«Hva vet vi om dem når det kommer til stykket?» spurte Matt en ettermiddag de spadde møkk i en stall på en liten gård.
«Lys, Matt, hva vet de om oss?» nøs Rand. De arbeidet med bar overkropp og var fulle av svette og halmstrå, og støvkorn fra halmen hang i luften. «Jeg vet bare at de vil gi oss stekt lammekjøtt og en ordentlig seng å sove i.»
Matt gravde høygaffelen ned i halmen og møkka og gløttet betenkt på bonden som kom ut av fjøset. Han var en krumrygget gammel mann med lærhud og tynt, grått hår, og han bar en bøtte i den ene hånden og en melkekrakk i den andre. Bonden stoppet da han merket at Matt gløttet på ham, og så kikket han raskt en annen vei og fortet seg ut av fjøset så melken skvatt over bøttekanten.
«Han har noe fore, sann mine ord,» sa Matt. «Så du hvordan han unngikk å møte blikket mitt? Hvorfor er de så vennlige mot to vandrere de aldri har sett før? Forklar meg det.»
«Kona hans sa at vi minnet om sønnesønnene deres. Kan du ikke slutte å bekymre deg over dem? Det vi har å bekymre oss over, ligger bak oss. Håper jeg.»
«Han har noe fore,» mumlet Matt.
Da de var ferdige, vasket de seg i et trau foran låven. Skyggene var lange i den synkende solen. Rand tørket seg med skjorten mens de gikk mot våningshuset. Bonden møtte dem i døren, og han lente seg utstudert tilfeldig mot en langstav. Bak ham knuget kona forkleet sitt, mens hun bet seg i leppen og myste over mannens skulder. Rand sukket. Han og Matt minnet visst ikke lenger om sønnesønnene deres.
«Sønnene våre kommer på besøk i kveld,» sa den gamle mannen. «Alle fire. Jeg hadde glemt det. De kommer alle fire. Store karer. Sterke. De er her hvert øyeblikk. Jeg er redd vi ikke har den sengen jeg lovet dere.»
Kona stakk et lite knytte forbi mannen. «Her. Det er brød og ost, agurk og lam. Kanskje nok til to måltider. Her.» Det rynkete ansiktet ba dem pent om å ta maten og dra videre.
Rand tok imot knyttet. «Tusen takk. Jeg forstår. Kom igjen, Matt.»
Matt fulgte etter. Han knurret mens han trakk skjorten over hodet. Rand mente det var best å gå så langt som mulig før de stoppet for å spise. Den gamle bonden hadde hund.
Det kunne vært verre, tenkte han. Tre dager før hadde de fått hundene pusset på seg mens de arbeidet. Hundene og bonden og to sønner som viftet med knortekjepper, hadde jaget dem ut på Caemlynveien og en kvartfjerding videre før de ga seg. De hadde så vidt fått tid til å rive med seg eiendelene sine og løpe. Bonden hadde båret på en bue med en pil mot strengen.
«Kom ikke tilbake hit, hører dere!» hadde han ropt etter dem. «Jeg aner ikke hva dere planlegger, men la meg aldri se de upålitelige øynene deres igjen!»
Matt begynte å snu seg mens han famlet etter koggeret sitt, men Rand slepte ham med seg. «Er du gal?» Matt sendte ham et mutt blikk, men fortsatte i det minste å løpe.
Noen ganger lurte Rand på om det var bryet verdt å stoppe ved gårdene. Jo lenger de gikk, jo mer mistenksom ble Matt mot fremmede, og jo dårligere greide han å skjule det. Hvis han i det hele tatt brydde seg om å skjule det. Måltidene ble mindre for det samme arbeidet, og noen ganger ble de ikke engang tilbudt en haug med halm på låven for natten. Men så fant Rand en løsning på alle deres problemer. Det virket iallfall slik, og det skjedde på Bredsmils gård.
Mester Bredsmil og hans kone hadde ni barn, og den eldste var en datter som bare var ett år yngre enn Rand og Matt. Mester Bredsmil var en hardfør mann, og med alle barna sine hadde han egentlig ikke bruk for hjelp. Han så nærmere på dem, gransket veistøvet på klærne og de skitne støvlene før han mente at han nok kunne finne arbeid til et par ekstra hender. Hvis de skulle spise ved hennes bord, sa madam Bredsmil, kunne de ikke gjøre det i slike skitne klær. Hun holdt på å vaske tøy, og noen av mannens gamle klær ville være gode nok til å arbeide i. Hun smilte da hun sa det, og et øyeblikk syntes Rand hun minnet om madam al’Vere, selv om håret hennes var gult. Han hadde aldri sett hår med en slik farge. Selv Matt myknet litt av smilet hennes. Den eldste datteren var noe helt for seg selv.
