Rand vendte hodet bort. Synet av maten, tanken på den, fikk magen til å vrenge seg. Etter en stund sukket Matt og satte seg for å spise. Rand så bort og forsøkte å overhøre lydene.
Kuldetoktene kom tilbake, og så feberen, som ble avløst av kuldetoktene, og så feberen igjen. Matt dekket ham når han skalv, og ga ham vann når han var tørst. Natten tyknet til, og stallen forandret seg i det blafrende lampelyset. Skyggene tok form og beveget seg. Han så Ba’alzamon marsjere nedover stallgulvet med brennende øyne, og på hver side hadde han en Myrddraal med ansiktet skjult under en svart hette.
Fingrene famlet etter sverdhjaltet, og han forsøkte å stå opp. «Matt! Matt, de er her! Lys, de er her!» ropte han.
Matt våknet med et rykk der han satt med beina i kors inntil veggen. «Hva? Mørkefrender? Hvor?»
Rand kom seg vaklende opp på kne, pekte fortvilet innover i stallen … og gapte. Skyggene beveget seg, og en hest trampet i søvne. Ikke noe mer. Han falt tilbake på stråhaugen.
«Det er bare oss her,» sa Matt. «Her, la meg ta det der.» Han strakte seg etter Rands sverdbelte, men Rand strammet grepet om hjaltet.
«Nei. Nei. Jeg må ha det på. Han er min far. Forstår du? Han er m-min far!» Skjelvingen innhentet ham igjen, men han klynget seg til sverdet som til en livline. «M-min f-far!» Matt ga opp å ta sverdet og la kappene over ham igjen.
Det var andre gjester i natten mens Matt slumret. Rand var ikke sikker på om de virkelig var der. Noen ganger kikket han mot Matt som sov med haken på brystet. Rand lurte på om vennen også ville se dem hvis han våknet.
Egwene trådte ut av skyggene. Håret hang i en lang mørk flette, som det hadde gjort i Emondsmark, og ansiktet var fullt av sorg og smerte. «Hvorfor forlot du oss?» spurte hun. «Vi er døde, og det er fordi du forlot oss.»
Rand ristet svakt på hodet der han lå. «Nei, Egwene. Jeg ønsket ikke å forlate dere. Vær så snill.»
«Vi er alle døde,» sa hun trist, «og døden er Den Mørkestes rike. Den Mørkeste har oss fordi du sviktet oss.»
«Nei. Jeg hadde ikke noe valg, Egwene. Vær så snill. Egwene, ikke gå. Kom tilbake, Egwene!»
Men hun ble borte i skyggene, var en skygge.
Moiraines uttrykk var rolig, men ansiktet var blekt og blodløst. Kappen hennes kunne vært et liksvøp, og stemmen var en pisk. «Det er riktig, Rand al’Thor. Du har ikke noe valg. Du må dra til Tar Valon, ellers vil Den Mørkeste fortære deg. En evighet lenket til Skyggen. Bare Aes Sedaiene kan redde deg nå. Bare Aes Sedaiene.»
Thom smilte spotsk til ham. Bardens klær hang i svidde filler, og igjen så han lynglimtene fra den gang Thom kjempet mot Skyggeren for å gi dem tid til å flykte. Kjøttet under fillene var svart og svidd. «Stoler du på en Aes Sedai, gutt, vil du raskt ønske du var død. Husk at prisen for hjelpen til en Aes Sedai alltid er mindre enn du tror og større enn du kan forestille deg. Og hvilken Ajah finner deg først? Den Røde? Kanskje den Svarte? Det er best å flykte, gutt. Flykt.»
Lans blikk var hardt som granitt, og ansiktet hans fullt av blod. «Rart å se et hegremerket blad i hendene på en sauegjeter. Er du verdig det? Det bør du være. Nå er du alene. Ingenting å holde fast i bak deg, ingenting foran deg, og hvem som helst kan være en Mørkefrende.» Han smilte som en ulv, og blodet rant fra munnen. «Hvem som helst.»
Perrin kom med beskyldninger og bønner om hjelp. Madam al’Vere gråt for sin datter, Bayle Domon forbannet ham for å ha ledet Skyggere til skuta hans, mester Fitch vred hendene sine over asken av vertshuset, og Min hylte mens Trolloker holdt henne. Han så folk han kjente, folk han bare hadde møtt. Men det verste var Tam. Tam rynket pannen og ristet på hodet, men han bare sto over Rand uten å si noe.
«Du må fortelle meg det,» tigget Rand. «Hvem er jeg? Si det, vær så snill. Hvem er jeg? Hvem er jeg?» ropte han.
