«Ikke etter oss,» sa han. Det var halvt en påstand og halvt et spørsmål.
Matt karet seg ut etter ham og kikket vaktsomt til begge sider. «Kanskje,» sa han. «Kanskje.»
Rand ante ikke om Matt var enig eller uenig, men han nikket. Kanskje. Reisen langs Caemlynveien hadde ikke begynt slik.
Lenge etter at de hadde forlatt Hvitebro, kunne Rand plutselig oppdage at han stirret bakover. Av og til så han noen som fikk pusten til å sette seg fast i halsen: en høy og mager mann som hastet av gårde, eller en hengslete, hvithåret fyr ved siden av kusken på en vogn, men det var alltid en kremmer eller bønder på vei til markedet, aldri Thom Merrilin. Håpet minket etter som dagene gikk.
Det var mye trafikk på veien: vogner og kjerrer, folk på hester og folk til fots. De kom alene eller i grupper, et tog av kjøpmannsvogner eller et dusin ryttere sammen. De fylte ikke veien til trengsel, og ofte var det ikke annet å se enn de nakne trærne på hver side av den hardtrampede veien, men likevel var det flere reisende enn Rand noensinne hadde sett ved Tvillingelvene.
De fleste dro samme vei som dem, østover mot Caemlyn. Noen ganger fikk de skyss i vognen til en bonde et lite stykke, en halvfjerding eller fem, men som regel gikk de. De unngikk menn til hest; selv om de så bare én rytter i det fjerne, kom de seg bort fra veien og lå gjemt til han hadde passert. Ingen av dem hadde hatt svart kappe på seg, og egentlig trodde ikke Rand at en Skygger ville la dem se ham komme, men det var ingen vits i å risikere noe. Til å begynne med fryktet de bare Halvmenn.
Den første landsbyen etter Hvitebro lignet så mye på Emondsmark at Rand ble gående og slepe føttene etter seg. Høye, spisse halmtak og koner i forklær som sladret over gjerdene mellom husene, og småunger som lekte på landsbysletten. Håret til kvinnene hang uflettet rundt skuldrene, og flere andre småting var annerledes, men i det store og hele var det som hjemme. Kuer beitet på jordet, og gjess vraltet selvhøytidelig over veien. Leende unger boltret seg i støvet der gresset var helt borte. De så ikke engang opp når Rand og Matt gikk forbi. Det var noe som var annerledes. De var ikke uvant med fremmede her, og ingen så to ganger på dem. Landsbyhunder løftet så vidt på hodene og snuste når han og Matt passerte dem, og ingen rørte på seg.
Det begynte å bli kveld da de gikk gjennom landsbyen, og han kjente et stikk av hjemlengsel da lysene begynte å dukke opp i vinduene. Uansett hvordan det ser ut, hvisket en liten stemme inni ham, er det ikke hjemme. Selv om du går inn i et av disse husene, vil ikke Tam være der. Og hvis han var der, kunne du sett ham i øynene? Du vet det nå, ikke sant? Bortsett fra noen småting som hvor du kommer fra og hvem du er. Ingen feberdrømmer. Han strammet skuldrene mot den spottende latteren i hodet. Du kan like gjerne stoppe her, flirte stemmen. Den ene plassen er like bra som den andre når du ikke er noen steder fra og Den Mørkeste har merket deg.
Matt nappet ham i ermet, men han rev seg løs og stirret på husene. Han ville ikke stoppe, men han ville se og huske. Så likt hjemstedet ditt, men det vil du aldri mer se igjen, ikke sant?
Igjen dro Matt i ham. Ansiktet var stramt, og huden hvit rundt munnen og øynene. «Kom igjen,» mumlet Matt. «Kom igjen.» Han så på landsbyen som om den skjulte noe farlig. «Kom nå. Vi kan ikke bli stående her.»
Rand snudde seg helt rundt og blikket fanget inn hele landsbyen. Han sukket. De var ikke så langt fra Hvitebro. Hvis Myrddraalen kunne forsere murene rundt Hvitebro uten å bli sett, ville den ikke ha noen vanskeligheter med å gjennomsøke denne lille landsbyen. Han lot seg slepe med til halmtakene forsvant bak dem.
Det ble natt og månelyst før de fant et sted under noen busker som fremdeles hadde døde blader på greinene. De fylte magen med kaldt vann fra en liten bekk i nærheten, krøllet seg sammen på bakken og pakket seg inn i kappene. Et bål kunne noen få øye på; det var bedre å fryse.
Fordi Rand hadde urolige tanker, våknet han ofte, og hver gang hørte han Matt mumle og kaste på seg i søvne. Han drømte ikke, ikke noe han husket, men han sov dårlig. Du ser aldri hjemstedet ditt igjen.
