Rand fuktet leppene og stirret på dem. Selv om han ikke hadde vært så svak, trodde han ikke at han kunne klart å bevege seg. Så falt blikket på dolken hennes, og han ble tørr i munnen. Treet rundt bladet mørknet og ga fra seg tynne røyktråder.
«Matt! Matt, dolken hennes!»
Matt skottet raskt mot dolken og tilbake mot kvinnen. Hun hadde ikke rørt seg og nå lot hun tungen gli nervøst over leppene. Brutalt vred han hånden hennes bort fra håndtaket og dyttet til henne. Hun veltet bakover og tok seg for med hendene bak seg, mens hun fortsatt holdt øye med dolken i hånden hans. «Ikke rør deg,» sa han. «Jeg kommer til å bruke denne hvis du rører deg. Tro meg, det kommer jeg til å gjøre.» Hun nikket sakte, og blikket forlot ikke dolken i hånden hans. «Hold øye med henne, Rand.»
Rand var ikke sikker på hva han skulle gjøre hvis hun forsøkte seg på noe – rope, kanskje, for han kunne i hvert fall ikke løpe etter henne hvis hun forsøkte å flykte – men hun satt der uten å blunke mens Matt trakk dolken hennes ut av veggen. Den svarte flekken sluttet å vokse, men en svak røykstrime steg fremdeles fra den.
Matt kikket rundt seg for å finne et sted å legge dolken, og så rakte han den til Rand. Rand grep den forsiktig, som om det var en levende orm. Den virket helt vanlig, kanskje litt vel utsmykket, med et blekt elfenbenshjalt og et smalt, skinnende blad som ikke var lengre enn håndflaten hans. Bare en dolk. Men han hadde sett hva den kunne gjøre. Hjaltet var ikke varmt engang, men håndflaten begynte å svette. Han håpet han ikke kom til å miste den i stråhaugen.
Kvinnen rørte seg ikke mens Matt sakte snudde seg mot henne. Hun så på ham som om hun lurte på hva han nå kom til å gjøre, men Rand så at øynene hans plutselig ble smale og at hånden grep hardere om dolken. «Matt, nei!»
«Hun forsøkte å drepe meg, Rand. Hun ville ha drept deg også. Hun er en Mørkefrende.» Matt spyttet ut ordet.
«Men det er ikke vi,» sa Rand. Kvinnen gispet som om hun nettopp hadde forstått hva Matt tenkte på. «Det er ikke vi, Matt.»
Et øyeblikk sto Matt ubevegelig. Bladet i hånden hans glitret i lampelyset. Så nikket han. «Flytt deg over dit,» sa han til kvinnen. Han pekte med dolken mot døren til rommet med seletøy.
Hun reiste seg sakte og stanset for å børste strå fra kjolen. Selv da hun begynte å gå i den retningen Matt hadde pekt, beveget hun seg som om det ikke var noen grunn til hastverk. Men Rand så at hun holdt vaktsomt øye med dolken med rubinhjaltet i hånden til Matt. «Dere burde virkelig slutte å stå imot,» sa hun. «Det ville være best for dere. Før eller senere vil dere forstå det.»
«Best?» sa Matt tørt. Han gned seg over brystet hvor bladet hennes ville glidd inn om han ikke hadde flyttet seg. «Gå bort dit.»
Hun trakk på skuldrene og adlød. «Det var et feilgrep. Det har vært en betydelig… forvirring siden det som skjedde med den selvopptatte tosken Godd. For ikke å snakke om den idioten, hvem han nå var, som satte i gang panikken i Sheran. Ingen er sikre på hva som skjedde med dere, eller hvordan. Men det gjør det bare mer farlig foldere, forstår dere ikke det? Dere vil få ærerike posisjoner hvis dere kommer til Mørkets Mektige Herre av egen fri vilje, men så lenge dere flykter, vil dere bli forfulgt, og hvem kan vite hva som da vil skje?»
Rand frøs. Hundene mine er sjalu, og det er ikke sikkert de er nennsomme.
«Så du greier ikke å takle et par gårdsgutter.» Matts latter var dyster. «Kanskje dere Mørkefrender ikke er så farlige som jeg alltid har hørt.» Han rev opp døren til rommet med seletøy og gikk et skritt tilbake.
Hun stanset på dørstokken og så på ham over skulderen. Blikket var iskaldt, og stemmen enda kaldere. «Du vil snart lære hvor farlige vi er. Når Myrddraalen kommer hit –»
Resten av ordene forsvant da Matt slamret døren igjen og skjøv slåen på plass. Han snudde seg med bekymrede øyne. «En Skygger,» sa han med anstrengt stemme og puttet dolken inn under frakken. «Den kommer hit, sa hun. Hvordan er beina dine?»
