Caryelva var bare tredve alen bred, og det svarte vannet fløt tregt, men det var bygd bro over vadestedet for lenge siden. Århundrer av regn og vind hadde slitt brohodene til steinene nesten så ut som naturformasjoner. År med fraktevogner og kjøpmenns vogntog hadde også tæret på de tykke treplankene. Løse bord dundret som trommer under støvlene. Selv lenge etter at de hadde passert landsbyen, ventet Rand at en stemme skulle forlange å få vite hvem de var. Eller verre, allerede ville vite hvem de var.
Landet var blitt mer og mer bebygd jo lenger de gikk. De så hele tiden lys fra gårdshus, og det var hekker og plankegjerder langs alle veier og jorder. Det var alltid jorder, og aldri et skogholt i nærheten av veien. Det var som om de hele tiden var i utkanten av en landsby, selv når de var timer fra nærmeste by. Velstelt og fredelig. Og ikke et eneste tegn til at Mørkefrender lusket rundt.
Plutselig satte Matt seg ned i veien. Han hadde løftet på skjerfet nå da det eneste lyset kom fra månen. «En favn er to alen,» mumlet han. «Og det går fire tusen alen på en fjerding… Jeg går hverken en favn eller alen før jeg vet det er et sted å sove når vi kommer frem. Det ville heller ikke vært ille med en matbit. Du har ikke gjemt noe i lommene, vel? Et eple, kanskje? Jeg ville ikke klandre deg for det. Du kan vel se etter i hvert fall.»
Rand myste i begge retninger av veien. De var de eneste som beveget seg i natten. Han skottet mot Matt som hadde trukket av seg en støvel og masserte foten sin. De hadde iallfall vært de eneste som beveget seg. Hans egne føtter verket også. Det sitret i beina som for å fortelle at han ennå ikke hadde gjenvunnet så mye krefter som han trodde.
Mørke hauger lå utover jordet foran dem. Høystakker som var blitt mindre etter vinterfôring, men tross alt høystakker.
Han rugget i Matt med tåen. «Vi sover her.»
«Høystakker igjen.» Matt sukket, men trakk på seg støvlene og reiste seg.
Vinden økte, og det ble stadig kaldere. De klatret over de glatte gjerdepålene og gravde seg raskt inn i høyet. Presenningen som beskyttet høyet mot regn, tok også av for vinden.
Rand vred på seg til han fant en behagelig stilling. Stråene stakk ham gjennom klærne, men det hadde han lært seg å tåle. Han forsøkte å telle alle høystakkene de hadde sovet i siden Hvitebro. Heltene i historiene måtte aldri sove i høystakker eller under hekker. Men det var ikke lenger lett å late som, selv ikke et kort øyeblikk. Han var ingen helt i en historie. Med et sukk trakk han opp kragen i håp om at høyet ikke skulle finne veien ned nakken.
«Rand?» sa Matt stille. «Rand, tror du vi greier det?»
«Tar Valon? Det er langt igjen, men –»
«Caemlyn. Tror du vi når Caemlyn?»
Rand løftet hodet, men det var mørkt i hiet deres. Det var bare stemmen som røpet hvor Matt var. «Mester Kinch sa to dager. I overmorgen eller dagen etter kommer vi dit.»
«Hvis ikke hundre Mørkefrender eller et par Skyggere venter på oss underveis.» Det ble stille et øyeblikk, og så sa Matt: «Jeg tror at vi er de siste, Rand.» Han hørtes skremt ut. «Hva alt sammen enn måtte handle om, er det bare oss to nå. Bare oss to.»
Rand ristet på hodet. Han visste at Matt ikke kunne se i mørket, men det var uansett mest for å berolige seg selv. «Sov nå, Matt,» sa han trett. Men han lå lenge våken før søvnen kom. Bare oss.
Han ble vekket av et hanegal og karet seg ut i grålysningen og børstet av seg høy. På tross av forholdsreglene hadde noen strå funnet veien ned ryggen, og de klødde mellom skulderbladene. Han tok av seg frakken og trakk skjorteflakene opp av buksene for å nå stråene. Mens han sto med den ene hånden bak nakken og den andre vridd bak på ryggen, ble han klar over at det var folk i nærheten.
