Haki smilte når han så på Rand og Matt. Etter en stund forsto Rand at Haki ikke smilte til dem; smilene kom når blikket gled ned bak dem og mot hegresverdet. Da Rand ved en anledning la den siselerte fløyten ved siden av krakken, sendte Haki også den et smil.
Neste gang han byttet plass med Matt fremme på plattformen, lente han seg frem for å si noe i Matts øre. Selv så nær måtte han snakke høyt, men i alt ståket tvilte han på at andre kunne høre ordene. «Haki har tenkt å plyndre oss.»
Matt nikket som om han hadde ventet det hele tiden. «Vi blir nødt til å barrikadere døren i natt.»
«Barrikadere døren? Jak og Strom kan slå inn en dør med bare nevene. La oss komme oss bort herfra.»
«Vent i det minste til vi har spist. Jeg er sulten. De kan ikke gjøre noe her,» la Matt til. I den fullstappede storstua ropte folk utålmodig at de skulle fortsette. Haki skulte på dem. «Og du har vel ikke lyst til å sove ute i natt?» Et høyt tordenskrall druknet alle andre lyder, og et øyeblikk var lyset utenfor vinduene sterkere enn lampene.
«Jeg vil bare komme meg herfra uten å få skallen slått inn,» sa Rand, men Matt lente seg allerede tilbake på krakken for å hvile. Rand sukket og begynte å spille «På Vei til Dun Aren». Det virket som om mange likte den sangen. Han hadde allerede spilt den fire ganger, og fremdeles ropte de på den.
Så vidt han kunne se, var problemet at Matt hadde rett. Han var også sulten. Og han så ikke hvordan Haki kunne lage bråk mens storstua var full, og fremdeles kom det folk. For hver mann som gikk eller ble kastet ut av Jak og Strom, kom to nye inn. Det ropte på sjonglering eller en bestemt sang, men for det meste var de interessert i å drikke og grafse på serveringsdamene. Men én mann var annerledes.
Han skilte seg på alle måter fra resten av forsamlingen i Den Dansende Kusk. Kjøpmenn hadde tydeligvis ikke noe til overs for det nedslitte vertshuset. Så vidt han kunne se, var det ikke engang private spisestuer for dem. Gjestene var alle kledd i grove klær og hadde den værbitte huden til menn som arbeidet ute i sol og vind. Denne glatte, velfødde mannen hadde myke hender og fløyelsjakke. En mørkegrønn fløyelskappe med blått silkefôr hang over skuldrene. Alle klærne var elegante i snittet og så kostbare ut. De myke fløyelstøflene var ikke laget for de oppkjørte gatene i Fire Konger, for den saks skyld var de ikke laget for noen slags gate.
Han kom inn etter at det ble mørkt, ristet regnet av kappen og kikket rundt seg med munnen fordreid av avsky. Øynene gled en gang over rommet, og han var allerede klar til å gå da han plutselig skvatt til av noe Rand ikke kunne se. Mannen satte seg ned ved et bord Jak og Strom nettopp hadde ryddet. En serveringsdame stoppet ved bordet, og så vendte hun tilbake med en vinmugge som han skjøv til side og ikke rørte mer. Det virket som om hun hadde det travelt med å forlate bordet hans begge ganger, selv om han hverken forsøkte å røre eller se på henne. Og uansett hva som fikk henne til å bli nervøs, merket andre det samme når de kom for nær. Det var noe bløtt over utseendet, men hver gang en hardnevet vognkar bestemte seg for å dele bord med ham, skulle det bare ett blikk til før vognkaren så seg om etter et annet bord. Han satt som om det ikke var andre i rommet enn ham – og Rand og Matt. Han støttet albuene på bordet, la fingertuppene mot hverandre og gransket dem over fingrene. Det glitret i en ring på hver finger. Han så gjenkjennende på dem og smilte tilfreds.
Rand mumlet til Matt da de byttet plass igjen, og Matt nikket. «Jeg ser ham,» mumlet han. «Hvem er det? Det er som om jeg kjenner ham.»
Det samme hadde slått Rand. Noe rørte seg bakerst i minnet, men han klarte ikke å hente det frem. Likevel var han sikker på at han aldri hadde sett ansiktet før.
Da Rand anslo at de hadde opptrådt i to timer, stakk han fløyten i skrinet, og så samlet han og Matt sammen eiendelene sine. Idet de trådte ned fra plattformen, kom Haki hastende mot dem med ansiktet fordreid av raseri.
