Akkurat da lo den gråhårete, en dyp latter som fikk en rød flekk til å blomstre i kinnene til Byar. «Nå vel, unge Byar, det er ditt velover-veide anslag at vi kjempet mot over femti ulver og mer enn et halvt snes Mørkefrender i et nøye planlagt bakhold? Ja? Kanskje når du har opplevd litt mer kamp …»
«Men, min herre og kaptein Bornhald …»
«Jeg vil anta seks eller åtte ulver, unge Byar, og kanskje ikke flere mennesker enn disse to. Du er ivrig i tjenesten, men du har ingen erfaring utenfor byene. Det er noe helt annet å spre Lysets ord når gatene og husene er langt unna. Om natten kan ulver gi inntrykk av at de er flere enn de i virkeligheten er, og slik er det også med menn. Seks eller høyden åtte, mener jeg.» Byars rødme ble sakte dypere. «Jeg antar også at de var her av samme grunn som oss: Nemlig fordi det er minst en dagsmarsj i alle retninger til noe annet lett tilgjengelig vann. Det er en mye enklere forklaring enn spioner og forrædere blant Lysets Barn, og den enkleste forklaringen er som regel den riktige. Med litt erfaring vil du lære.»
Byars ansikt ble dødelig hvitt mens den bestefaderlige mannen snakket, flekkene i de hule kinnene skiftet fra rødt til fiolett. Han hogg øynene i de to fangene et øyeblikk.
Han hater oss enda mer nå, tenkte Perrin, etter at vi fikk overhøre dette. Men hvorfor hatet han oss til å begynne med?
«Hva tror du om denne?» spurte kapteinherren og løftet Perrins øks.
Byar så spørrende på sin herre. Han ventet på et bekreftende nikk før han trådte frem og grep våpenet. Han veide øksa i hendene og gryntet overrasket før han svingte den over hodet i en stram bue som så vidt gikk klar av teltduken. Han håndterte den som om han var født med en øks i hendene. Et beundrende uttrykk dukket motvillig opp i ansiktet, men da han senket øksa, var ansiktet igjen uttrykksløst.
«Ypperlig balansert, min herre og kaptein. Et enkelt våpen, men laget av en svært dyktig våpensmed, kanskje til og med en mester.» Øynene brant mørkt mot fangene. «Ikke et landsbyvåpen, min herre og kaptein. Heller ikke et bondevåpen.»
«Nei.» Den gråhårete mannen vendte seg mot Perrin og Egwene med et trett og en anelse irettesettende smil. Det kunne ha tilhørt en kjærlig bestefar som nettopp hadde oppdaget at barnebarna hadde vært ute med rampestreker. «Navnet mitt er Geofram Bornhald,» fortalte han. «Du er Perrin, har jeg forstått. Men du, unge kvinne, hva er ditt navn?»
Perrin glodde olmt på ham, men Egwene ristet på hodet. «Ikke vær tåpelig, Perrin. Jeg er Egwene.»
«Bare Perrin, og bare Egwene,» mumlet Bornhald. «Men hvis dere i sannhet er Mørkefrender, antar jeg dere vil skjule opphavet deres så godt dere kan.»
Perrin løftet seg møysommelig opp på et kne; tauene gjorde at han ikke kom lenger. «Vi er ikke Mørkefrender,» protesterte han rasende.
Ordene hadde ikke før forlatt munnen før Byar var borte hos ham. Mannen beveget seg som en slange. Han så skaftet på sin egen øks nærme seg. Han forsøkte å dukke, men det tykke skaftet traff ham over øret. Hadde han ikke dreid seg unna slaget, ville det ha slått en sprekk i skallen hans. Men likevel lynte det foran øynene. Pusten ble føyset ut av lungene da han traff bakken. Det kimte for ørene, og blodet silte nedover kinnet.
«Dere har ingen rett til å gjøre sånt,» begynte Egwene. Hun skrek til da økseskaftet kom farende mot henne. Hun kastet seg til side, og slaget plystret gjennom luften da hun tumlet over ende på teppet.
«Styr tungen,» sa Byar, «når dere snakker til en av Lysets Salvede, hvis dere ønsker å beholde tungen.» Det verste var at stemmen var helt uten følelser. Det ville hverken glede eller plage ham å skjære ut tungen på dem, det ville bare være noe som måtte gjøres.
