Det var blitt sent da mester Bredsmil reiste seg. Han klukklo og gned seg i hendene. «Vel, dette har vært sjeldent moro, men det er langt over sengetid. Dere reisende gutter gjør som dere vil, men morgenen kommer tidlig på en gård. Jeg må få si, gutter, at jeg har betalt gode penger for underholdning som ikke var bedre enn dette. Mye dårligere.»
«Jeg synes de skulle få en belønning, far,» sa madam Bredsmil. Hun løftet den yngste sønnen som for lengst hadde sovnet foran ildstedet. «Det passer seg ikke at de sover på låven. De kan sove i rommet til Elsi i natt, mens hun sover hos meg.»
Elsi skar en grimase. Hun passet på å holde hodet senket, men Rand så det. Han trodde moren også gjorde det.
Mester Bredsmil nikket. «Ja, ja, det er mye bedre enn på låven. Hvis dere da ikke har noe imot å ligge to stykker i samme seng.» Rand rødmet, og madam Bredsmil så fremdeles på ham. «Jeg skulle ønske jeg kunne ha hørt mer av den fløyten. Og sett mer av sjongleringen din også. Jeg liker slikt. Det er kanskje noe dere kan hjelpe meg med i morgen, og –»
«De vil nok komme seg tidlig av gårde, far,» avbrøt madam Bredsmil. «Arien er den neste landsbyen de skal til, og hvis de har tenkt å friste lykken i vertshuset der, må de gå hele dagen for å komme frem før mørket faller på.»
«Ja, madam,» sa Rand, «det må vi. Og tusen takk.»
Hun sendte ham et stramt smil, som om hun visste at takken var for mer enn rådet hennes, for mer enn maten og den varme sengen.
Da de dro videre om morgenen, geipet Elsi, og madam Bredsmil holdt skarpt øye med dem. Ute av syne, ute av sinn, sa minen hennes. Hele dagen ertet Matt ham med Elsi mens de gikk bortover veien. Rand forsøkte stadig å skifte samtaleemne, og det mest nærliggende var forslaget til madam Bredsmil om å opptre i vertshus.
Da tussmørket senket seg, gikk de inn i det eneste vertshuset i Arien, og Rand snakket med vertshusholderen. Han spilte «Med Ferje Over Elva» – som verten kalte «Kjære Shara» – og deler av «På Vei til Dun Aren», mens Matt sjonglerte litt. Det endte med at de fikk spise stekte poteter og varmt kjøtt og sove i en seng den natten. Riktignok var rommet det minste i vertshuset og lå oppunder takskjegget, og måltidet ble servert under en lang økt med spilling og sjonglering, men det var nå en seng under et tak. Det beste var at de hadde fått utnyttet alt dagslyset til å gå, syntes Rand. Og det virket ikke som om gjestene i vertshuset tok seg nær av at Matt stirret mistenksomt på dem. Noen av dem så til og med skjevt på hverandre. I tider som disse var det blitt vanlig å være mistenksom overfor fremmede, og det var alltid fremmede i et vertshus.
Rand sov bedre enn han hadde gjort siden de forlot Hvitebro selv om han måtte dele seng med Matt og hans nattlige mumling. Om morgenen forsøkte vertshusholderen å overtale dem til å bli en dag eller to, men da de ikke kunne det, ropte han på en rødøyet bonde som hadde drukket for mye til å styre kjerra hjem om natten. En time senere var de to fjerdinger lenger øst, og de lå henslengt på ryggen i en haug med halm bak i kjerra til Eazil Forney.
Dette ble deres måte å reise på. Med litt hell og kanskje en skyss eller to nådde de nesten alltid den neste landsbyen før det ble mørkt. Hvis det var mer enn ett vertshus i landsbyen, ville vertshusholderne overby hverandre etter å ha hørt Rands fløytespill og sett Matts sjonglering. Sammen kunne de ennå ikke måle seg med en barde, men de kunne flere kunster enn de fleste landsbyer så på et helt år. To eller tre vertshus i en by betydde bedre rom med to senger, større og bedre kjøttstykker og enkelte ganger et par kobberstykker i lommen når de dro videre. Om morgenen var det alltid noen som tilbød seg å skysse dem; en bonde som hadde blitt for lenge og drukket for mye, eller en kjøpmann som hadde likt underholdningen godt nok til å la dem hoppe på en av vognene. Rand begynte å tro at det ville være slutt på problemene helt til Caemlyn. Men så kom de til Fire Konger.
