Egwene stirret åpenlyst på ham før hun tok seg i det, men han fortsatte med sannheten – eller en versjon av den. De to hadde forlatt Tvillingelvene for å besøke Caemlyn. På veien hadde de hørt om ruinene av en stor by, men da de fant Shadar Logoth, var det Trolloker der. De to greide å flykte over Arinelle-elva, men der hadde de gått seg vill. De traff en mann som tilbød seg å føre dem til Caemlyn. Han sa at de ikke hadde noe med hva han het, og han hadde ikke vært vennlig, men de trengte en kjentmann. De hadde ikke sett noe til ulver før Lysets Barn dukket opp. De hadde ikke gjort annet enn å skjule seg for ikke å bli spist av ulvene eller drept av rytterne.
«… Hvis vi hadde visst at dere var Lysets Barn,» avsluttet han, «ville vi bedt dere om hjelp.»
Byar snøftet mistroisk, men Perrin brydde seg ikke noe særlig om det. Hvis kapteinherren var overbevist, kunne ikke Byar skade dem. Det var tydelig at Byar ville slutte å puste hvis hans herre og kaptein ba om det.
«Det er ingen Vokter i den historien,» sa den gråhårete mannen etter en stund.
Perrin maktet ikke å finne på noe. Han visste at han skulle ha tatt seg tid til å tenke gjennom det. Egwene ilte til unnsetning. «Vi traff ham i Baerlon. Byen var overfylt med menn som hadde kommet ned fra gruvene etter vinteren, og vi ble plassert ved samme bord i et vertshus. Vi snakket bare med ham den tiden vi spiste sammen.»
Perrin pustet igjen. Tusen takk, Egwene.
«Gi dem eiendelene tilbake, unge Byar. Men selvfølgelig ikke våpnene.» Da Byar så overrasket på ham, la Bornhald ticlass="underline" «Eller er du en av dem som har begynt å rane de uopplyste, unge Byar? Det er ingen god geskjeft, er det vel? Ingen kan være tyv og vandre i Lyset.» Byar så forskrekket på Bornhald.
«Så du lar oss dra?» Egwene hørtes overrasket ut. Perrin løftet hodet og stirret på kapteinherren.
«Selvfølgelig ikke, barn,» sa Bornhald trist. «Kanskje det er sant at dere er fra Tvillingelvene, siden dere kjenner til Baerlon og gruvene. Men Shadar Logoth … ? Det er et navn svært få kjenner til, og de fleste er Mørkefrender, og alle som vet nok til å kjenne navnet, vet nok til å holde seg langt unna ruinene. Jeg foreslår at dere tenker ut en bedre historie på veien til Amador. Vi må stoppe i Caemlyn, så dere har god tid. Fortrinnsvis sannheten, barn. Det er frihet i sannheten og Lyset.»
Byar glemte noe av sin fryktsomhet overfor den gråhårete mannen. Han snudde seg raskt bort fra fangene, og det var en forurettet snert over ordene. «Det kan du ikke! Det går ikke!» Bornhald hevet spørrende et øyebryn. Byar tok seg sammen og svelget. «Tilgi meg, min herre og kaptein. Jeg glemte meg fullstendig. Jeg ber ydmykt om unnskyldning, og gir meg hen til din straff. Men som min herre og kaptein selv har påpekt, må vi nå Caemlyn i tide, og siden vi har mistet de fleste reservehestene, skal det godt gjøres, om vi ikke skal dra på fanger også.»
«Og hva foreslår du?» spurte Bornhald rolig.
«Straffen for Mørkefrender er døden.» Den flate stemmen fikk ordene til å virke enda mer skremmende. Han kunne like gjerne foreslått å tråkke på en edderkopp. «Det er ingen våpenhvile med Skyggen. Det er ingen nåde for Mørkefrender.»
«Din tjenesteiver er prisverdig, unge Byar, men som jeg ofte må fortelle min sønn, Dain, kan altfor stor nidkjærhet i tjenesten være en alvorlig feil. Husk at vår lære også sier: ’Ingen mann er så fortapt at han ikke kan vinnes over til Lyset.’ Disse to er unge. De kan ikke være fortapt i mørket ennå. De kan bli ledet over til Lyset hvis de bare tillater oss å fjerne Skyggen fra øynene deres. Vi må gi dem den muligheten.»
Et øyeblikk likte Perrin nesten den bestefaderlige mannen som sto mellom dem og Byar. Så vendte Bornhald bestefarsmilet sitt mot Egwene.
