Rand slapp gaffelen ned i skålen. En tanke han likte dårlig, boblet opp i hodet. «Jeg kommer snart tilbake,» sa han. Matt nikket så vidt der han stappet en potetbit i munnen.
Rand plukket opp sverdet sammen med kappen da han reiste seg. Han spente det om livet på vei mot bakdøren. Ingen brydde seg om ham.
Regnet høljet ned. Han slengte kappen over skuldrene og trakk hetten over hodet før han småløp over stalltunet. En vegg av vann skjulte alt unntatt når det lynte, men han fant det han lette etter. Hestene var blitt satt inn i stallen, men de to svartlakkerte vognene skinte vått utenfor. Tordenen buldret, og et lyn skar over vertshuset. I det korte lysglimtet kunne han skjelne et navn i gullskrift på vogndørene. Howal Godd.
Uten å bry seg om det hamrende regnet sto han og stirret på et navn han ikke lenger kunne se. Han husket hvor han sist hadde sett svartlakkerte vogner med eierens navn på døren og glatte, velfødde menn med silkefôrede kapper og fløyelstøfler. Hvitebro. En kjøpmann fra Hvitebro kunne ha god grunn for å reise til Caemlyn. En grunn som fører ham til halvparten av vertshusene i byen før han velger det hvor dere er? En grunn som får ham til å se på dere som om han har funnet det han leter etter?
Rand skalv, og med ett ble han klar over regnet som sildret nedover ryggen. Kappen var tettvevd, men den var ikke beregnet på å tåle et slikt regnskyll. Han fortet seg tilbake til vertshuset mens han plasket gjennom stadig dypere dammer. Jak sperret døren idet han skulle inn.
«Vel, vel, vel. Ute alene i mørket. Mørket er farlig, gutt.»
Regnet klistret Rands hår fast til pannen. Stalltunet var tomt bortsett fra dem. Han lurte på om Haki var så lysten på sverdet og fløyten at han ikke brydde seg om å holde på mengden i storstua.
Han strøk bort vannet fra øynene med den ene hånden og la den andre på sverdhjaltet. Selv om det var vått, ga det knudrete læret godt feste for hånden. «Har Haki bestemt seg for at alle gjestene vil bli der bare for å drikke hans øl, i stedet for å dra til et sted med underholdning? Hvis han har det, sier vi at maten er betaling for det vi har gjort til nå og kan komme oss av gårde med det samme.»
Den store mannen var tørr der han sto i døråpningen. Han kikket ut på regnet og snøftet. «I dette været?» Blikket gled ned på hånden rundt sverdhjaltet. «Jeg og Strom har et veddemål. Han sier at du stjal det der fra den gamle bestemoren din. Jeg mener at selv bestemoren din kan sparke deg rundt i grisebingen og henge deg til tørk.» Han gliste. Tennene var gule og krokete, og gliset fikk ham til å virke enda ondere. «Natten er ennå ung, gutt.»
Rand presset seg forbi ham, og Jak slapp ham inn med en fæl klukklatter.
Innenfor kastet han kappen fra seg og satte seg på benken ved bordet. Matt holdt på med sin tredje skål. Det gikk saktere nå, men han spiste iherdig som om hver bit skulle ned om han så kom til å sprekke. Ved døren til stalltunet lente Jak seg mot veggen og stirret på dem. Selv kokka hadde ikke lyst til å si noe med ham der.
«Han er fra Hvitebro,» sa Rand lavt. Det var ikke nødvendig å si hvem «han» var. Matt snudde seg lynsnart mot ham, og gaffelen med en kjøttbit stanset på vei til munnen. Rand var oppmerksom på Jaks stirring, og ga seg til å røre maten rundt i skålen. Han kunne ikke fått ned en munnfull om han så hadde vært døden nær av sult, men han forsøkte å late som om han var opptatt med ertene. Han fortalte Matt om vognene og hva kvinnene hadde sagt, i tilfelle Matt ikke hadde overhørt det.
Tydeligvis hadde han ikke det. Matt blunket overrasket og plystret mellom tennene, og så rynket han pannen ved synet av kjøttbiten på gaffelen. Han gryntet og kastet gaffelen ned i skålen. Rand ønsket at han i det minste kunne anstrenge seg litt for å være forsiktig.
«Etter oss,» sa Matt da han var ferdig. Rynkene i pannen ble dypere. «En Mørkefrende?»
