Det fjerde vertshuset, Den Dansende Kusk, virket fredelig.
Det var like glorete som de andre, med gule vegger og lyserøde og stikkende grønne lister, skjønt her flasset den sprukne malingen av. Rand og Matt gikk inn.
Bare et halvt dusin menn satt ved bordene som fylte storstua. De krøket seg sammen rundt muggene og ruget over sine egne tanker. Det var avgjort ingen stor omsetning, men en gang måtte det ha vært annerledes. Det var akkurat like mange serveringsdamer som gjester i rommet, og alle forsøkte å se opptatt ut. Det var mye å gjøre – veistøvet lå i skorper over gulvet, og det var spindelvev i alle kroker –men de fleste gjorde ikke noe nyttig; de bare tråkket rundt for at ingen skulle tro at de dovnet seg.
En knoklete mann snudde seg og skulte da de kom inn døren. Han hadde langt, tjafsete hår ned til skuldrene. Det første tordenskrallet buldret over Fire Konger. «Hva vil dere ha?» Han tørket hendene på et fettete forkle som rakk til anklene. Rand lurte på hvor det var mest skitt, på forkleet eller på hendene til mannen. Han var den første magre vertshusholderen Rand hadde sett. «Vel? Ut med det, kjøp en drink eller kom dere vekk. Stå ikke der og stirr på meg. Ser jeg ut som den skjeggete damen på et karneval?»
Rand rødmet da han begynte på historien han stadig hadde forbedret på tidligere vertshus. «Jeg spiller fløyte og min venn sjonglerer, og det vil gå år og dag før du treffer noen som er flinkere enn oss. Mot et godt rom og et godt måltid skal vi fylle storstua her.» Han husket de overfylte vertshusene de allerede hadde sett den kvelden. En mann hadde spydd på gulvet rett foran Rand, så han måtte hoppe unna for ikke å få det på støvlene. Han stotret et øyeblikk, men tok seg sammen og fortsatte. «Vi fyller vertshuset med gjester som kjøper mat og drikke, og det du legger ut på oss, tjener du inn tyve ganger. Hvorfor skulle –»
«Jeg har en mann med et hakkebrett,» sa verten surt.
«Du har en fyllik, Saml Haki,» sa en av serveringsdamene. Hun passerte ham med et brett og to mugger, og stoppet lenge nok til å gi Rand og Matt et lubbent smil. «Mesteparten av tiden kan han ikke se godt nok til å finne storstua,» sa hun halvhøyt til dem. «Har ikke sett ham på to dager.»
Haki slo henne over ansiktet med håndbaken uten å se bort fra Rand og Matt. Hun gryntet forbauset og deiset i gulvet; en av muggene ble knust, og vinen sprutet utover skitten. «Du blir trukket i lønn for vinen og det du knuste. Hent nye drinker. Og få opp farten. Folk betaler ikke for at du skal drive dank.» Stemmen røpet ingen følelser. Ingen av gjestene kikket opp fra vinen, og de andre serveringsdamene så bort.
Den lubne damen gned seg over kinnet og stirret opp på Haki med mord i blikket, men hun samlet sammen skårene og den tomme muggen og forsvant uten et ord.
Haki sugde tankefullt på tennene mens han mønstret Rand og Matt. Blikket hang ved det hegremerkede sverdet før han trakk det til seg. «Dette er avtalen,» sa han. «Dere kan få et par paller i det tomme lagerrommet baki her. Det er for dyrt å gi bort rom. Dere kan spise rester når alle har dratt sin vei. Det pleier å være noe igjen.»
Rand ønsket at det var et vertshus i Fire Konger som de ennå ikke hadde forsøkt. Etter at de forlot Hvitebro, hadde de møtt kjølige, likegyldige og rent ut sagt fiendtlige mennesker, men ingen hadde gjort ham så nervøs som denne mannen og denne landsbyen. Han sa til seg selv at det bare var all skitten og alt bråket, men de bange anelsene forsvant ikke. Matt voktet på Haki som om han ventet seg en felle, men viste ingen tegn til å ville velge en natt under en hekk fremfor Den Dansende Kusk. Tordenen fikk vinduene til å klirre. Rand sukket.
«Det holder med paller hvis de er rene, og vi får nok rene tepper. Men vi spiser to timer etter at det blir mørkt, ikke senere, og den beste maten du har. Her. La oss vise deg våre kunster.» Han grep etter fløyteskrinet, men Haki ristet på hodet.
