Den urolige mannen skvatt til da den andre snakket. Han kikket seg rundt som om han ikke hadde sett kjerra og den andre før nå. Han trakk pusten dypt og samlet seg før han spurte skarpt: «Og hva mener du med det, Almen Bunt?»
«Akkurat det jeg sa, Holdwin. Merkelige venner. Han er ikke herfra, er han vel? Mye rart har kommet forbi her de siste ukene. Veldig mye rart.»
«Du er meg en fm en til å kritisere.» Holdwin hevet et øyebryn. «Jeg kjenner mange folk, selv noen fra Caemlyn. Jeg er ikke innemurt alene på en gård som deg.» Han ventet, og så fortsatte han som for å forklare noe. «Han er fra Fire Konger. Ser etter to tyver. Unge menn. De stjal et hegremerket sverd fra ham.»
Rand snappet etter pusten da Fire Konger ble nevnt, og da sverdet ble nevnt, skottet han mot Matt. Vennen presset ryggen hardt mot veggen og stirret ut i mørket med øyne som var så oppsperret at de så ut som de bare var hvite. Rand ville også gjerne stirre ut i mørket –Halvmannen kunne være hvor som helst – men blikket gled tilbake til de to mennene foran vertshuset.
«Et hegremerket sverd!» utbrøt Bunt. «Ikke rart at han vil ha det tilbake.»
Holdwin nikket. «Ja, og de også. Min venn er en rik mann, en … en kjøpmann, og de har egget opp mennene som arbeider for ham. De har fortalt ville historier og opprørt folk. De er Mørkefrender og tilhengere av Logain.»
«Mørkefrender og tilhengere av den uekte Dragen? Og så forteller de ville historier? De har visst utrettet mye til bare å være to ungdommer. Ja, for du sa vel at de var unge?» Det var en ny tone av morskap i stemmen til Bunt, men det virket ikke som om vertshusholderen merket noe.
«Ja. Ennå ikke fylt tyve. Det er utlovet belønning for dem – hundre merker gull for begge to.» Holdwin nølte før han la ticlass="underline" «De har sleipe tunger, disse to. Lyset vet hva slags historier de forteller for å sette folk opp mot hverandre. De er farlige, selv om de ikke ser sånn ut. Onde. Best å holde seg vekk, hvis du tror du ser dem. To unge menn, den ene har et sverd, og de ser seg over skulderen begge to. Hvis de er de rette, vil min … min venn ta dem så snart man finner dem.»
«Det høres nesten ut som om du vet hvordan de ser ut.»
«Jeg kjenner dem når jeg ser dem,» sa Holdwin selvsikkert. «Prøv bare ikke å ta dem til fange alene. Ingen vits i at noen blir skadet. Kom og fortell det til meg hvis du ser dem. Min … min venn vil ta seg av dem. Hundre merker gull for begge to, men han trenger begge.»
«Hundre merker gull for begge,» sa Bunt undrende. «Hvor mye for sverdet som han så gjerne vil ha?»
Brått forsto Holdwin at den andre mannen gjorde narr av ham. «Jeg vet ikke hvorfor jeg forteller dette til deg,» glefset han. «Du er fremdeles oppsatt på den toskete planen din, skjønner jeg.»
«Planen er ikke så toskere,» svarte Bunt rolig. «Det er ikke sikkert det blir noen annen uekte Drage å se før jeg dør – må Lyset gi at jeg har rett! – og jeg er for gammel til å ete støvet etter kjøpmenn helt til Caemlyn. Jeg får veien for meg selv, og jeg kommer frem til Caemlyn frisk og opplagt i morgen tidlig.»
«For deg selv?» Vertshusholderens stemme skalv stygt. «Du kan aldri vite hva som er ute i mørket, Almen Bunt. Helt alene på veien i mørket. Selv om noen hører deg skrike, er det ingen som vil låse opp døren for å hjelpe deg. Ikke i tider som dette, Bunt. Selv ikke din nærmeste nabo.»
Ingenting av dette gjorde noe inntrykk på den gamle bonden. Han svarte like rolig som før. «Hvis Dronningens Garde ikke kan vokte veiene så nær Caemlyn, er ingen av oss trygge, selv ikke hjemme i våre egne senger. Spør du meg, skulle Garden ha lagt kameraten din i jern. Da ville kanskje veiene bli trygge. Han sniker seg rundt i mørket, redd for at noen skal se hvem han er. Kom ikke og fortell meg at han har rent mel i posen.»
