«Vi har ikke noe å snakke med hverandre om,» sa Matt. «Gå og la oss få sove.»
Godd klukket ondt. «Selvfølgelig har vi noe å snakke om. Det vet dere like godt som jeg. Jeg så det i øynene deres. Jeg vet hva dere er, kanskje bedre enn dere selv. Jeg kan kjenne det strømme fra dere. Dere tilhører allerede halvveis min herre. Ikke flykt. Godta det. Ting vil bli mye lettere for dere. Hvis heksene fra Tar Valon finner dere, vil dere ønske at dere heller hadde kuttet strupene deres før de er ferdige, men da er det for sent. Bare min herre kan beskytte dere.»
Rand svelget. «Vi aner ikke hva du snakker om. La oss være i fred.» Gulvplankene knirket i gangen. Godd var ikke alene. Hvor mange menn kunne han hatt med seg i to vogner?
«Ikke vær tåpelige, mine unge venner. Dere vet. Dere vet så inderlig godt. Mørkets Herre har merket dere. Det står skrevet at de nye svartefyrstene skal være der for å hylle ham når han våkner. Dere må være to av dem, ellers ville jeg ikke blitt sendt for å finne dere. Tenk på det. Leve evig. Makt hinsides alle drømmer.» Stemmen hans var tykk av hunger etter selv å ha denne makten.
Rand kikket mot vinduet idet et lyn spjæret himmelen, og han stønnet nesten. Det korte lysglimtet avslørte menn utenfor, menn som voktet på vinduet uten å bry seg om at regnet høljet ned.
«Jeg begynner å bli lei av dette,» sa Godd. «Enten kneler dere frivillig for min herre – for deres herre – eller så blir dere tvunget til å knele. Det vil ikke bli behagelig. Mørkets Mektige Fyrste hersker over døden. Han kan gi liv til døde eller døden til levende etter som han finner det for godt. Lukk opp denne døren. På den ene eller den andre måten er dette slutten på flukten. Lukk opp, sier jeg!»
Han måtte ha sagt noe annet også, for plutselig kastet en tung kropp seg mot døren. Den ristet, og kilene leet på seg. Igjen og igjen ristet døren av at noen kastet seg mot den. Noen ganger holdt kilene, og noen ganger flyttet de seg enda et lite stykke. Litt etter litt åpnet døren seg ubønnhørlig.
«Knel,» forlangte Godd fra gangen, «eller tilbring evigheten med å ønske at dere hadde gjort det.»
«Hvis vi ikke har noe valg –» Matt fuktet leppene mens Rand stirret på ham. Øynene flakket som øynene til en grevling i en felle. Ansiktet var blekt, og han peste mens han snakket. «Vi kunne si ja og flykte senere. Blod og aske, Rand, det finnes ingen utvei.»
Det virket som om ordene drev gjennom bomull noen hadde stappet i Rands øreganger. Ingen utvei. Tordenen brummet over hodene deres og druknet i et flerrende lyn. Må finne en vei ut. Godd ropte på dem, forlangte, overtalte. Døren gled opp enda en tomme. En utvei!
Lys fylte rommet. Det flommet foran øynene, og luften brølte og brant. Rand kjente han ble løftet opp og kastet mot veggen. Han falt sammen i en haug mens ørene kimte og hvert hår på kroppen forsøkte å reise seg. Svimmel prøvde han å kare seg på beina. Knærne skalv, og han la en hånd mot veggen for å støtte seg. Han kikket seg forundret omkring.
Lampen lå veltet på en av de få hyllene som fortsatt hang på veggen, men den lyste. Alle tønnene og kassene, noen svartbrente og ulmende, lå der de var blitt slengt. Vinduet med jernstengene og mesteparten av veggen hadde forsvunnet og etterlatt seg et takkete hull. Taket hang skjevt, og røykstrimer kjempet mot regnet rundt de forrevne kantene av hullet. Døren var revet av hengslene og satt fast i karmen med en skrå åpning ut mot gangen.
Med en svimmel følelse av uvirkelighet rettet han opp lampen. Det virket som det viktigste i verden å sørge for at den ikke ble ødelagt.
En haug av kasser ble plutselig kastet til side, og Matt reiste seg midt i den. Han kom seg sjanglende opp, blunket og fomlet over armer og bein for å kjenne etter om alt satt fast. Han myste mot Rand. «Rand? Er det deg? Du lever. Jeg trodde vi begge –» Han avbrøt seg selv, bet seg i leppen og begynte å skjelve. Det tok en stund før Rand forsto at han lo og var på randen av hysteri.
«Hva skjedde, Matt? Matt? Matt! Hva skjedde?»
