«Det er onde tider! I tyve år gjorde ingen krav på å være Den Gjenfødte Dragen, og nå har vi hatt tre stykker de siste fem årene. Onde tider! Se på været!»
Rand vekslet blikk med Matt og Perrin. Matts øyne skinte spent, mens Perrin rynket pannen bekymret. Rand husket fortellinger om menn som sto frem som Den Gjenfødte Dragen, og selv om alle hadde vist seg å være uekte, enten ved å dø eller forsvinne uten å oppfylle profetiene, hadde de forårsaket nok skade. Riker sønderrevet av krig, store og små byer brent. Mennesker falt som høstløv over landet, og flyktninger flokket seg som sauer langs veiene. Det fortalte tuskhandlerne og kjøpmennene, og ingen vettuge folk ved Tvillingelvene tvilte på ordene. Verden ville gå under, sa noen, når den ekte Dragen ble gjenfødt.
«Hold opp!» ropte borgermesteren. «Vær stille. Ikke la innbilningen løpe av med dere. La mester Fain fortelle oss om denne uekte Dragen.» Folk falt til ro, men Cenn Buie nektet å tie.
«Er det en uekte Drage?» spurte taktekkeren surt.
Mester al’Vere glippet overrasket med øynene, men så glefset han: «Ikke vær tåpelig, Cenn!» Men Cenn hadde hisset opp mengden igjen.
«Han kan ikke være Den Gjenfødte Dragen! Lyset hjelpe oss, han kan ikke være det!»
«Din gamle narr, Buie! Du ønsker ulykke, ikke sant?»
«Du kommer til å nevne Den Mørkestes rette navn snart! Du er besatt av Dragen, Cenn Buie! Du forsøker å skade oss alle!»
Cenn Buie så seg trassig omkring og forsøkte å stirre dem i senk. Så hevet han stemmen: «Jeg hørte ikke Fain si at dette var en uekte Drage. Gjorde dere? Bruk øynene deres! Hvor er avlingene som skulle ha vært knehøye eller mer? Hvorfor er det ennå vinter når våren skulle ha vært her for en måned siden?» Rasende forlangte folk at Cenn skulle holde munn. «Jeg vil ikke tie! Jeg liker heller ikke slikt snakk, men jeg vil ikke gjemme hodet under en kurv til det kommer en ferjemann fra Taren og kutter strupen min! Og jeg har ikke tenkt å føye meg etter Fains påfunn, ikke denne gangen. Si det rett ut, tuskhandler. Hva har du hørt? Hm? Er dette en uekte Drage?»
Om Fain var påvirket av nyheten han overbrakte eller bråket han forårsaket, kunne ingen se det på ham. Han bare trakk på skuldrene og la en mager pekefinger mot nesen. «Når det gjelder slikt, hva annet kan en mann gjøre enn å vente og se?» Han gjorde en pause og flirte hemmelighetsfullt. Blikket gled over mengden som om det moret ham å forestille seg hvordan de ville reagere. «Jeg vet,» sa han henslengt, «at han mestrer Den Ene Kraften. De andre gjorde ikke det. Men han kan styre. Jorden åpner seg under føttene til hans fiender, og murer smuldrer når han roper. Lynet kommer når han kaller, og det slynges dit han peker. Det har jeg hørt fra menn jeg tror på.»
En svimeslått stillhet la seg. Rand kikket bort på vennene sine. Det virket som om Perrin så noe han ikke likte, mens Matt fremdeles så opphisset ut.
Tams ansikt var bare en anelse mindre rolig enn vanlig. Han trakk borgermesteren bort til seg, men før han fikk sagt noe, brast det for Ewin Finngar.
«Han kommer til å bli gal og dø! I fortellingene blir menn som styrer Kraften gale, de visner bort og dør. Bare kvinner kan røre Kraften. Vet han ikke det?» Han dukket under en ørefik fra mester Buie.
«Nok fra deg, gutt.» Cenn ristet en knudrete neve opp i ansiktet på Ewin. «Vis litt respekt og overlat dette til de eldre. Kom deg vekk!»
«Ta det med ro, Cenn,» brummet Tam. «Gutten er bare nysgjerrig. Spar deg for dumheter.»
«Oppfør deg som et voksent menneske,» la Bran til. «Og husk for én gangs skyld at du er medlem av Rådet.»
Cenns rynkete ansikt ble mørkere for hvert ord fra Tam og borgermesteren, til det var nesten lilla. «Du vet hva slags kvinner han snakker om. Ikke se slik på meg, Luhhan, og du også, Crawe. Dette er en skikkelig landsby med skikkelige folk, og det er ille nok om Fain skal snakke om uekte Drager som bruker Kraften, om ikke denne Dragebesatte tomsingen av en gutt skal drasse Aes Sedaier inn i dette. Enkelte ting burde man ikke snakke om, og jeg liker det ikke hvis dere har tenkt å la denne tåpelige barden fortelle de historiene han vil. Det er hverken riktig eller anstendig.»