«Kanskje. Jeg vet ikke.» Rand skottet bort på Jak. Den store mannen strakte seg omhyggelig og rullet med skuldre som kunne ha tilhørt en smed. «Tror du vi kan komme oss forbi ham?»
«Ikke uten å bråke så mye at Haki og den andre kommer. Jeg visste at vi aldri skulle stoppet her.»
Rand gapte, men før han fikk sagt noe, kom Haki inn gjennom døren fra storstua. Strom raget over skulderen hans. Jak tråkket foran bakdøren. «Har dere tenkt å spise hele natten?» bjeffet Haki. «Jeg ga dere ikke mat for at dere skal sitte her og dra dere.»
Rand kikket på vennen sin. Senere, sa Matts munn lydløst. De samlet tingene sine under de vaktsomme blikkene til Haki, Strom og Jak.
I storstua begynte folk å rope på sjonglering og sanger så snart Rand og Matt viste seg i døren. Det virket fremdeles som om mannen i fløyelskappen – Howal Godd – ignorerte alt og alle rundt seg, men likevel satt han ytterst på stolkanten. Ved synet av dem lente han seg tilbake, og det fornøyde smilet vendte tilbake.
Rand tok første tørn på plattformen. Han spilte «Over Bekken Etter Vann» med tankene et annet sted, men det virket ikke som om noen merket de få falske tonene. Han forsøkte å tenke ut hvordan de skulle unnslippe, og samtidig forsøkte han å unngå å se på Godd. Hvis han var etter dem, var det ingen grunn til å la ham få vite at de visste det. Og når det gjaldt å unnslippe …
Han hadde aldri før tenkt på hvilken felle et vertshus kunne være. Haki, Jak og Strom trengte ikke å holde mer enn et halvt øye rettet mot dem; mengden ville reagere med det samme han og Matt forlot plattformen. Så lenge rommet var fullt av folk, kunne Haki ikke pusse Jak og Strom på dem, og så lenge det var fullt, kunne de ikke unnslippe uten at Haki fikk vite det. Og Godd gransket alle deres bevegelser. Det var så merkverdig at han ville ledd hvis det ikke hadde vært for at han holdt på å kaste opp. De fikk bare følge godt med og vente til sjansen bød seg.
Da han byttet plass med Matt, stønnet Rand for seg selv. Matt stirret på Haki, Strom og Jak uten i det hele tatt å bry seg om hva de tenkte. Når han ikke håndterte ballene, stakk han hånden innunder frakken. Rand hveste til ham, men han hørte ikke etter. Hvis Haki så rubinen, ville han kanskje ikke vente til de var alene. Og hvis mennene i storstua så den, ville halvparten av dem slå seg sammen med Haki.
Det verste av alt var at Matt stirret på kjøpmannen fra Hvitebro –en Mørkefrende? – dobbelt så hardt som på noen annen, og Godd merket det. Det var umulig å ikke merke det. Men det forstyrret ikke hans selvsikkerhet. Smilet ble snarere en anelse bredere, og han nikket til Matt som til en gammel kjenning. Så kikket han på Rand og hevet spørrende et øyebryn. Rand ville ikke vite hva spørsmålet var. Han forsøkte å ikke se på mannen, men det var for sent til det. For sent. For sent igjen.
Det var bare én ting som rokket ved den kappekledde mannens likevekt. Rands sverd. Han hadde latt det henge i beltet. To-tre karer vaklet bort for å spørre om han spilte så dårlig at han trengte beskyttelse, men ingen av dem la merke til hegren på hjaltet. Godd la merke til den. De bleke hendene knyttet seg, og han så lenge med rynket panne på sverdet før smilet vendte tilbake. Men da var det ikke like selvsikkert som før.
En god ting i det minste, tenkte Rand. Hvis han tror jeg kan leve opp til hegremerket, lar han oss kanskje være i fred. Så trenger vi hare bekymre oss over Haki og bøllene hans. Det var ikke noen spesielt trøstende tanke, og på tross av sverdet fortsatte Godd å stirre. Og smile.
For Rand virket natten lang som et år. Alle øynene som så på ham: Haki og Jak og Strom lignet gribber over en sau halvt nedsunket i en myr, og Godd var enda verre. Han begynte å innbille seg at alle hadde skjulte motiver for å holde øye med dem. Sur vindunst og stanken av skitne, svette kropper fikk hodet til å svømme, og ståket slo mot ham til det flimret for øynene. Selv lyden fra hans egen fløyte klorte i ørene. Det virket som om tordenen skrallet inni hans eget hode. Trettheten hang som et blylodd på ham.