«Denne veien,» sa han.
Mens han luntet mot åsen, kikket han seg over skulderen for å se om det var tegn til mennene som skulle komme. Det var ingen å se –ennå. Mer enn én gang måtte han stoppe og vente. Egwene bøyde seg frem over halsen til Bela, og hoppen trådte forsiktig på den ujevne grunnen. Perrin trodde begge måtte være mer slitne enn han før hadde tenkt seg. Dette bør helst være et godt skjulested. Jeg tror ikke vi makter å finne noe annet.
Ved foten av åsen gransket han den massive, flate steinen som stakk rett ut av skråningen oppunder åskammen og sto i relieff til himmelen. Det var noe underlig kjent ved måten veien til toppen av steinen var formet på, nesten som trappetrinn, tre opp og ett ned. Han klatret opp det lille stykket og kjente på steinen. På tross av at vær og vind i århundrer hadde slitt steinen, kunne han kjenne fire søyler som var forbundet med hverandre. Han kikket opp på den trappelignende toppen av steinen som raget over hodet hans. Fingre. Vi kan skjule oss i hånden til Artur Haukevinge. Kanskje noe av hans rettferdighet er igjen der.
Han gestikulerte til Egwene at hun skulle komme opp, men hun rørte seg ikke. Han skled ned igjen til foten av åsen og fortalte hva han hadde funnet.
Egwene myste opp mot åsryggen. «Hvordan kan du se noe i dette mørket?» spurte hun.
Perrin åpnet munnen, og så lukket han den. Han fuktet leppene mens han så seg omkring. For første gang ble han klar over hva han så. Solen var gått ned, helt ned nå, og skyene skjulte fullmånen, men likevel syntes han de siste dypfiolette restene av skumringen lå over landet. «Jeg kjente på steinen,» sa han til slutt. «Det kan ikke være noe annet. Selv om de skulle komme så nær, vil de ikke se oss her i skyggene.» Han ledet Bela etter tøylene til skjulestedet under hånden. Han kunne føle Egwenes øyne i nakken.
Da han hjalp henne ned fra salen, ble natten flerret av hyl i nærheten av tjernet. Hun la en hånd på armen til Perrin, og han fanget opp det uuttalte spørsmålet.
«Mennene så Vind,» sa han motvillig. Det var vanskelig å få noen mening ut av tankene til ulvene. Det var noe om ild. «De har fakler.» Han presset henne varsomt ned og huket seg sammen ved siden av henne. «De deler seg opp i mindre grupper for å lete. Det er mange av dem, og ulvene er skadet.» Han forsøkte å gjøre stemmen litt mer oppløftende. «Men Skimmel og de andre greier sikkert å unngå dem, selv om de er skadet, og mennene venter ikke å finne oss noe sted. Folk ser ikke det uventede. Snart gir de opp jakten og slår leir.» Elyas var hos ulvene, og han ville ikke forlate dem så lenge de ble jaget. Så mange ryttere. Så iherdige. Hvorfor så iherdige?
Han så at Egwene nikket, men i mørket var hun ikke klar over det. «Det kommer til å gå bra, Perrin.»
Lys, tenkte han undrende, det er hun som forsøker å trøste meg.
Ropingen fortsatte. I det fjerne beveget små knuter av fakler seg som flakkende lysprikker i mørket.
«Perrin,» sa Egwene mykt, «vil du danse med meg på søndag? Hvis vi er hjemme da?»
Skuldrene hans ristet. Han laget ingen lyder, og han visste ikke om han lo eller gråt. «Det lover jeg.» Mot hans vilje strammet hendene grepet om øksa; det minnet ham på at han fremdeles holdt den. Stemmen sank til en hvisking. «Jeg lover,» sa han igjen. Han håpet at han kunne holde løftet.
Menn med fakler red over åsryggene i grupper på ti-tolv stykker. Perrin kunne ikke regne ut hvor mange grupper det var. Noen ganger var tre eller fire synlig samtidig, mens de red frem og tilbake. De fortsatte å rope til hverandre, og noen ganger hørtes skrik i natten, skrik fra hester og skrik fra menn.