«Det er på tide å spise,» sa Rand for å komme ham i forkjøpet, «og vi vil ikke at tingene våre skal bli stjålet. Vil du si fra til kokka?» Haki nølte, fremdeles rasende, mens han uten hell forsøkte å holde blikket borte fra det Rand bar på. Rand flyttet bylten så han kunne legge en hånd på sverdet. «Eller du kan forsøke å kaste oss ut.» Han fremhevet ordet med vilje. Så la han ticlass="underline" «Det er ennå mye igjen av natten. Vi må ha krefter hvis vi skal opptre godt nok til at denne flokken fortsetter å bruke penger. Hvor lenge tror du de blir her hvis vi skulle segne om av sult?»
Hakis øyne gled over rommet og alle de som sørget for penger i lommen hans; så snudde han seg og stakk hodet inn gjennom døren til bakrommet. «Gi dem mat!» ropte han. Han snudde seg tilbake mot Rand og Matt og snerret: «Ikke spis hele natten. Jeg forventer at dere sitter på plattformen til hver eneste mann har gått.»
Noen av gjestene ropte fremdeles på musikeren og gjøgleren, og Haki snudde seg for å blidgjøre dem. Mannen i fløyelskappen var en av de utålmodige. Rand vinket Matt med seg.
En solid dør skilte kjøkkenet fra den fremre delen av vertshuset. I kjøkkenet ble ropene fra storstua overdøvet av regnet som trommet mot taket, bortsett fra når døren ble åpnet for å slippe en serveringsdame inn eller ut. Det var et stort rom, varmt og fullt av damp fra ovner og komfyrer, med et stort bord fylt av halvferdig mat og serveringsklare retter. Noen av serveringsdamene klynget seg sammen på en benk ved bakdøren og masserte føttene sine. De småpratet med den tykke kokka og skravlet i munnen på hverandre. Kokka deltok også i praten og viftet med en sleiv når hun ville understreke noe. Alle kikket opp da Rand og Matt kom inn, men det hemmet hverken samtalen eller fotmassasjen.
«Vi burde komme oss ut herfra mens vi har sjansen,» sa Rand lavt, men Matt ristet på hodet. Han stirret på de to skålene kokka fylte med kjøtt og poteter og erter. Hun kastet så vidt et blikk på dem mens hun fortsatte samtalen med kvinnene på benken og samtidig brukte albuene til å rydde plass på bordet. Så satte hun fra seg skålene og fant frem gafler.
«Vi venter til vi har spist.» Matt gled ned på en benk og begynte å skyfle maten inn i munnen med gaffelen.
Rand sukket, men gjorde som Matt. Han hadde bare spist en skalk siden kvelden før. Magen var tom som en tiggerpose, og det hjalp ikke med matlukten som fylte kjøkkenet. Snart var han oppslukt av måltidet, men Matt fikk påfyll av kokka før Rand var halvferdig med sin porsjon.
Han hadde ikke tenkt å sniklytte til kvinnenes samtale, men noen av ordene strakte seg ut og grep tak i ham.
«Høres rart ut, synes jeg.»
«Rart eller ikke, det er hva jeg har hørt. Han var innom halvparten av vertshusene i byen før han kom hit. Bare gikk inn, kikket seg rundt og forsvant uten et ord, selv i Vertshuset Kongen. Som om det ikke regnet i det hele tatt.»
«Kanskje han trodde det var mest komfortabelt her.» Det fikk dem til å skoggerle.
«Etter hva jeg hører, kom han ikke til Fire Konger før etter solnedgang, og hestene svettet som om de var blitt presset hardt.»
«Hvor kommer han fra, siden han ble overrasket av mørket? Bare en tosk eller en galning planlegger så dårlig når de drar noen steder.»
«Vel, kanskje han er en tosk, men da er han en rik tosk. Jeg hører at han til og med har egen vogn til tjenere og bagasje. Det er penger i pungen hans, sann mine ord. Så du kappen hans? Jeg ville ikke takket nei til den.»
«Han er litt for fyldig etter min smak, men jeg har alltid sagt at en mann ikke kan være for feit hvis han bare har gull i lommen.» Alle sammen bøyde seg frem og fniste, og kokka kastet hodet tilbake og brølte av latter.