Motstrebende begynte folk som måtte stå opp ved morgengry, å trekke ut i mørket. En bonde sto bare til ansvar for seg selv, men kjøpmenn tok aldri hensyn til en bakrus når de utbetalte lønninger til vognførerne. I de små morgentimene begynte storstua å tømmes, og også de som hadde rom ovenpå, vaklet av gårde for å finne sengene sine.
Godd ble igjen til slutt. Da Rand strakte seg etter fløyteskrinet, reiste Godd seg med et gjesp og slengte kappen over armen. Serveringsdamene ryddet opp mens de mumlet over vinsølet og det knuste leirgodset. Haki låste inngangsdøren med en stor nøkkel. Godd fikk Haki på tomannshånd et øyeblikk, og så ba Haki en av kvinnene vise ham opp til et rom. Mannen med fløyelskappen smilte vitende til Matt og Rand før han forsvant opp trappene.
Haki kikket på Rand og Matt. Jak og Strom sto på hver sin side av ham.
Raskt gjorde Rand seg ferdig med å henge tingene sine over skuldrene og holdt dem klossete bak seg med venstrehånden så han kunne nå sverdet. Han grep ikke etter det, men han likte å vite at det var der. Han svelget et gjesp. De skulle ikke få vite hvor sliten han var.
Matt akslet buen og sine få øvrige eiendeler, men han stakk hånden under frakken da Haki og utkasterne hans nærmet seg.
Haki bar på en oljelampe, og til Rands forbauselse bukket han lett og gestikulerte mot en sidedør. «Pallene er denne veien.» Bare et skjevt lite smil spolerte forestillingen.
Matt stakk frem haken mot Jak og Strom. «Trenger du de to til å vise oss veien?»
«Jeg er en holden mann,» sa Haki og glattet det fettete forkleet, «og holdne menn må være forsiktige.» Et tordenskrall fikk vinduene til å riste, og han skottet megetsigende mot taket før han smilte med alle tennene. «Vil dere se hvor sengene er eller ikke?»
Rand lurte på hva som ville skje hvis de sa at de ville dra. Hvis du bare hadde visst mer om å bruke et sverd enn de få øvelsene Lan lærte deg… «Vis vei,» sa han og forsøkte å gjøre stemmen hard. «Jeg liker ikke å ha noen bak meg.»
Strom knegget, men da Haki nikket medgjørlig og vendte seg mot sidedøren, spankulerte de to mennene etter ham. Rand pustet dypt og kastet et lengselsfullt blikk mot kjøkkendøren. Hvis Haki allerede hadde låst bakdøren, ville et fluktforsøk bare utløse det han håpet å unngå. Nedslått fulgte han etter vertshusholderen.
Ved sidedøren nølte han, og Matt presset på mot ryggen hans. Haki hadde god grunn til å ha med seg en lampe. Døren åpnet seg inn i en belgmørk gang. Bare Hakis lampe ga dem mot til å fortsette. Hvis de snudde, ville han legge merke til det. Og gjøre hva? Gulvet knirket under støvlene hans.
Gangen endte i en grov, umalt dør. Han hadde ikke sett om det var noen flere dører på veien. Haki og bøllene gikk inn, og han fulgte raskt etter før de kunne sette en felle, men Haki bare løftet lampen og vinket mot rommet.
«Her er det.»
Han hadde kalt det et gammelt lagerrom, og det hadde tydeligvis ikke vært brukt på lenge. Slitte tønner og knuste kasser dekket halve gulvet. Det dryppet jevnt fra taket mer enn ett sted, og et knust vindu lot regnet blåse fritt inn. Hyllene var fulle av gammelt skrot, og et tykt støvlag dekket nesten alt. Rand ble overrasket over å se at pallene han hadde lovet dem, var der.
Sverdet gjør ham nervøs. Han vil ikke prøve seg før vi har sovnet. Rand hadde ingen planer om å sove under Hakis tak. Så snart verts-husholderen forlot dem, skulle han klatre ut gjennom vinduet. «Det holder,» sa han. Han holdt blikket festet på Haki, men han så etter et signal til de to karene som gliste på hver sin side av vertshusholderen. «La lampen bli.»
Haki gryntet, men satte lampen fra seg på en hylle. Han nølte og kikket på dem, og Rand var sikker på at han skulle til å be Jak og Strom om å overmanne dem. Øynene gled beregnende ned mot sverdet, og så gjorde han et kast med hodet mot de to karene. Overraskelsen glimtet i de brede ansiktene, men de fulgte ham ut av rommet uten å se seg tilbake.