Han så det hele fra flere steder samtidig. Han krøket seg sammen i skråningen sammen med Egwene og så faklene bevege seg som ildfluer gjennom natten. I tankene løp han gjennom mørket sammen med Skimmel og Vind og Bykser. Ulvene var blitt for hardt skadet av ravnene til å løpe fort eller langt, så de hadde tenkt å drive mennene ut av mørket, jage dem til de søkte ly nær bålene. Mennesker valgte alltid den trygge ilden når ulver jaget i natten. Noen av rytterne hadde hester i tau. Hestene knegget og steilet med oppspilte, rullende øyne når de grå skikkelsene smatt mellom dem. De slet seg vrinskende løs og forsvant til alle kanter så fort de klarte å løpe. Hester med menn på ryggen ulte når grå skygger blinket ut av mørket, og noen ganger skrek rytterne like før hoggtennene rev over strupen på dem. Elyas var også der, nesten umerkelig, der han snek seg gjennom natten med den lange kniven som en tobeint ulv med en skarp ståltann. Ropene var oftere og oftere forbannelser, men jegerne nektet å gi opp.
Brått forsto Perrin at mennene med faklene fulgte et mønster. Hver gang noen av jaktfølgene kom til syne, var minst et av dem nærmere skråningen hvor han og Egwene gjemte seg. Elyas hadde bedt dem finne et skjulested, men … Hva om vi flykter? Kanskje vi kan skjule oss i mørket hvis vi holder oss i bevegelse. Kanskje. Det må være mørkt nok til det.
Han snudde seg mot Egwene, men akkurat da ble avgjørelsen tatt for dem. Et dusin fakler kom til syne rundt foten av åsen og gynget i takt med hestenes skritt. Lansehoder glitret i fakkellyset. Han frøs til og holdt pusten mens hendene strammet seg rundt økseskaftet.
Hestemennene red forbi åsen, men en av dem ropte noe, og faklene svingte tilbake. Desperat forsøkte han å tenke ut en fluktrute. Men hvis de ikke allerede var sett, ville de bli oppdaget med en gang de beveget seg. Så snart de ble lagt merke til, ville de ikke ha noen mulighet til å unnslippe, selv ikke i mørket.
Rytterne tøylet hestene ved foten av åsen. Hver mann holdt en fakkel i den ene hånden og en lang lanse i den andre, og de dirigerte hestene med trykk fra knærne. I lyset fra faklene kunne Perrin se de hvite kappene til Lysets Barn. De løftet faklene og lente seg frem mens de myste opp mot skyggene under fingrene til Artur Haukevinge.
«Det er noe der oppe,» sa en av dem. Stemmen var høy, som om han fryktet alt som lå utenfor lyssirkelen. «Jeg sa at noen kunne skjule seg der. Er ikke det en hest?»
Egwene la en hånd på armen til Perrin, og øynene hennes var store i mørket. Det tause spørsmålet var tydelig selv om skyggene skjulte trekkene. Hva skulle de gjøre? Elyas og ulvene jaget fremdeles i natten. Hestene nedenfor dem flyttet nervøst på føttene. Hvis vi flykter nå, kommer de til å jage oss.
En av hvitekappene drev hesten frem og ropte opp åssiden. «Hvis dere forstår menneskespråk, kom ned og overgi dere. Dere vil ikke bli skadet hvis dere går i Lyset. Hvis dere ikke overgir dere, blir dere alle drept. Dere har ett minutt på dere.» Lansene ble senket, og de lange stålhodene glimtet i fakkellyset.
«Perrin,» hvisket Egwene, «vi greier ikke å løpe fra dem. Hvis vi ikke overgir oss, dreper de oss. Perrin?»
Elyas og ulvene var fremdeles på frifot. Et nytt fjernt, boblende skrik fortalte at en hvitekappe hadde kommet for nær Skimmel. Hvis vi flykter… Egwene så på ham mens hun ventet på at han skulle fortelle hva de burde gjøre. Hvis vi flykter.. . Han ristet trett på hodet før han reiste seg og snublet som om han skulle være hypnotisert ned åssiden mot Lysets Barn. Han hørte at Egwene sukket og slepte seg motvillig etter ham. Hvorfor er hvitekappene så innbitte? Det er som om de hater ulver av hele sitt hjerte. Hvorfor lukter de galt? Når vinden gufset rundt rytterne, syntes han nesten han kunne kjenne den gale lukten selv.
«Slipp øksa,» bjeffet lederen.