En siste gang skalv Matt, og så ble han rolig. «Det var et lyn, Rand. Jeg så gjennom vinduet da det traff jernstengene. Et lyn. Jeg kan nesten ikke se –» Han tidde brått og myste mot den halvåpne døren. Stemmen ble skarp. «Hvor er Godd?»
Ingenting beveget seg i den mørke gangen utenfor døren. Hva som helst kunne gjemme seg i mørket, men de hverken så eller hørte noe til Godd og hans følgesvenner. Rand tok seg i å ønske at de var døde, men han våget ikke å stikke hodet ut i gangen for å undersøke, ikke om noen hadde gitt ham en kongekrone. Ingenting beveget seg i mørket utenfor hullet, men andre begynte å røre på seg. Forvirrede rop kom fra annen etasje i vertshuset, og det dundret av løpende føtter.
«La oss forsvinne mens vi kan,» sa Rand.
I all hast fant han eiendelene deres i alt skrotet på gulvet, og så grep han Matt i armen. Han måtte halvveis dra, halvveis geleide vennen gjennom det gapende hullet og ut i natten. Matt klynget seg til armen hans og stakk hodet frem i et forsøk på å se.
Da det første regnet traff Rand i ansiktet, delte et lyn seg over vertshuset, og han ble stående som naglet fast. Godds menn var fremdeles der. De lå med føttene mot hullet. Regnet pisket mot de åpne øynene, som stirret opp mot himmelen.
«Hva er det?» spurte Matt. «Blod og aske! Jeg kan nesten ikke se min egen fordømte hånd!»
«Ingenting,» sa Rand. Hell. Lysets eget… Er det? Han skalv, men geleidet Matt omhyggelig rundt kroppene. «Bare lynet.»
Bortsett fra lynglimtene var det ikke noe lys, og han snublet i hjul-spor mens de vaklet bort fra vertshuset. Siden Matt klynget seg til ham, ramlet de nesten for hvert snublende steg, men de sjanglet og peste og løp videre.
En gang så han seg tilbake. En gang; før regnet tyknet til et øredøvende teppe mellom dem og Den Dansende Kusk. Lynet tegnet en silhuett rundt en mann bak vertshuset, en mann som hyttet med neven mot dem eller mot himmelen. Han visste ikke om det var Godd eller Haki, men den ene var like ille som den andre. Regnet oversvømmet dem, pakket dem inn i en vegg av vann. Han hastet gjennom natten mens han lyttet etter forfølgere gjennom stormens brøl.
KAPITTEL 33
Mørket venter
Under en blygrå himmel humpet kjerra med de store hjulene østover langs Caemlynveien. Rand karet seg opp av stråhaugen bak i kjerra for å kikke over kanten. Det gikk lettere enn det hadde gjort en time tidligere. Det var som om armene strakte seg i stedet for å dra ham opp, og et øyeblikk ville hodet bare sveve bort, men det gikk likevel lettere. Han kroket albuene over den lave kanten og kikket på landet som rullet forbi. Solen, som fremdeles var skjult av grå skyer, hang høyt på himmelen, men kjerra klapret allerede inn i en landsby med røde mursteinshus dekket av villvin. Etter Fire Konger hadde det vært kortere avstand mellom byene.
Noen av folkene vinket eller ropte en hilsen til Hyam Kinch, bonden som eide kjerra. Mester Kinch, en fåmælt mann med læraktig ansikt, ropte hver gang noen ord tilbake. Med pipa mellom tennene ble budskapet nokså utydelig, men det virket vennlig, og alle fortsatte med det de holdt på med uten å se noe mer på kjerra. Det virket ikke som om noen brydde seg om de to passasjerene til bonden.
Vertshuset i landsbyen gled gjennom Rands synsfelt. Det var hvit-malt med grått skifertak. Folk hastet inn og ut mens de nikket og vinket til hverandre. Noen stanset for å prate, og alle kjente hverandre. Klærne viste at de fleste var landsbyboere: støvler og bukser og jakker som ikke skilte seg stort fra det han selv hadde på seg, selv om folk virket umåtelig glad i fargerike striper. Kvinnene hadde på seg hvite forklær med striper og store kysehatter som skjulte ansiktene. Kanskje alle var landsbyfolk og lokale bønder. Gjør det noen forskjell?
Han la seg tilbake i stråhaugen og betraktet landsbyen som krympet mellom føttene. Inngjerdede jorder og velklipte hekker flankerte veien, og røyken steg fra røde mursteinspiper på små gårdshus. De eneste trærne i nærheten av veien var småskog beregnet på brensel, og de var like hverdagslige som et gårdstun. Men greinene var like bladløse og nakne som i de ville skogene mot vest.