Solen hadde ennå ikke stått opp, men det var allerede en jevn strøm av mennesker på veien, enkeltvis og i par. De trasket mot Caemlyn, noen med sekker eller bylter på ryggen, andre bare med en stav, hvis de hadde såpass. De fleste var unge menn, men her og der var det en ung kvinne eller noen eldre. Hver og en av dem var merket av at de hadde gått langt. Noen hadde hengende skuldre og blikket festet på føttene, andre festet blikket på noe som ennå ikke var synlig, noe i soloppgangen.
Matt rullet ut av høystakken og klødde seg. Han tok seg bare tid til å surre skjerfet rundt hodet; det skygget litt mindre for øynene denne morgenen. «Tror du vi får oss noe å spise i dag?»
Rands mage rumlet. «Vi får tenke på det når vi er ute på veien,» sa han. Hastig rettet han på klærne før han gravde sin del av byltene deres ut av høystakken.
Da de nådde gjerdet, så Matt også folkene. Han rynket pannen og ble stående mens Rand klatret over gjerdet. En ung mann, ikke stort eldre enn ham, kikket på dem idet han passerte. Klærne var støvete, og det samme var tepperullen på ryggen.
«Hvor skal du?» ropte Matt.
«Til Caemlyn for å se Dragen, selvfølgelig,» ropte karen tilbake uten å stoppe. Han løftet et øyebryn da han så salveskene som hang fra skuldrene deres. «Akkurat som dere.» Med en latter fortsatte han, og øynene stirret allerede ivrig fremover.
Matt stilte det samme spørsmålet flere ganger i løpet av dagen, og de eneste som ikke svarte det samme, var lokale bønder. Hvis de svarte i det hele tatt, var det ved å spytte og snu seg bort i avsky. De snudde seg bort, men stirret likevel vaktsomt fra øyekroken. Ansiktene deres sa at fremmede kunne finne på hva som helst hvis man ikke passet på.
Folk som bodde i området var ikke bare vaktsomme overfor fremmede, de virket også oppgitte. Det var akkurat nok folk på veien til å sinke vognene og kjerrene som dukket opp da solen tittet over horisonten. Selv den vanlige bedagelige farten ble halvert. Ingen av dem var i humør til å gi noen skyss. En sur grimase og kanskje en ed over arbeidet de ikke fikk gjort, var et mer sannsynlig svar.
Kjøpmannsvognene som var på vei til eller fra Caemlyn, rullet forbi uten å bli hindret av annet enn hyttede never. Det første vogntoget dukket opp tidlig på morgenen, og hestene travet raskt av gårde med solen så vidt over horisonten bak vognene. Rand kom seg ut av veien. De ga ikke tegn til å stoppe for noe, og han så andre kare seg unna også. Han trakk seg helt ut til grøftekanten, men fortsatte å gå.
Et glimt av bevegelse idet den første vognen rullet mot ham, var den eneste advarselen han fikk. Han ramlet ned i grøften akkurat da kusken smelte med pisken i luften der hodet hans hadde vært. Fra der han lå, møtte han øynene til kusken da vognen rullet forbi. Harde øyne over en stram munn. Ingen bekymring over at han kunne ha flenget opp ansiktet hans eller ødelagt et øye.
«Må Lyset blinde deg!» ropte Matt etter vognen. «Du kan ikke –» En ridende vakt slo ham i skulderen med den butte enden av spydet, og han ramlet oppå Rand.
«Ut av veien, skitne Mørkefrender!» knurret vakten uten å saktne farten.
Etter det holdt de god avstand til vognene. Det var mer enn nok av dem. Knirkingen og klapringen fra en vogn hadde ikke før forsvunnet, så hørte de en ny komme. Vaktene og kuskene stirret på Caemlyn-vandrerne som om de var gående møkk. En gang feilberegnet Rand lengden på pisken til en kusk. Han klemte hånden mot kuttet over øyebrynet mens han svelget hardt for ikke å spy av tanken på hvor nær øyet den var. Kusken smilte tilfreds. Med den andre hånden grep Rand tak i Matt for å hindre ham i å legge en pil mot buestrengen.
«La det være,» sa han. Han nikket mot vaktene som red langs vognene. Noen av dem lo, andre stirret hardt på Matts bue. «Hvis vi er heldige, slår de oss bare med spydene. Hvis vi er heldige.»
Matt gryntet surt, men han fulgte med da Rand dro ham videre.
To ganger kom tropper fra Dronningens Garde travende ned veien, og lansebåndene flagret i vinden. Noen av bøndene ropte at de ville at noe skulle gjøres med de fremmede, og Garden stoppet alltid tålmodig for å lytte. Midt på dagen overhørte Rand en slik samtale.