KAPITTEL 32
Skygge over Fire Konger
Landsbyen var større enn landsbyer flest, men likevel for lurvete til et navn som Fire Konger. Som andre steder skar Caemlynveien midt gjennom byen, men det kom også en tungt beferdet vei inn fra sør. De fleste landsbyene var markedsplasser og samlingssteder for bøndene i området rundt, men her var det få bønder å se. Fire Konger levde av kjøpmenn på vei til Caemlyn og til Tåkefjellene bak Baerlon, og til landsbyene mellom. Sørveien fraktet varer fra Lugard til gruvene i vest. Når handelsmenn skulle fra Lugard til Caemlyn, hadde de en kortere vei litt lenger øst. Det var få gårder i landet rundt, så vidt nok til å fø dem selv og byen, og alt i landsbyen dreide seg om kjøpmenn og deres vogner, kusker og de som lastet varene.
Jorden i enkelte områder av Fire Konger var most til støv, og der sto vognene parkert hjul mot hjul, bare voktet av enkelte gjespende vakter. Det var staller og innhegninger for hester overalt, og gatene var brede nok til at vogner kunne passere hverandre, selv om det var dype spor etter altfor mange hjul. De hadde ingen landsbyslette, og barna som lekte i hjulsporene, måtte sno seg mellom vogner og forbannelser fra vognførerne. Landsbykvinnene dekket hodene med skjerf, gikk med nedslåtte øyne og hastet av gårde, av og til fulgt av grove bemerkninger fra kusker. Rand rødmet av ordene, og selv Matt skvatt til enkelte ganger. Ingen kvinner sto og sladret med en nabo over gjerdet. De grå husene var bare skilt av smale smug, og hvitfargen – der noen en gang hadde tatt bryet med å male de værbitte bordene – var falmet som om den ikke var frisket opp på årevis. De tunge skoddene på husene hadde vært lukket så lenge at hengslene hadde rustet til klumper. Det var ståk overalt: hamring fra smiene, rop fra vognførere, hes latter fra vertshusene.
Da de kom til et glorete vertshus, svingte Rand seg ned fra kjøpmannsvognen. Vertshuset var malt i grønne og gule farger som fanget oppmerksomheten mellom de blygrå husene. Vogntoget rullet videre. Ingen av kuskene la merke til at han og Matt var borte. Tussmørket var på vei, og ingen av dem tenkte på annet enn å få seletøyet av hestene og finne seg et vertshus. Rand snublet i et hjulspor og skvatt til side for å unngå en tungt lastet vogn som skranglet motsatt vei, mens kusken bannet og sverget til ham da vognen passerte. En landsbykvinne styrte utenom ham og hastet videre uten engang å møte blikket hans.
«Jeg vet ikke helt hva jeg mener om dette stedet,» sa han. Han syntes han kunne høre musikk gjennom ståket, men kunne ikke si hvor den kom fra. Fra vertshuset kanskje, men han var ikke sikker. «Jeg liker det ikke. Kanskje vi bare burde fortsette.»
Matt ga ham et foraktfylt blikk og himlet med øynene. Mørke skyer tyknet over dem. «Og sove under en hekk i natt? I det været? Jeg er blitt vant til å sove i seng igjen.» Han la hodet på skakke og lyttet, og så gryntet han. «Kanskje en av disse stedene mangler musikere. Og uansett har de helt sikkert ikke en gjøgler.» Han slengte buen over skulderen og gikk bort til den knallgule døren mens han gransket alt og alle gjennom smale øyne. Rand fulgte tvilende etter.
Det var musikere der inne, og lydene fra sitaren og trommene druknet nesten i grov latter og fylleskrål. Rand brydde seg ikke om å lete etter verten. De to neste vertshusene hadde også musikere, og den samme øredøvende støyen. Menn i grove klær snublet over gulvet og klumpet seg rundt bordene. De viftet med mugger og klådde på serveringsdamene som vek unna med stive, resignerte smil. Bygningene skalv av bråket, og det stinket sur vin og uvaskede kropper. Det var ikke tegn til kjøpmenn i silke og fløyel og kniplinger; private spisestuer i annen etasje beskyttet deres ører og neser. Rand og Matt stakk bare hodet inn før de gikk. Han begynte å tro at de ikke hadde annet valg enn å dra videre.