«Ta det med ro, unge Byar.» Bornhald så på fangene igjen. «Dere vet vel ikke så mye om De Salvede, eller om kapteinherrene til Lysets Barn, gjør dere? Nei, jeg tenkte meg det. Vel, for unge Byars skyld må dere i det minste prøve å la være å krangle eller rope, ikke sant? Jeg ønsker ikke annet enn at dere vandrer i Lyset, og det hjelper ingen av oss om dere ikke styrer sinnet.»
Perrin kikket opp på den magre mannen som sto over dem. For unge Byars skyld? Han merket seg at kapteinherren ikke ba Byar om å holde seg unna dem. Byar møtte blikket hans og smilte. Smilet rørte bare munnen, men huden strammet seg til ansiktet lignet en hodeskalle. Perrin skalv.
«Jeg har hørt om menn som jager med ulver,» sa Bornhald undrende, «men jeg har aldri sett det. Menn som visstnok snakker med ulver og med andre av Den Mørkestes skapninger. En skitten geskjeft. Det får meg til å frykte at Det Siste Slaget virkelig er på vei.»
«Ulver er ikke –» Perrin tidde da Byar trakk foten tilbake. Han pustet dypt, og fortsatte i en roligere tone. Byar senket foten med en skuffet grimase. «Ulver er ikke blant Den Mørkestes skapninger. De hater Den Mørkeste. I det minste hater de Trolloker og Skyggere.» Han var forbauset over å se den magre mannen nikke for seg selv.
Bornhald hevet et øyebryn. «Hvem sa det?»
«En Vokter,» sa Egwene. Hun trakk seg unna de brennende øynene til Byar. «Han sa at ulver hater Trolloker, og Trolloker er redd for ulver.» Perrin var glad for at hun ikke nevnte Elyas.
«En Vokter,» sukket den gråhårete. «En av skapningene til heksene i Tar Valon. Hva annet ville en sånn en fortelle dere, når han er en Mørkefrende som tjener Mørkefrender? Vet dere ikke at Trolloker har ulvesnuter og ulvetenner og ulvepels?»
Perrin blunket og forsøkte å klare hodet. Hjernen kjentes fremdeles som størknet smerte, men det var noe galt her. Han kunne ikke ordne tankene sine nok til å finne ut av det.
«Ikke alle,» mumlet Egwene. Perrin kikket vaktsomt på Byar, men den magre mannen stirret bare på henne. «Noen av dem har horn, som bukker eller geiter, eller haukenebb, eller… eller… alle mulige slags ting.»
Bornhald ristet trist på hodet. «Jeg gir dere alle sjanser, men med hvert ord graver dere bare graven dypere.» Han løftet en finger. «Dere jager med ulver som er Den Mørkestes skapninger.» En ny finger. «Dere innrømmer å kjenne en Vokter, en annen av skapningene til Den Mørkeste. Jeg tviler på at han ville ha fortalt dere dette i forbifarten.» En tredje finger. «Du, gutt, bærer et merke fra Tar Valon i lommen. De fleste menn utenfor Tar Valon kvitter seg med slikt så snart de kan. Med mindre de tjener heksene i Tar Valon.» En fjerde. «Du bærer en krigers våpen, men går kledd som en bondegutt. Altså må du være en unnalurer.» Tommelen løftet seg. «Dere kjenner til Trolloker og Myrddraaler. Så langt sør er det bare noen få lærde og vidfarne menn som tror at slikt ikke bare er oppspinn. Kanskje dere har vært i Grenselandene? Kan dere i tilfelle si meg hvor? Jeg har reist en god del i Grenselandene, og jeg kjenner dem godt. Ikke det? Nei vel.» Han kikket på sine utspredte fingre, og så slo han hånden i bordet. Den bestefaderlige minen sa at barnebarna hadde funnet på noen svært alvorlige streker. «Hvorfor forteller dere ikke sannheten om hvordan dere kom til å jage i natten sammen med ulver?»
Egwene åpnet munnen for å si noe. Perrin så den sta haken, og skjønte at hun kom til å fortelle en av de historiene de hadde diktet opp. Det ville aldri gå bra. Ikke nå, ikke her. Hodet verket, og han ønsket han hadde tid til å tenke ut noe, men det var ikke tid. Hvem kunne vite hvor Bornhald hadde reist, i hvilke land og byer han var kjent? Hvis han knep dem i å lyve, ville det ikke være noen vei tilbake til sannheten. Da ville Bornhald være overbevist om at de var Mørkefrender.
«Vi er fra Tvillingelvene,» sa han fort.