Elsi var mørkhåret og vakker med store øyne, og hun smilte uforskammet til dem hver gang foreldrene ikke så det. Mens de bar tønner og sekker med korn inn på låven, hang hun over en av stalldørene. Hun kikket på dem mens hun nynnet for seg selv og tygget på enden av en lang hestehale. Hun holdt spesielt godt øye med Rand. Han forsøkte å overse henne, men etter en stund trakk han på seg skjorten mester Bredsmil hadde lånt ham. Den var for kort og strammet over skuldrene, men det var bedre enn ingenting. Elsi lo høyt da han trakk den over hodet. Denne gangen ville det ikke være Matts skyld om de ble jaget bort.
Perrin ville ha visst hvordan dette kunne håndteres, tenkte han. Han ville kommet med en freidig kommentar, og så ville hun le av vitsene hans, i stedet for å stå og drømme seg bort der faren kunne se det. Det var bare det at han ikke kunne komme på noen freidig kommentar, og heller ingen vitser. Hver gang han kikket i hennes retning, smilte hun på en måte som ville få faren til pusse hundene på dem hvis han så det. En gang sa hun at hun likte høye menn. Alle guttene omkring på gårdene var korte. Matt knegget. Rand konsentrerte seg om arbeidet mens han prøvde å komme på en vits.
I det minste var de yngste barna en velsignelse for Rand. Matt slappet alltid litt av når det var barn i nærheten. Etter kveldsmåltidet benket alle seg rundt ildstedet. Mester Bredsmil satt i yndlingsstolen og stoppet pipa, og madam Bredsmil syslet med sysaker og skjortene hun hadde vasket for dem. Matt tok frem Thoms fargede baller og begynte å sjonglere. Slikt gjorde han bare når det var barn til stede. Barna lo når han lot som han holdt på å miste ballene, men snappet dem i siste øyeblikk, og de klappet for en fontene og et åttetall og en seksballs sirkel som han nesten mistet på ordentlig. Men de tok det med godt humør, og mester Bredsmil og hans kone klappet like ivrig som barna. Da Matt til slutt bukket i alle retninger med like feiende bevegelser som Thom, fant Rand Thoms fløyte frem fra skrinet.
Han kunne aldri holde instrumentet uten å føle et stikk i hjertet. Å røre siseleringene av gull og sølv var som å røre minnet om Thom. Han rørte aldri harpen, bortsett fra å passe på at den var ren og tørr –Thom hadde alltid sagt at harpen ikke passet i de klossete hendene til bondegutter – men hver gang en bonde lot dem bli, spilte han en melodi på fløyten etter kveldsmaten. Det var for å gi bonden litt ekstra, og kanskje for å holde Thoms minne levende.
I den muntre stemningen etter Matts sjonglering spilte han «Tre Jenter i Dalen». Mester og madam Bredsmil klappet takten, og de minste barna danset over gulvet, og selv den minste gutten som så vidt kunne gå, trampet takten. Rand visste at han ikke ville vinne noen priser ved Bel Tine, men etter Thoms undervisning ville det ikke være noen skam å delta.
Elsi satt med beina i kors foran ilden. Da han senket fløyten etter den siste tonen, lente hun seg frem med et langt sukk og smilte til ham. «Du spiller så vakkert. Jeg har aldri hørt noe så vakkert.»
Plutselig sluttet madam Bredsmil å sy. Hun hevet et øyebryn mot datteren og gransket Rand inngående.
Han hadde tatt opp lærskrinet for å legge bort fløyten, men blikket hennes fikk ham nesten til å miste både skrinet og fløyten. Hvis hun beskyldte ham for å fjase med datteren … Desperat la han fløyten mot leppene igjen og spilte enda en sang, så enda en, og enda en. Madam Bredsmil fortsatte å granske ham. Han spilte «Vinden i Sørgepilen» og «Hjem fra Tarwins Kløft» og «Madam Aynoras Hane» og «Gamle Svartebjørn». Han spilte hver eneste sang han kunne komme på, men hun tok ikke blikket fra ham. Hun sa ikke noe, men hun gransket og veide ham.