Matt nikket, tydelig lettet. Han forsøkte å ta noe av børen til Rand, saltaskene og Thoms kappe med harpen, men Rand ville ikke gi slipp på dem. Beina virket faktisk sterkere. Hva er det som jager oss? tenkte han da de fortsatte langs veien. Ikke jager. Venter.
Det hadde fortsatt å regne den natten de vaklet bort fra Den Dansende Kusk, og det hamret mot dem like hardt som det tordnet fra en svart himmel som ble flerret av lyn. Klærne ble gjennomtrukne på et øyeblikk, og i løpet av en time virket Rands hud gjennomtrukken også, men de hadde lagt Fire Konger bak seg. Matt var nesten blind i mørket, og han myste forpint mot de skarpe glimtene som et øyeblikk fikk trærne til å stå frem stive og kalde i lyset. Rand leide ham, men Matt følte seg likevel usikkert frem for hvert skritt. Rand rynket pannen i bekymring. Hvis Matt ikke fikk synet tilbake, ville de måtte holde sneglefart. De ville aldri komme seg unna.
Det virket som om Matt leste tankene hans. Selv med hetten på kappen trukket frem hadde regnet klistret håret til ansiktet. «Rand,» sa han, «du forlater meg ikke, gjør du vel? Hvis jeg ikke greier å holde følge?» Stemmen skalv.
«Jeg forlater deg ikke.» Rand strammet grepet om vennens hånd. «Samme hva som skjer, forlater jeg deg ikke.» Lyset hjelpe oss! Det tordnet over hodene deres, og Matt snublet. Han holdt på å falle og trakk nesten med seg Rand. «Vi må stoppe, Matt. Hvis vi fortsetter, kommer du til å brekke et bein.»
«Godd.» Et lyn spjæret mørket da Matt sa ordet, og tordenskrallet slo alle andre lyder til bakken, men i lyset kunne Rand lese navnet på Matts lepper.
«Han er død.» Det må han være. Lys, la ham være død.
Han geleidet Matt bort til noen busker lynglimtet hadde vist ham. Løvet ville ta litt av for regnet. Ikke like mye som et godt tre, men han ville ikke risikere et nytt lynnedslag. Kanskje de ikke var så heldige neste gang.
De pakket seg sammen under buskene og danderte kappene over greinene som et lite telt. Det var altfor sent å tenke på å holde seg tørr, men det ville hjelpe litt å stoppe piskingen fra regndråpene. De la seg inntil hverandre for å dele den lille kroppsvarmen de hadde igjen. Dryppende våte som de var, og med regnet som fortsatte å trenge gjennom kappene, skalv de seg inn i søvnen.
Rand visste med én gang at det var en drøm. Han var tilbake i Fire Konger, men bortsett fra ham var byen tom. Vognene var der, men ingen folk, ingen hester, ingen hunder. Ingenting levende. Men han visste at noen ventet på ham der.
Mens han gikk gjennom de humpete gatene, virket det som om bygningene falmet. Når han snudde hodet, sto de der som før, men i utkanten av synsfeltet vedble de å være utydelige. Det var som om noe bare fantes når han så på det. Hvis han snudde seg fort nok, ville han få se… Han var ikke sikker på hva, men han ble nervøs av å tenke på det.
Den Dansende Kusk dukket opp foran ham. På en måte virket den glorete malingen grå og livløs. Han gikk inn. Godd satt ved et av bordene.
Han kjente bare mannen igjen på klærne, på silken og den mørke fløyelen. Godds hud var rødbrent og sprukken og rennende. Hodet var nesten som en hodeskalle, og munnen hadde skrumpet inn til bare tenner og gommer. Da Godd snudde på hodet, løsnet noe av håret og ble til sot da det traff skuldrene. Øyne uten øyelokk stirret på Rand.
«Så du er død,» sa Rand. Han var overrasket over at han ikke var redd. Kanskje det var fordi han visste at det var en drøm denne gangen.
«Ja,» sa Ba’alzamons stemme, «men i det minste fant han deg for meg. Han fortjener en belønning for det, ikke sant?»
Rand snudde seg. Han oppdaget at han kunne være redd selv om han visste det var en drøm. Ba’alzamons klær hadde samme farge som størknet blod. Raseri og hat og triumf kjempet om plassen i ansiktet.
