En annen mann, en rundfjeset vognmaker med verktøy hengende langs kjerrekantene og vognhjul liggende bak, fortalte en annen historie. Tyve Mørkefrender hadde samlet seg i Sheran. Menn med skitne, forvridde kropper og kvinner som var enda verre, og alle kledd i filler. Knærne ga etter og magen vrengte seg bare de så på deg. Når de lo, kaklet latteren i ørene i timevis til du trodde hodet skulle revne. Han hadde sett dem selv på trygg avstand. Hvis ikke Dronningen ville gjøre noe, måtte de be Lysets Barn om hjelp. Noen måtte gjøre noe.
De var lettet da vognmakeren slapp dem av.
Med solen lavt i ryggen gikk de inn i en liten landsby som lignet Sheran. Caemlynveien delte landsbyen pent i to. På begge sider av den brede veien sto rader av små mursteinshus med halmtak. Et flettverk av villvin dekket mursteinene selv om det ikke hang mye løv på den. Landsbyen hadde ett vertshus, og det var ikke større enn Vertshuset Vinkilden. Et skilt hang etter en veggarm utenfor, og det knirket frem og tilbake i vinden. Dronningens Mann.
Det var rart å tenke på Vertshuset Vinkilden som lite. Rand kunne huske en gang han trodde det var så stort som en bygning kunne være. Alt som var større, ville være et palass. Men han hadde sett litt av hvert nå, og med ett gikk det opp for ham at ingenting ville være som før når han kom hjem. Hvis du noen gang kommer hjem.
Han nølte foran vertshuset, men selv om prisene i Dronningens Mann ikke var så høye som i Sheran, hadde de ikke råd til hverken et rom eller et måltid.
Matt fulgte blikket hans og klappet seg på lommene hvor han hadde Thoms fargerike baller. «Jeg kan se godt nok hvis jeg bare ikke prøver meg på noe kunstferdig.» Synet var blitt bedre, men likevel hadde han knepet øynene sammen hver gang han så på himmelen i løpet av dagen, og skjerfet var fremdeles knyttet rundt pannen. Da Rand ikke sa noe, fortsatte Matt: «Det kan ikke være Mørkefrender i hvert eneste vertshus mellom her og Caemlyn. Og dessuten vil jeg ikke sove under en busk hvis jeg kan sove i en seng.» Men han beveget seg ikke mot vertshuset. Han bare sto der og ventet på Rand.
Etter en stund nikket Rand. Han kjente seg trettere enn noen gang etter at han hadde dratt hjemmefra. Kroppen verket bare ved tanken på å tilbringe natten utendørs. Nå innhenter alt sammen deg. All løpingen, all kikkingen over skulderen.
Han sa seg enig: «De kan ikke være overalt.»
Etter det første skrittet inn i storstua lurte han på om det var et feilgrep. Det var rent der, men overfylt. Hvert bord var fullt, og siden det ikke var nok sitteplasser, sto noen menn lent mot veggen. Både vertshusholderen og serveringsdamene hastet mellom bordene med slitne ansikter, og det virket som om det var flere mennesker enn vanlig i vertshuset. For mange for en liten landsby som dette. De som ikke hørte hjemme her, skilte seg tydelig ut. De var ikke kledd annerledes enn de andre, men de festet blikket på maten og drinkene. Lokalbefolkningen så like mye på de fremmede som på noe annet.
En jevn dur av samtaler hang i luften, nok til at verten tok dem med inn i kjøkkenet da Rand lot ham forstå at de måtte snakke med ham. Det var nesten like mye bråk der inne, med kokken og hans hjelpere som slamret med kjeler og pilte omkring.
Vertshusholderen tørket seg i ansiktet med et stort lommetørkle. «Jeg antar dere er på vei til Caemlyn for å se den uekte Dragen, som hver eneste tulling i Riket. Vel, det er seks i hvert rom, og to eller tre i hver seng, og hvis det ikke passer dere, har jeg ingenting å tilby.»
Rand lirte av seg historien sin med en ubehagelig følelse i magen. Med så mange folk på veiene kunne annenhver vandrer være en Mørkefrende, og ingen kunne skille dem fra andre. Matt viste noen kunster med ballene – han nøyde seg med tre baller, og selv da passet han nøye på – og Rand hentet frem Thoms fløyte. Etter bare noen få toner av «Gamle Svartebjørn» nikket verten utålmodig.
«Det holder. Jeg trenger noen som kan få de idiotene til å tenke på annet enn denne Logain. Det har allerede vært tre slåsskamper om hvorvidt han er den ekte Dragen eller ikke. Legg tingene deres i hjørnet der, så skal jeg rydde plass til dere. Verden er full av tullinger som ikke har vett til å bli der de hører hjemme. Det er det som forårsaker alle problemene. Folk som ikke holder seg der de hører hjemme.» Han tørket seg i ansiktet igjen, mumlet i skjegget og forsvant ut av kjøkkenet.
