. Selv Elyas hastet ivrig ned skråningen.
Perrin kastet seg ned ved tjernet og stakk hodet nedi. Et øyeblikk senere slurpet han i seg det kalde vannet som vellet opp fra dypet av jorden. Han ristet på hodet så det lange håret sendte ut en dusj av vanndråper. Egwene smilte og sprutet tilbake på ham. Perrins øyne ble alvorlige. Hun rynket pannen og åpnet munnen for å si noe, men stakk hodet ned i vannet igjen. Ingen spørsmål. Ikke nå. Ingen forklaring. Aldri. Men en tynn stemme naget ham. Du ville ha gjort det, ikke sant?
Til slutt ropte Elyas på dem: «Hvis dere vil ha mat, trenger jeg litt hjelp.»
Egwene arbeidet fornøyd og lo og spøkte mens de tilberedte det magre måltidet. De hadde ikke hatt mulighet til å felle noe bytte, og det var ikke annet enn ost og tørket kjøtt igjen. I det minste hadde de fortsatt te. Perrin gjorde sin del av arbeidet, men i taushet. Han merket Egwenes øyne på seg og så bekymringene vokse i ansiktet, men han unngikk å møte blikket hennes så ofte han kunne. Latteren forsvant, det ble langt mellom vittighetene, og de ble mer og mer anstrengt. Elyas så på uten å si noe. En dyster stemning senket seg over dem, og de begynte å spise i taushet. I vest rødmet solen, og lange, tynne skygger strakte seg ut.
Mindre enn en time til det blir mørkt. Hadde det ikke vært for lønnhagen, ville vi alle vært døde nå. Ville du ha reddet henne? Ville du hogd henne ned som en busk? Busker blør ikke, gjør de vel? Eller skriker og stirrer deg inn i ansiktet og spør hvorfor?
Perrin trakk seg lenger inn i seg selv. Han kunne føle at noe lo av ham, et sted innerst i tankene. Noe ondt. Ikke Den Mørkeste. Han skulle nesten ønske det. Ikke Den Mørkeste; ham selv.
For én gangs skyld hadde Elyas brutt regelen når det gjaldt bål. Det var ingen trær her, men han hadde revet døde greiner av busker og gjort opp ild inntil en kampestein som stakk ut av åssiden. Sotlagene på steinen fortalte Perrin at generasjoner av vandrere hadde brukt det samme stedet.
Den delen av kampesteinen som stakk opp av jorden, var avrundet på et vis. Den ene siden var en skarp bruddflate, hvor gammel, brun mose dekket den ruglete overflaten. Perrin syntes furene og hulningene i den avrundede delen virket underlige, selv om han var for full av dysterhet til å gruble nærmere over det. Men Egwene gransket steinen mens de spiste.
«Det ligner et øye,» sa hun til slutt. Perrin blunket overrasket. Det lignet virkelig et øye under all soten.
«Det er riktig,» sa Elyas. Han satt med ryggen til ilden og steinen mens han tygget på en læraktig kjøttslintre og gransket landet rundt dem. «Øyet til Artur Haukevinge. Øyet til Høykongen selv. Dette er hva makten og æren endte med når alt kom til alt.» Han sa det fraværende. Selv tyggingen virket fraværende. Blikket og oppmerksomheten var festet på åsryggen.
«Artur Haukevinge!» utbrøt Egwene. «Du tuller. Det er ikke et øye i det hele tatt. Hvorfor skulle noen hogge inn øyet til Artur Haukevinge i en stein her?»
Elyas skottet på henne over skulderen og mumlet: «Hva er det de lærer dere landsbyhvalper nå for tiden?» Han snøftet og rettet ryggen og fortsatte granskingen mens han snakket. «Artur Paendrag Tanreall, Artur Haukevinge, Høykongen, samlet alt land fra Pestlandet til Stormsjøene, fra Arythhavet til Ødelandet Aiel, og selv forbi Ødelandet. Han sendte til og med en hær til den andre siden av Arythhavet. Historien forteller at han hersket over hele verden. Hvordan det nå enn hadde seg, så var det han egentlig hersket over, mer enn nok for en hvilken som helst mann. Og han brakte fred og rettferdighet til landet.»
«Alle sto like foran loven,» sa Egwene, «og ingen mann løftet sin hånd mot en annen.»
«I det minste har du hørt historiene,» klukket Elyas tørt. «Artur Haukevinge sørget for fred og rettferdighet, men han gjorde det med ild og sverd. Et barn med en pose gull kunne ri alene fra Arythhavet til Verdensryggen og aldri frykte noe, men Høykongens rettferdighet var hard som denne kampesteinen hvis noen utfordret hans makt, selv om de bare gjorde det ved å være seg selv, eller om folk trodde de representerte en fare. Småfolket hadde fred og rettferdighet og fulle mager, men han beleiret Tar Valon i tyve år og satte en pris på tusen gullmerker på hodet til hver eneste Aes Sedai.»
«Jeg trodde du ikke likte Aes Sedaier,» sa Egwene.
Elyas smilte skjevt. «Det er det samme hva jeg liker, jente. Artur Haukevinge var en stolt tosk. En Aes Sedai kunne ha helbredet ham da han ble syk – eller ble forgiftet, som noen hevder – men hver eneste av de gjenlevende Aes Sedaiene var sperret inne bak De Skinnende Murene, og de brukte all sin Kraft til å stå imot hæren som lyste opp natten med leirbålene sine. Han ville aldri ha sluppet noen av dem innpå livet, uansett. Han hatet Aes Sedaier like sterkt som han hatet Den Mørkeste.»
Egwene strammet munnen, men da hun snakket, sa hun bare: «Hvordan viser alt dette at øyet tilhører Artur Haukevinge?»
«Bare dette, jente. Det var fred overalt, bortsett fra på den andre siden av havet, og folk hyllet ham hvor han enn dro – de elsket ham virkelig, skjønner du. Han var hard, men aldri mot småfolk. Han bestemte seg for at det var på tide å bygge en hovedstad. En ny by, ikke knyttet til noen gammel sak eller fraksjon eller rivalisering. Han ville bygge den her, i hjertet av landet innenfor sjøene og Ødelandet og Pestlandet. Her hvor ingen Aes Sedai frivillig ville dra, hvor de ikke kunne bruke Kraften. En hovedstad som en dag skulle gi fred og rettferdighet til resten av verden. Da de hørte budet, samlet småfolket nok penger til å bygge et monument. De fleste anså ham for å stå bare ett trinn under Skaperen. Et ørlite trinn under. Det tok fem år å hogge ut og reise monumentet. En statue av Haukevinge selv, hundre ganger større enn mannen. De reiste statuen her, og byen skulle vokse rundt den.»
«Det har aldri vært noen by her,» sa Egwene hånlig. «I så fall ville det ha vært noe igjen.»
Elyas nikket mens han fortsatte å holde utkikk. «Det har ganske riktig ikke vært noen by her. Artur Haukevinge døde samme dag som statuen sto ferdig. Sønnene og andre blodsbeslektede kjempet om hvem som skulle sitte på tronen. Statuen sto alene blant disse åsene. Sønnene og nevøene og fetterne døde, og Haukevinges blod forsvant fra verden – kanskje bortsett fra de som dro over Arythhavet. Det fantes dem som ville ha visket ut selv minnene om ham hvis de hadde kunnet. Bøker ble brent bare fordi de nevnte ham. Til slutt var det ingenting annet igjen av ham enn historiene, og de fleste er bare oppspinn. Slik endte hans heder og ære.