«Det er ikke nødvendig. Denne gjengen her er fornøyd med kattejammer bare det minner om musikk.» Øynene streifet sverdet til Rand igjen, og det tynne smilet rørte ikke annet enn leppene. «Spis når dere vil, men hvis det ikke kommer gjester, er det rett ut.» Han nikket over skulderen mot to menn med harde ansikter som satt ved veggen. De drakk ikke, og armene var tykke som lår. Da Haki nikket til dem, gled øynene deres uttrykksløst mot Rand og Matt.
Rand la en hånd på hjaltet mens han håpet at ansiktet skjulte hvordan det vred seg i magen. «Så lenge vi får det vi har avtalt,» sa han rolig.
Haki blunket, og et øyeblikk virket han usikker. Brått nikket han. «Det var det jeg sa, ikke sant? Vel, det er bare å begynne. Dere får ikke folk hit bare ved å stå der.» Han skred av gårde mens han skulte og ropte til serveringsdamene som om femti kunder ventet på bevertning.
Det sto en liten plattform nær bakdøren i den andre enden av rommet. Rand løftet en benk opp på den og la fra seg kappen sin, tepperullen og Thoms sammenrullede kappe bak benken. Han la sverdet på toppen.
Han undret på om det var klokt å gå med sverdet synlig. Det var vanlig med sverd, men hegremerket vekket interesse og forårsaket spekulasjoner. Ikke hos alle, men all oppmerksomhet var ubehagelig. Det kunne etterlate tydelige spor for Myrddraalen – hvis da Skyggeren trengte slike spor. Det virket ikke slik. Men uansett likte han ikke tanken på å skjule sverdet. Tam hadde gitt det til ham. Hans far. Så lenge han bar sverdet, var det et bånd mellom Tam og ham, noe som ga ham rett til å kalle Tam far. For sent nå, tenkte han. Han var ikke sikker på hva han mente, men han var sikker på at det var sant. For sent.
Da første tone av «Hanegal fra Nord» klang gjennom storstua, løftet det halve dusinet gjester hodet opp fra vinen. Selv de to utkasterne lente seg litt frem. Alle klappet da Rand var ferdig, til og med de to hardhausene, og de klappet igjen da Matt lot en strøm av fargede baller spinne gjennom hendene. Det rumlet fra himmelen igjen. Regnet lot vente på seg, men trykket var merkbart: Jo lenger det drøyde, jo voldsommere ville det regne.
Ordet spredte seg, og da det var blitt mørkt, var vertshuset fullt av menn som lo og snakket så høyt at Rand knapt kunne høre hva han selv spilte. Bare tordenen overdøvet lydene i storstua. Lyn glimtet i vinduene, og i brokkene av stillhet kunne han så vidt høre regnet tromme mot taket. Nå dryppet det av mennene som kom inn.
Hver gang han tok en pause, hørtes stemmer gjennom bråket som ropte navnet på sanger. En god del av dem kjente han ikke, men når han fikk dem til å nynne noen strofer, fant han ofte ut at han kunne sangen. «Glade Glum» var «Rheas Dans» her, og den hadde vært «Solens Sang» et sted de hadde vært tidligere. Noen sanger het det samme, mens andre byttet navn nesten for hvert eneste vertshus, og han hadde også lært flere nye sanger. «Den Fulle Tuskhandleren» var en ny, selv om den noen ganger gikk under navnet «En Kjeleflikker i Kjøkkenet». «To Konger Kom Jagende» het blant annet «To Galopperende Hester». Han spilte alle han kunne, og mennene dunket i bordene og ville ha mer.
Andre ropte at Matt skulle sjonglere igjen. Noen ganger brøt det ut nevekamper mellom de som ville ha musikk og de som likte sjonglering. En gang blinket det i en kniv, en kvinne skrek og en mann vaklet bakover med blodet strømmende ned ansiktet. Jak og Strom, de to utkasterne, sprang til og lempet alle som hadde vært innblandet, ut på gaten med kuler i bakhodet. Slik håndterte de alt bråk. Snakket og latteren fortsatte som om ingenting hadde skjedd, og ingen så opp, bortsett fra de utkasterne dultet borti på vei mot døren.
Gjestene var freidige med hendene når noen av serveringsdamene var uoppmerksomme. Mer enn én gang måtte Jak eller Strom redde en av kvinnene, men de tok seg god tid. Haki skrek og bar seg og ristet kvinnene som om det var deres feil, og deres tårerøde øyne og stammende unnskyldninger viste at de godtok hans mening. Hvis Haki så mye som rynket pannen, skvatt kvinnene til, selv om han så en annen vei. Rand undret seg over hvorfor de fant seg i det.