Kokken og hjelperne ignorerte Rand og Matt. Matt rettet hele tiden på skjerfet rundt hodet: Han løftet det, blunket mot lyset og trakk det ned igjen. Rand lurte på om han kunne se nok til å gjøre noe mer komplisert enn å sjonglere med tre baller. Når det gjaldt ham selv…
Det kvernet i magen. Han satte seg på en lav krakk og hvilte hodet i hendene. Kjøkkenet kjentes kaldt. Han skalv. Damp fylte kjøkkenet, og komfyrer og stekeovner knitret av varme. Skjelvingen ble sterkere, og han hakket tenner. Han la armene rundt seg selv, men det hjalp ikke. Det kjentes som om knoklene var frosne.
Han ble vagt klar over at Matt spurte om noe. Matt ristet ham i skulderen. Noen bannet og løp ut av rommet. Verten og en bekymret kokk kom til, og Matt kranglet høyt med begge to. Rand kunne ikke høre hva de sa. Ordene summet i ørene, og han kunne ikke tenke klart.
Brått grep Matt ham i armen og reiste ham opp. Alle tingene deres –salvesker, tepperuller, Thoms kappe og instrumenter – hang over Matts skuldre sammen med buen hans. Verten kikket på dem mens han nervøst tørket svetten av ansiktet. Vaklende, halvt støttet av Matt, lot Rand seg lede ut bakdøren.
«B-b-beklager, M-m-matt,» greide han å si. Han greide ikke slutte å hakke tenner. «M-m-må ha v-v-vært… r-r-regnet. Enda en n-n-natt… u-u-ute … v-v-vil ikke s-s-skade … h-h-håper jeg.» På den mørke himmelen blinket bare en håndfull stjerner.
«Ikke i det hele tatt,» sa Matt. Han forsøkte å gjøre stemmen optimistisk, men Rand kunne høre den skjulte bekymringen. «Han var redd for hva folk ville si når de fant ut at det var noen som var syke i vertshuset. Men jeg sa jeg skulle ta deg med inn i storstua hvis han sparket oss ut. Det ville ha tømt rommet på ti minutter. På tross av alt snakket om idioter vil han ikke det.»
«M-m-men hvor?»
«Her,» sa Matt. Det skrek i hengslene da han åpnet stalldøren.
Det var mørkere innenfor, og det luktet høy og korn og hester med en sterk eim av gjødsel. Da Matt la ham ned på det strådekkede gulvet, krøket han seg sammen med brystet mot knærne. Han ristet fra topp til tå og holdt fremdeles rundt seg selv. Alle kreftene hans gikk med til skjelvingene. Han hørte Matt snuble og banne og snuble igjen, og så klirret det i metall. Med ett blomstret lyset. Matt holdt opp en gammel, bulkete lampe.
Om vertshuset var fullt, var stallen det også. Det sto en hest i hvert spiltau, og noen av dem løftet på hodet og blunket mot lyset. Matt mønstret stigen opp til høyloftet, og så kikket han mot den sammenkrøkede Rand og ristet på hodet.
«Får deg aldri opp der,» mumlet Matt. Han hengte lampen fra seg på en spiker, klatret opp stigen og begynte å lempe ned høy. Han klatret raskt ned igjen, laget en seng bak i stallen og la Rand ned. Matt bredte begge kappene over ham, men Rand kastet dem av seg nesten med det samme.
«Varmt,» mumlet han. Han visste uklart at han hadde frosset bare et øyeblikk før, men nå føltes det som om han var i en ovn. Han dro i kragen og slengte med hodet. «Varmt.» Han kjente Matts hånd på pannen.
«Er straks tilbake,» sa Matt og forsvant.
Han visste ikke hvor lenge han kastet seg frem og tilbake i høyet, men til slutt vendte Matt tilbake med en breddfull skål i den ene hånden, en mugge i den andre og to hvite kopper dinglende etter hankene på fingeren hans.
«Det er ingen Klok her,» sa han og satte seg på kne ved siden av Rand. Han fylte en av koppene og holdt den mot munnen til Rand. Han gulpet i seg vannet som om han ikke hadde fått noe å drikke på mange dager, og slik kjentes det også. «De vet ikke engang hva en Klok er. De har bare en de kaller mor Brune, men hun er borte i en barnefødsel, og ingen vet når hun kommer tilbake. Jeg fikk litt brød og pølse og ost. Gode mester Inlow gir oss alt vi ber om hvis vi bare holder oss ute av syne for gjestene. Her, prøv litt av dette.»