«Rolig, Rand.»
Et øyeblikk trodde Rand det var Tam som svarte, men så oppdaget han at Tam var borte. Matt bøyde seg ned og holdt en kopp vann mot leppene hans.
«Bare hvil deg. Du er Rand al’Thor, det er den du er, og du har det styggeste ansiktet og det tykkeste hodet i Tvillingelvene. Men du svetter jo! Feberen er over.»
«Rand al’Thor?» hvisket Rand. Matt nikket. Det var noe så beroligende ved bevegelsen at Rand drev inn i søvnen uten engang å røre vannet.
Han ble ikke plaget av drømmer – ikke som han husket – men han sov lett nok til å åpne øynene hver gang Matt så til ham. En gang lurte han på om Matt fikk seg noe søvn, men han sovnet igjen før han fikk spurt.
Knirkingen i hengslene fikk ham til å våkne helt, men en stund lå han bare der i høyet og ønsket at han fremdeles sov. Sovende ville han ikke føle noe i kroppen. Musklene verket som vridde kluter, og han hadde omtrent like mye krefter i dem. Han forsøkte å løfte hodet, og greide det ved annet forsøk.
Matt satt på samme sted ved veggen, mindre enn en armlengde fra Rand. Haken hvilte mot brystet, som steg og sank i rolig søvnrytme. Skjerfet hadde glidd ned over øynene hans.
Rand kikket mot døren.
En kvinne sto der og holdt den åpen med den ene hånden. Et øyeblikk var hun bare en mørk skikkelse i en kjole i silhuett mot det tidlige morgenlyset, og så kom hun inn og lot døren gli igjen. I lampelyset kunne han se henne tydeligere. Hun var omtrent like gammel som Nynaeve, tenkte han, men hun var ikke noen landsbykvinne. Den blekgrønne silken i kjolen skimret når hun beveget seg. Kappen var i en myk, varm gråfarge, og et luftig kniplingsnett holdt håret oppe. Hun fingret med et tungt gullkjede rundt halsen mens hun så tankefullt på Matt og ham.
«Matt,» sa Rand, og høyere: «Matt!»
Matt snøftet og veltet nesten over ende da han våknet. Han gned søvnen ut av øynene og stirret på kvinnen.
«Jeg kom for å se til hestene mine,» sa hun. Hun viftet vagt mot spiltauene. Men hun tok ikke blikket fra de to. «Er du syk?»
«Han er helt fin,» sa Matt stivt. «Han ble bare forkjølet i regnet, det er alt.»
«Kanskje jeg skulle se på ham,» sa hun. «Jeg har litt kunnskap …»
Rand lurte på om hun var en Aes Sedai. Det var ikke bare klærne, men de selvsikre manerene og måten hun løftet hodet på, som om hun hvert øyeblikk kunne begynne å gi ordrer. Alt det fortalte at hun ikke hørte hjemme her. Men hvis hun er en Aes Sedai, hvilken Ajah tilhører hun?
«Jeg er bedre nå,» sa han. «Det er sant, det er ikke nødvendig…»
Hun kom over stallgulvet likevel, løftet skjørtet og var forsiktig med hvor hun plasserte de grå tøflene. Stråhaugen fikk henne til å skjære en grimase, men hun knelte ved siden av ham og kjente på pannen hans.
«Ingen feber,» sa hun og gransket ham med rynket panne. Hun var pen, med skarpe, rene trekk, men det var ingen varme i ansiktet. Og heller ingen kulde. Det virket som om hun ikke hadde noen følelser i det hele tatt. «Men du var syk. Ja. Ja. Og fremdeles svak som en dag-gammel kattunge. Jeg tror…» Hun grep etter noe under kappen, og plutselig skjedde ting altfor raskt til at Rand kunne gjøre annet enn å rope halvkvalt.
Hånden glimtet frem fra under kappen, og noe glitret da hun kastet seg over Rand mot Matt. Matt veltet seg lynraskt sidelengs, og det hørtes et kraftig tsjukk idet metall ble drevet inn i treverk. Det tok bare et øyeblikk, og så var alt stille.
Matt lå halvveis på ryggen med en hånd rundt håndleddet hennes like over dolken hun hadde drevet inn i treverket der brystet hans hadde vært. Den andre hånden til Matt holdt dolken fra Shadar Logoth mot strupen hennes.
Uten å bevege annet enn øynene forsøkte hun å se ned på dolken Matt holdt. Hun sperret opp øynene og trakk pusten dypt og støtvis. Hun forsøkte å trekke seg unna dolken, men han presset eggen mot huden hennes. Etter det var hun stille.