«Redd!» utbrøt Holdwin. «Din gamle tulling, hvis du bare visste –» Han lukket munnen så brått at tennene klapret, og skuttet seg. «Jeg vet ikke hvorfor jeg kaster bort tiden på deg. Kom deg av gårde! Ikke heng utenfor inngangen her.» Døren til vertshuset slamret igjen etter ham.
Bunt mumlet for seg selv mens han tok tak i kanten på kuskesetet og satte foten på hjulnavet.
Rand nølte bare et øyeblikk. Matt grep armen hans idet han trådte frem.
«Er du gal, Rand? Han vil sikkert gjenkjenne oss!»
«Vil du heller bli her? Med en Skygger i nærheten? Hvor langt tror du vi kommer til fots før den finner oss?» Han forsøkte å ikke tenke på hvor langt de ville komme i en kjerre hvis den fant dem. Han ristet seg løs fra Matt og småløp opp veien. Omhyggelig holdt han kappen rundt seg slik at sverdet var skjult; vinden og kulden var unnskyldning nok til det.
«jeg kunne ikke unngå å høre at du var på vei til Caemlyn,» sa han.
Bunt skvatt til og nappet en langstav fra kjerra. Lærhuden i ansiktet var bare en eneste samling rynker og halvparten av tennene manglet, men de knudrete hendene holdt staven klar. Etter en stund satte han staven i bakken og lente seg mot den. «Så dere er på vei til Caemlyn. For å se Dragen?»
Rand hadde ikke oppfattet at Matt hadde fulgt etter. Men Matt holdt seg i bakgrunnen, ute av lyset, og han kikket på vertshuset og gamlingen like mistenksomt som han kikket ut i natten.
«Den uekte Dragen,» sa Rand med ettertrykk.
Bunt nikket. «Selvfølgelig. Selvfølgelig.» Han kastet et sideblikk på vertshuset før han stakk staven tilbake under kuskesetet. «Vel, hvis dere vil ha skyss, er det bare å hoppe opp. Jeg har kastet bort nok tid.» Han var allerede på vei opp i setet.
Rand kravlet seg opp bak idet bonden slo med tømmene. Matt løp frem for å ta dem igjen. Rand grep ham i armene og dro ham opp.
Landsbyen ble raskt borte i natten av farten Bunt holdt. Rand la seg ned på de bare plankene og kjempet imot den søvndyssende knirkingen fra hjulene. Matt kvalte gjespene sine med en knyttneve og stirret vaktsomt utover landet. Mørket lå tungt over jorder og gårder, med små prikker av lys fra husene. Det virket som om lysene var langt unna, som om de kjempet forgjeves mot mørket. En ugle tutet sørgmodig, og vinden stønnet som fortapte sjeler i Skyggen.
Den kan være overalt der ute, tenkte Rand.
Bunt kjente visst også at natten trykket, og plutselig begynte han å snakke. «Har dere to vært i Caemlyn før?» Han klukket. «Tror ikke det, nei. Vel, vent til dere ser den. Den største byen i verden. Joda, jeg har hørt om Illian og Ebou Dar og Rift og alt det der – det er alltid noen tullinger som tror at noe er større eller bedre bare fordi det ligger på den andre siden av horisonten – men spør du meg, er Caemlyn best av alle. Kunne ikke vært bedre. Nei, det kunne den ikke. Hvis da ikke Dronning Morgase, må Lyset skinne på henne, kvittet seg med den heksen fra Tar Valon.»
Rand lå på ryggen med tepperullen og Thoms kappe under hodet. Han så på natten som drev forbi og lot bondens ord skylle over seg. En menneskestemme holdt mørket unna og dempet den klagende vinden. Han snudde seg og kikket opp mot det mørke omrisset av Bunts rygg. «Du mener en Aes Sedai?»
«Hva annet skulle jeg mene? Sitter der i palasset som en edderkopp. Jeg er en god undersått av Dronningen – si aldri noe annet –men det er bare ikke riktig. Jeg hører ikke til dem som sier at Elaida har for mye innflytelse over Dronningen. Ikke jeg. Og de tullingene som sier at Elaida er dronning i alt unntatt navnet…» Han spyttet ut i natten. «Dem om det. Morgase er ingen dukke som danser etter pipen til en heks fra Tar Valon.»
En annen Aes Sedai. Hvis … når Moiraine kom til Caemlyn, ville hun kanskje oppsøke en Aes Sedai-søster. Hvis det verste skulle skje, kunne kanskje denne Elaida hjelpe dem til Tar Valon. Han så på Matt, og Matt ristet på hodet som om han hadde sagt tanken høyt. Han kunne ikke se Matts ansikt, men han visste at uttrykket var totalt avvisende.