«Jeg kan ikke danse,» mumlet Rand, «men hvis du vil hjelpe meg opp, kan jeg gå.» Han kikket på bladet i hånden sin og skalv. «Blod og aske, jeg klarer nok å løpe.»
I en fart hengte Matt eiendelene deres på seg selv og løftet Rand opp så han sto på beina. De skalv under ham, og han måtte lene seg til vennen for å holde seg oppreist, men han forsøkte å ikke sinke Matt. Han holdt kvinnens dolk langt ut fra seg. Utenfor døren kastet han dolken i en bøtte vann. Bladet forsvant ned i vannet med en freselyd, og damp steg fra overflaten. Med en grimase prøvde han å bevege seg raskere.
Det var lyst ute, og selv om det var tidlig på morgenkvisten, yrte det av folk i gatene. Men de holdt på med sitt, og ingen brydde seg om to unge menn som gikk ut av landsbyen, ikke med så mange fremmede der. Likevel forsøkte Rand å stramme musklene og gå oppreist. For hvert steg lurte han på om noen av de som hastet forbi var Mørkefrender. Venter noen av dem på kvinnen med dolken? På Skyggeren?
En halvfjerding utenfor landsbyen hadde han ingen krefter igjen. Det ene øyeblikket peste han bortover mens han klynget seg til Matt, det neste lå de begge på bakken. Matt slepte ham bort til veikanten.
«Vi må fortsette,» sa Matt. Han dro hendene gjennom håret før han trakk skjerfet ned. «Før eller siden vil noen slippe henne ut, og da er de etter oss igjen.»
«Jeg vet det,» peste Rand. «Jeg vet det. Gi meg en hånd.»
Matt trakk ham opp igjen, men han bare sto der og visste at det ikke ville nytte. Hvis han forsøkte å ta et skritt, ville han bare ramle igjen.
Matt holdt ham oppe mens han utålmodig ventet på at en heste-kjerre fra landsbyen skulle passere dem. Matt gryntet forbauset da kjerra stoppet. En mann med værbitt ansikt kikket ned fra kuskesetet.
«Noe galt med ham?» spurte mannen rundt pipa.
«Han er bare sliten,» sa Matt.
Rand forsto at det ikke ville gå, ikke slik som han lente seg til Matt. Han slapp taket i vennen og tok et skritt bort fra ham. Han dirret i beina, men tvang seg til å stå oppreist. «Jeg har ikke sovet på to døgn,» sa han. «Spiste noe jeg ikke tålte. Jeg er bedre nå, men jeg har ikke sovet.»
Mannen sendte røyk ut av munnviken. «På vei til Caemlyn, eller hva? Var jeg på deres alder, ville vel jeg også dratt for å se den uekte Dragen.»
«Ja.» Matt nikket. «Det stemmer. Vi er på vei for å se den uekte Dragen.»
«Vel, hopp opp, da. Vennen din bak i kjerra. Hvis han kaster opp igjen, er det best han gjør det i halmen, ikke her oppe.»
KAPITTEL 34
Den siste landsbyen
Det var mørkt da de nådde Carysford. Det hadde tatt lengre tid enn mester Kinch sa da han slapp dem av. Rand lurte på om tidssansen var ute av lage. Det var bare tre netter siden Howal Godd og Fire Konger, to siden Paitr overrasket dem i Sheran, og mindre enn en dag siden en Mørkefrende, en navnløs kvinne, hadde forsøkt å drepe dem i stallen ved Dronningens Mann. Det virket som om alt hadde skjedd for et år siden, eller i et annet liv.
Men samme hva som skjedde med tiden, virket Carysford i det minste normal nok på overflaten. De velstelte mursteinshusene var dekket av villvin, og bortsett fra selve Caemlynveien, var alt tilsynelatende rolig og fredelig. Men hva ligger under overflaten? lurte han på. Sheran hadde virket fredelig, det samme hadde landsbyen hvor kvinnen … Han hadde ikke fått med seg navnet, og han ville ikke tenke mer på det.
Lyset strømmet fra vinduene og ut i nesten folketomme gater. Det passet Rand bra. Han snek seg fra hjørne til hjørne og unngikk de få menneskene som var ute. Matt holdt seg ved siden av ham. De sto ubevegelige når knasing i grus røpet at en landsbyboer nærmet seg, og de smatt fra skygge til skygge når den utydelige skikkelsen hadde passert dem.