«Du må forstå, yngling, at du ikke kan skjule deg for meg i all evighet. På en eller annen måte vil jeg alltid finne deg. Det som beskytter deg, gjør deg samtidig sårbar. Først gjemmer du deg, så tenner du et signalbål. Kom til meg, yngling.» Han rakte hånden ut mot Rand. «Hvis hundene mine må rive deg til jorden, kommer de ikke til å være nennsomme. De er sjalu på det du kommer til å bli så snart du har knelt ved mine føtter. Det er din skjebne. Du tilhører meg.» Godds forbrente tunge laget en blanding av sinte og ivrige lyder.
Rand forsøkte å fukte leppene, men han hadde ikke noe spytt i munnen. «Nei,» sa han, og så kom ordene lettere. «Jeg tilhører meg selv. Ikke deg. Aldri deg. Meg selv. Hvis Mørkefrendene dreper meg, kommer du aldri til å eie meg.»
Flammene i Ba’alzamons ansikt varmet opp rommet til luften ble tykk flytende. «Levende eller død, yngling, du er min. Graven tilhører meg. Lettere død, men bedre levende. Bedre for deg, yngling. De levende har som regel mer makt.» Godd laget en utydelig lyd igjen. «Ja, min lydige hund. Her er din belønning.»
Rand snudde seg mot Godd tidsnok til å se kroppen smuldre og bli til støv. Et øyeblikk var det et uttrykk av opphøyd glede i det forbrente ansiktet, men det ble til skrekk i siste øyeblikk. Det var som om han hadde sett noe han ikke ventet. Godds tomme fløyelsplagg dalte ned mot stolen og asken på gulvet.
Da han snudde seg igjen, var Ba’alzamons hånd blitt en knyttneve. «Du er min, yngling, levende eller død. Verdensøyet vil aldri tjene deg. Jeg merker deg som min.» Neven åpnet seg, og en flammekule fløy ut. Den traff Rand i ansiktet, eksploderte, brant.
Rand satte seg opp i mørket. Vannet dryppet gjennom kappene og ned på ansiktet. Han kjente på ansiktet med en skjelvende hånd. Huden føltes øm og solbrent.
Med ett gikk det opp for ham at Matt stønnet og vred seg i søvne. Han ristet i vennen, og Matt våknet med et klynk.
«Øynene mine! Åh, Lys, øynene mine! Han tok øynene mine!»
Rand holdt ham inntil seg og vugget ham mot brystet som om han var et barn. «Alt er i orden, Matt. Du er i orden. Han kan ikke skade oss. Vi lar ham ikke skade oss.» Han kjente at Matt skalv og hørte at han hulket inn i jakken. «Han kan ikke skade oss,» hvisket han, og ønsket at han kunne tro det. Det som beskytter deg, gjør deg sårbar. Jeg er på god vei til å bli gal.
Like før morgengry løste regnet seg opp. Det siste duskregnet ga seg da det grydde av dag, men de gjenværende skyene virket truende til langt utpå morgenkvisten. Så blåste det opp, og vinden feide bort skyene foran en sol uten varme og trengte gjennom de dryppende våte klærne. De hadde ikke sovnet igjen, men utkjørte la de kappene over skuldrene og begynte å snuble sløvt østover mens Rand leide Matt. Etter en stund var Matt til og med bra nok til å klage over hva regnet hadde gjort med buestrengen. Men Rand ville ikke stoppe, ikke ennå, for å la ham bytte den ut med en tørr buestreng fra lommen.
De kom til en ny landsby like etter middag. Rand skalv enda mer ved synet av de lune mursteinshusene og røyksøylene fra skorsteinene, men han ledet Matt gjennom skogen og over markene sør for byen. På et gjørmete jorde sto en enslig bonde og spadde, og det var det eneste mennesket han fikk øye på. Rand huket seg sammen mellom trærne og passet på at han ikke fikk se dem. Bonden rettet all oppmerksomhet mot arbeidet, men Rand holdt øye med ham til han forsvant av syne. Hvis noen av Godds menn fremdeles levde, ville de kanskje tro at han og Matt hadde tatt sørveien ut av Fire Konger, siden ingen i denne landsbyen hadde sett guttene. De fant veien igjen på den andre siden av landsbyen. Etter som de gikk ble klærne tørrere, selv om det fortsatt dampet av dem.
En time senere fikk de skyss med en bonde med en halvtom høy-vogn. Rand ble totalt overrumplet mens han gikk og bekymret seg over Matt. Matt beskyttet øynene mot solen med den ene hånden. Selv om ettermiddagslyset var svakt, myste han gjennom smalnede øyelokk og mumlet stadig om hvor sterkt lyset var. Da Rand hørte knirkingen fra vognen, var det allerede for sent. Siden gjørmeveien dempet lydene, var vognen med tospannet bare femti alen bak dem da kusken fikk øye på dem.