Det var ikke den eneste natten de tilbrakte med bare kappene som beskyttelse mot vinden, og noen ganger mot regn og kulde. Det var ikke det eneste måltidet som bare besto av kaldt vann. Til sammen hadde de nok mynter til noen få måltider på et vertshus, men en seng for natten ville gjøre for stort innhogg. Ting kostet mer utenfor Tvillingelvene, og mer på denne siden av Arinelle enn i Baerlon. Pengene som var igjen, måtte spares til et nødsfall.
En ettermiddag nevnte Rand dolken med rubinen i håndtaket mens de trasket nedover veien med mager som var for tomme til å rumle. Solen sto lav og skinte kaldt, og de så ikke annet ly for natten enn busker. Mørke skyer samlet seg over dem. Det ville bli regn i løpet av natten. Han håpet at hellet var med dem, at det kanskje ikke falt mer enn en liten iskald skur.
Han fortsatte noen skritt før han ble klar over at Matt hadde stoppet. Han stoppet også, og vred på tærne inni støvlene. I det minste var føttene varme. Han løsnet på reimene over skuldrene. Hans teppe og Thoms kappe var ikke så tunge, men selv noen få skålpund hang tungt etter flere fjerdinger på tom mage. «Hva er i veien, Matt?» sa han.
«Hvorfor er du så hissig på å selge den?» spurte Matt irritert. «Når alt kommer til alt, var det jo jeg som fant den. Tenker du aldri på at jeg kanskje vil beholde den? I den minste en stund. Hvis du vil selge noe, så selg det fordømte sverdet!»
Rand gned hånden over det hegremerkede hjaltet. «Min far ga dette sverdet til meg. Det var hans. Jeg ville aldri be deg om å selge noe din far hadde gitt deg. Blod og aske, Matt, tror du jeg liker å gå sulten? Og selv om jeg kunne finne noen som ville kjøpe det, hvor mye ville de gi for et sverd? Hva skal en bonde med et sverd? Den rubinen ville innbringe nok til å frakte oss helt til Caemlyn i en vogn. Kanskje helt til Tar Valon. Og vi kunne spise hvert eneste måltid på vertshus og sove i en seng hver eneste natt. Kanskje du liker tanken på å vandre til fots over halve verden og sove på bakken?» Han glodde sint på Matt, og vennen glodde sint tilbake.
De ble stående midt i veien til Matt plutselig trakk på skuldrene og senket blikket. «Hvem skulle jeg selge den til, Rand? En bonde betaler med kyllinger, og vi kan ikke kjøpe en vogn med kyllinger. Og hvis jeg hadde vist den frem i noen av landsbyene vi har vært i, ville de sikkert tro at vi hadde stjålet den. Lyset vet hva som da ville skje.»
Etter en stund nikket Rand motvillig. «Du har rett. Jeg vet det. Jeg beklager. Jeg mente ikke å kjefte på deg. Det er bare det at jeg er sulten og det gjør vondt i føttene mine.»
«Det gjør vondt i mine også.» De fortsatte nedover veien, og det gikk enda tyngre enn før. Vinden gufset støv i ansiktet på dem. «I mine også.» Matt hostet.
På noen gårder fikk de seg et måltid mat og en natt uten kulde. En høystakk var nesten like varm som et rom med peis, i det minste sammenlignet med å ligge under busker, og selv om det ikke var noen tjæret presenning over høystakken, holdt den det verste regnet ute hvis de bare gravde seg langt nok inn. Noen ganger prøvde Matt å stjele egg, og en gang forsøkte han å melke en ku som sto tjoret i et langt tau ute på et jorde. Men de fleste gårdene hadde hunder, og gårdshunder passet på. En fjerdings løpetur med bjeffende hunder i hælene ble for kostbart for to-tre egg, særlig når det kunne ta flere timer før hundene forsvant og de kunne klatre ned fra treet hvor de hadde gjemt seg. Det var synd at det gikk så mye tid til spille.
Han likte det egentlig ikke, men Rand foretrakk å nærme seg gårdene i dagslys. Noen ganger fikk de likevel pusset hunder på seg uten at et ord ble sagt, for ryktene og de dårlige tidene fikk alle til å frykte fremmede. Det hendte at de fikk bytte en time med vedhogging eller vannbæring mot et måltid og en seng, selv om sengen var en haug med halm på låven. Men en time eller to med arbeid var en time eller to Myrddraalen kunne bruke til å ta dem igjen. Noen ganger undret han seg på hvor mange fjerdinger en Skygger kunne tilbakelegge på en time. Han mislikte hvert minutt de ikke beveget seg – skjønt det ikke var så ille når de slukte i seg den varme suppen til kona på gården. Og når de ikke hadde mat, hjalp det lite å vite at de hadde brukt all sin tid på å gå mot Caemlyn. Det fylte ikke magen. Rand kunne ikke bestemme seg for om det var verst å miste tid eller å sulte, men Matt bekymret seg om andre ting enn magen og forfølgere.