«Jeg har aldri sett eller hørt eller luktet noe som ikke kan snakkes om,» sa Tam, men Fain hadde ikke snakket ferdig.
«Aes Sedaiene er allerede blandet inn i det,» stemte tuskhandleren i. «Et følge av dem har ridd sørover fra Tar Valon. Siden han kan styre Kraften, kan ingen andre enn Aes Sedaiene overvinne ham, samme hvor mange slag de utkjemper, eller ta ham i forvaring når han er overvunnet. Hvis han blir overvunnet.»
Noen i mengden stønnet høyt, og selv Tam og Bran så nervøst på hverandre. Landsbyboere klumpet seg sammen i småflokker, og noen trakk kappene tettere om seg, selv om vinden faktisk hadde løyet.
«Selvfølgelig blir han overvunnet,» ropte noen.
«De taper alltid til slutt, de uekte Dragene.»
«Han må tape, må han ikke?»
«Hva om han ikke gjør det?»
Tam greide endelig å få sagt noe lavt i øret på borgermesteren. Bran nikket fra tid til annen og ignorerte ståket rundt dem. Han ventet til Tam var ferdig før han hevet stemmen.
«Hør etter alle sammen. Vær stille og hør!» Igjen forsvant ropene i mumling. «Dette dreier seg om langt mer enn nytt utenfra. Dette må diskuteres i Landsbyrådet. Mester Fain, hvis du vil være så vennlig å slutte deg til oss i vertshuset, har vi noen spørsmål til deg.»
«Et varmt krus kryddervin ville ikke smake ille akkurat nå,» klukket tuskhandleren. Han hoppet ned fra vognen, tørket hendene på skjorten og rettet fornøyd på kappen. «Vil dere ta dere av hestene mine?»
«jeg vil høre hva han har å si!» Mer enn én stemme protesterte høylytt.
«Dere kan ikke ta ham med dere! Min kone sendte meg for å kjøpe nåler!» Stemmen tilhørte Wit Congar; han krympet seg under de stirrende blikkene, men vek ikke.
«Vi har også rett til å stille spørsmål,» skrek noen bak i mengden. «Jeg –»
«Stille!» buldret borgermesteren, og alle tidde forskremt. «Når Rådet har stilt sine spørsmål, vil mester Fain vende tilbake for å fortelle nyheter til alle. Og for å selge gryter og nåler. Hu! Tad! Sett mester Fains hester på stallen!»
Tam og Bran stilte seg på hver sin side av tuskhandleren, resten av Rådet samlet seg bak dem, og så beveget hele gruppen seg inn i Vertshuset Vinkilden. Bestemt lukket de døren i ansiktet på dem som forsøkte å trenge seg inn etter dem. Og de som dundret på døren, fikk bare ett svar fra borgermesteren: «Gå hjem!»
Det yrte av folk utenfor vertshuset, mumlende repeterte de tuskhandlerens ord og lurte på hva det betydde. De undret seg på hva mennene i Rådet diskuterte, og hvorfor bare de skulle stille spørsmål og høre svarene. Noen myste inn gjennom vinduene, og andre spurte Tad og Hu, skjønt det var uklart hva de skulle kunne vite. De to tettbygde stalldrengene bare gryntet til svar, mens de metodisk fortsatte å befri spannet for seletøy. En etter en førte de hestene bort, og da den siste var borte, vendte de ikke tilbake.
Rand brydde seg ikke om flokken av mennesker. Han fant seg en sitteplass på kanten av den gamle steinmuren, samlet kappen om seg og stirret på vertshusdøren. Gealdan. Tar Valon. Selv navnene var underlige og spennende. Det var steder han bare kjente fra tuskhandleres nyheter og fortellinger fra kjøpmennenes livvakter. Aes Sedaier og kriger og uekte Drager: Det var den slags historier som ble fortalt foran ildstedet en sen kveld, mens vokslysene tegnet underlige former på veggen og vinden ulte mot skoddene. Når alt kom til alt, ville han heller ha stormer og ulver. Uansett måtte det være annerledes der ute, utenfor Tvillingelvene, som å bo midt i en bardes fortelling. Et eventyr. Et eneste langt eventyr. Et helt liv med eventyr.
Langsomt løste mengden seg opp i enkeltmennesker som ristet på hodet og mumlet i skjegget. Wit Congar stoppet for å stirre på den forlatte vognen, som om han ventet å finne enda en tuskhandler inni den. Til slutt var bare noen av de yngre igjen. Matt og Perrin drev over mot der Rand satt.