Rand ventet til de knirkende fottrinnene deres forsvant, og så telte han til femti og stakk hodet ut i gangen. Mørket ble bare brutt av et rektangelformet lys som virket fjernere enn månen: døren til storstua. Da han trakk hodet inn igjen, beveget noe seg i mørket nær denne døren. Jak eller Strom sto vakt.
En rask undersøkelse av døren fortalte ham alt han trengte å vite, og lite av det var godt. Plankene var tykke og kraftige, men det var ingen lås der, og ingen slå på innsiden. Men den åpnet seg heldigvis inn i rommet.
«Jeg trodde de kom til å overfalle oss,» sa Matt. «Hva venter de på?» Han hadde dolken fremme, og knokene hvitnet rundt skaftet. Lampelyset blinket i bladet. Buen og koggeret lå glemt på gulvet.
«På at vi skal sovne.» Rand begynte å rote gjennom tønnene og kassene. «Hjelp meg å finne noe vi kan blokkere døren med.»
«Hvorfor det? Du har vel ikke tenkt å sove her? La oss klatre ut gjennom vinduet og forsvinne. Jeg vil heller bli våt enn dø.»
«En av dem venter i enden av gangen. Hvis vi lager støy, kommer de før vi får blunket. Jeg tror Haki heller tar oss våkne enn å la oss unnslippe.»
Matt mumlet mens han hjalp til med å lete gjennom skrotet på gulvet. Tønnene var tomme, og kassene splintret. Selv om de stablet alt sammen foran døren, ville det ikke hindre noen i å åpne den. Så fikk Rand øye på noe kjent på en hylle. To jernkiler som var dekket av rust og støv. Han tok dem ned med et smil.
Raskt stakk han dem innunder døren, og neste gang tordenen ristet vertshuset, drev han dem inn med to raske hælspark. Da tordenen forsvant, holdt han pusten og lyttet. Han hørte ikke annet enn regnet som trommet mot taket. Ingen gulvplanker knirket under løpende føtter.
«Vinduet,» sa han.
Kakene av skitt viste at det ikke hadde vært åpnet på flere år. De tok i av alle krefter. Rands knær begynte å skjelve før rammen leet på seg, og den stønnet for hver motvillige tomme. Da åpningen var stor nok til at de kunne krype gjennom, huket han seg ned. Så stoppet han.
«Blod og aske,» knurret Matt. «Det var derfor Haki ikke var bekymret for at vi skulle unnslippe.»
Jernstengene i jernrammen glitret vått i lampelyset. Rand dyttet til dem, og de var massive som en klippe.
«Jeg så noe,» sa Matt. Han rotet raskt gjennom skrotet på hyllene og fant et rustent kubein. Han drev den ene enden under jernrammen, og Rand krympet seg.
«Tenk på bråket, Matt.»
Matt skar en grimase og mumlet noe, men ventet. Rand grep kubeinet og prøvde å finne et godt fotfeste i den voksende dammen under vinduet. Tordenen rullet, og så tok de i. Det forpinte skriket fra spikrene fikk Rands nakkehår til å reise seg, men rammen flyttet seg. En halv tomme, om ikke mindre. Igjen og igjen løftet de av alle krefter i takt med tordenskrallene. Ingenting. En kvart tomme. Ingenting. En hårsbredd. Ingenting. Ingenting.
Plutselig mistet Rand fotfestet i vannet, og begge deiset i gulvet. Kubeinet slo som en gongong mot jernstengene. Han lå i dammen og holdt pusten. Stillhet, bortsett fra regnet.
Matt stelte med de såre knokene sine og skulte på ham. «Vi kommer oss aldri ut med denne farten.» Jernrammen var ikke presset lenger ut enn at de fikk plass til to fingre. Dusinvis av kraftige spikre var synlige i den smale åpningen.
«Vi må bare fortsette,» sa Rand og reiste seg. Men da han la kubeinet mot rammen, knirket døren som om noen forsøkte å åpne den. Kilene holdt den lukket. Han og Matt vekslet bekymrede blikk. Matt dro frem dolken, døren knirket igjen.
Rand trakk pusten dypt og prøvde å roe stemmen. «Gå vekk, Haki. Vi prøver å sove.»
«Jeg er redd dere misforstår.» Stemmen var så glatt og selvgod at den røpet eieren. Howal Godd. «Mester Haki og hans … lakeier vil ikke plage dere. De sover dypt, og i morgen kan de bare undre seg over hvor det ble av dere. Slipp meg inn, venner. Vi må snakke sammen.»