«Hvis du nekter å gå over til Lyset når vi kommer til Amador, må jeg overlevere deg til Forhørerne, og sammenlignet med dem blir Byars tjenesteiver bare som et vokslys ved siden av solen.» Det virket som om den gråhårete mannen beklaget det, men han måtte utføre sin plikt. «Du må angre, avsverge Den Mørkeste, finne veien til Lyset, bekjenne dine synder og fortelle alt du vet om denne vederstyggeligheten med ulvene. Da blir du spart. Da får du gå fri i Lyset.» Han stirret på Perrin og sukket tungt. Det iset langs Perrins ryggrad. «Men du, Perrin fra Tvillingelvene. Du drepte to av Barna.» Han rørte øksa som Byar fremdeles holdt. «Jeg frykter at det venter en galge på deg i Amador.»
KAPITTEL 31
Spill for maten
Rand knep øynene sammen og gransket støvskyen som steg tre eller fire svinger foran dem på veien. Matt var allerede på vei mot villhekken i veikanten. De eviggrønne bladene og de tett sammenvevde greinene ville skjule dem like godt som en steinmur hvis de bare kunne komme seg over til den andre siden. På den andre siden av veien sto noen spredte brune skjeletter av mannshøye busker, og bak buskene lå en kvartfjerding med åpne jorder mellom dem og skogen. Jordene kunne tilhørt en gård som nylig var forlatt, men det fantes ingen gode skjulesteder der. Han forsøkte å anslå farten til støvskyen og vinden.
Et plutselig gufs hvirvlet opp veistøv og skjulte alt omkring ham. Han blunket og rettet på det mørke skjerfet han hadde rundt munnen og nesen. Det var ikke særlig rent lenger, og ansiktet klødde, men han slapp i det minste å puste inn støvet. En bonde hadde gitt det til ham, en langfjeset mann med dype, bekymrede rynker.
«Jeg vet ikke hva dere flykter fra,» sa han med en nervøs mine, «og jeg vil ikke vite det. Forstår dere? Familien min.» Brått hadde bonden gravd to lange skjerf opp av frakkelommen og presset ullbunten på dem. «Det er ikke mye, men ta det. Tilhører guttene mine. De har flere. Dere kjenner ikke meg, forstår dere? Det er harde tider.»
Rand satte stor pris på skjerfet. Han hadde ikke opplevd mye vennlighet siden de forlot Hvitebro, og han trodde heller ikke at han ville møte så mye mer av det.
Skjerfet som var viklet rundt ansiktet til Matt, skjulte alt unntatt øynene. Vennen jaget langs den høye hekken og dro i de løvrike greinene. Rand rørte det hegremerkede hjaltet i beltet, men lot hånden falle. En gang ble de nesten røpet av et hull de hadde skåret i hekken. Støvskyen nærmet seg dem, og den holdt seg samlet for lenge. Det var ikke vinden. I det minste regnet det ikke. Regnet fikk støvet til å legge seg. Selv om det regnet, ble den hardtrampede veien aldri til søle, men vannet bandt støvet. Og støv var det eneste som advarte dem før noen kom så nær at de kunne bli hørt. Noen ganger var det for sent.
«Her,» sa Matt stille. Det virket som om han trådte rett gjennom hekken.
Rand hastet mot stedet. Noen hadde skåret et hull der en gang. Det var delvis gjengrodd, og tre fot unna virket det like tett som resten, men på nært hold var det bare et tynt dekke av greiner. Mens han presset seg igjennom, hørte han hovtramp. Ikke vinden.
Han krøket seg sammen bak den tildekkede åpningen og klemte til rundt sverdhjaltet da noen menn red forbi, fem … seks … syv av dem. Enkelt kledde menn, men sverdene og spydene fortalte at de ikke var landsbyboere. Noen hadde på seg lærskjorter med metallnagler, og to hadde runde stålhjelmer. Kanskje kjøpmannsvakter mellom oppdrag. Kanskje.
En av dem kikket tilfeldigvis mot hekken idet han passerte åpningen, og Rand blottet en tomme av sverdstålet. Matt snerret lavt som en grevling trengt opp i et hjørne, og myste over skjerfet. Hånden var stukket innunder frakken. Han knuget alltid dolken fra Shadar Logoth når de var i fare. Rand var ikke lenger sikker på om det var for å beskytte seg selv eller for å beskytte dolken. I det siste hadde det noen ganger virket som om Matt hadde glemt at han bar en bue.
Rytterne passerte i sakte trav og var på vei mot et mål, men uten hastverk. Støvet drev gjennom hekken.
Rand ventet til hovtrampet døde bort før han stakk hodet forsiktig ut gjennom hekken. Støvskyen forsvant den veien de hadde kommet. I øst var himmelen klar. Han krabbet ut på veien og så støvskyen forsvinne mot vest.