Hun trakk på smilebåndet. «På ettermiddagen. Jeg blir opptatt om formiddagen.»
Fra de andre hørtes Perrins utrop: «En barde!»
Egwene snudde seg mot dem. men Rand la en hånd på armen hennes. «Opptatt? Hvordan det?»
Til tross for kulden kastet hun hetten tilbake og trakk håret frem over skulderen med utstudert likegyldighet. Forrige gang han så henne, hadde håret bølget mørkt nedover skuldrene, bundet bort fra ansiktet med et rødt silkebånd. Nå var det flettet.
Han stirret på fletten som om den var en hoggorm, så snek han seg til et blikk mot Vårstangen som sto for seg selv på Grønnsletten i påvente av morgendagen. Om morgenen ville de kvinnene som var i gifteferdig alder, danse rundt stangen. Han svelget hardt. Av en eller annen grunn hadde det aldri slått ham at hun ville nå gifteferdig alder samtidig som ham.
«Bare fordi noen er gamle nok til å gifte seg,» mumlet han, «betyr ikke det at de burde gjøre det. Ikke med det samme.»
«Selvfølgelig ikke. Kanskje aldri, for den saks skyld.»
Rand blunket. «Aldri?»
«Den Kloke gifter seg nesten aldri. Nynaeve har lært meg opp, vet du. Hun sier jeg er lærenem, at jeg kan lære å lytte til vinden. Nynaeve sier at ikke alle Kloke kan det, selv om de påstår det.»
«Den Kloke!» ropte han skingrende. Han så ikke det farlige glimtet i øynene hennes. «Nynaeve kommer til å være Den Kloke her i enda femti år. Kanskje mer. Har du tenkt å tilbringe resten av livet ditt som hennes lærling?»
«Det finnes andre landsbyer,» svarte hun opphisset. «Nynaeve sier at landsbyene nord for Taren alltid velger Den Kloke utenfra. De tror det skal hindre henne i å ha yndlinger blant landsbyboerne.»
Gleden forsvant like fort som den var kommet. «Forlate Tvillingelvene? Jeg ville aldri få se deg igjen.»
«Og ville ikke du like det? I det siste har du ikke gitt noe hint om hva du liker.»
«Ingen drar fra Tvillingelvene,» fortsatte han. «Kanskje noen fra ferjeleiet ved Taren, men de er underlige, ikke som andre fra Tvillingelvene i det hele tatt.»
Egwene sukket oppgitt. «Vel, kanskje jeg er underlig også. Kanskje jeg har lyst til å se noen av stedene i fortellingene? Har du noen gang tenkt på det?»
«Selvfølgelig har jeg det. Jeg dagdrømmer av og til, men jeg vet forskjell på dagdrøm og virkelighet.»
«Og jeg gjør ikke det?» sa hun rasende, og snudde øyeblikkelig ryggen til ham.
«Det var ikke det jeg mente. Jeg snakket om meg selv. Egwene?»
Hun dro kappen tettere om seg, den var en vegg som stengte ham ute. Så gikk hun stiv og strunk noen skritt bortover. Frustrert gned han seg over pannen. Hvordan skulle han forklare dette? Det var ikke første gang hun hadde tillagt ordene hans en mening han ikke hadde visst var der. I det dårlige humøret hun nå var i, ville ethvert feiltrinn bare gjøre det verre, og han var temmelig sikker på at alt han sa ville bli et feiltrinn.
Matt og Perrin kom tilbake. Egwene ignorerte dem. De så nølende på henne og trakk seg nærmere Rand.
«Moiraine ga Perrin en mynt også,» sa Matt. «Maken til vår.» Han gjorde et opphold før han la ticlass="underline" «Og han så rytteren.»
«Hvor?» spurte Rand. «Når? Så noen andre ham? Har du fortalt det til noen?»
Perrin løftet en bred hånd avvergende. «Ett spørsmål om gangen. Jeg så ham i utkanten av landsbyen, han voktet på smia i skumringen i går. Det gikk kaldt nedover ryggen på meg. Jeg sa det til mester Luhhan, men det var ingen der da han så etter. Han sa det bare var skygger. Men han bar på den største hammeren sin da vi stablet opp ved til essen og la frem verktøyet. Han har aldri gjort det før.»
«Så han trodde deg?» spurte Rand, men Perrin trakk på skuldrene.
«Jeg vet ikke. Jeg spurte hvorfor han dro på hammeren hvis det bare var skygger, og han svarte noe om ulver som var frekke nok til å ta seg inn i landsbyen. Kanskje han trodde det var det jeg så, men han burde vite at jeg kan skille mellom en ulv og en rytter, selv i skumringen. Jeg vet hva jeg så, og ingen skal få meg til å tro noe annet.»
«Jeg tror deg,» sa Rand. «Husk, jeg så ham også.» Perrin gryntet fornøyd, som om han ikke hadde vært sikker på det.
«Hva er det dere snakker om?» forlangte Egwene plutselig å få vite.
Med ett ønsket Rand at han hadde snakket lavere. Han ville ha gjort det om han hadde visst at hun lyttet. Matt og Perrin gliste som to tullinger og dultet til hverandre, ivrige etter å fortelle om den svartkledde rytteren, men Rand tidde. Han visste hva hun ville si når de var ferdige.
«Nynaeve hadde rett,» erklærte Egwene ut i luften da de to guttene ble stille. «Ingen av dere burde sluppet taket i mammas skjørtekanter. Folk rir faktisk på hester. Det forvandler dem ikke til monstre fra en bardes fortelling.» Rand nikket for seg selv; det var akkurat som han hadde tenkt. Hun vendte seg mot ham. «Og du har vært med på å spre slike rykter. Noen ganger eier du ikke vett, Rand al’Thor. Vinteren har vært uhyggelig nok om ikke du skal gå rundt og skremme ungene.»
Rand gjorde en sur grimase. «Jeg har ikke spredt noen rykter, Egwene. Men jeg så det jeg så, og det var ingen bonde på leting etter en savnet ku.»
Egwene trakk pusten dypt og åpnet munnen, men ordene forsvant da døren til vertshuset gikk opp. En mann med rufsete hvitt hår kom styrtende ut som om han ble jaget.
KAPITTEL 4
Barden
Døren til vertshuset smalt igjen bak den hvithårete mannen, og han snudde seg brått og så olmt på den. Han var mager og ville vært høy om ikke skuldrene hadde lutet, men han beveget seg med en spenstighet som gjorde alderen til skamme. Kappen var et virvar av lapper i alle fasonger og størrelser, og vindpustene fikk dem til å flagre i hundrevis av farger. Egentlig var kappen ganske tykk, så Rand, samme hva mester al’Vere hadde sagt, og lappene var bare sydd på som dekorasjoner.
«Barden!» hvisket Egwene opphisset.
Den hvithårete hvirvlet rundt, og kappen sto ut i en bue. Den lange frakken hadde rare, posete ermer og store lommer. Tykke barter, like snøhvite som håret på hodet, dirret rundt munnen, og ansiktet var knudrete som et vindblåst tre. Han gestikulerte bydende mot Rand og de andre med en utskåret langpipe som dro en fin røyk-strime etter seg. Blå øyne kikket frem under de buskete hvite øyebrynene og boret seg inn i alt han så på.
Rand stirret nesten like mye på mannens øyne som på resten av ham. Alle i Tvillingelvene hadde mørke øyne, og det samme gjaldt de fleste kjøpmennene og vaktene og alle andre han noensinne hadde sett. Congarene og Coplinene hadde gjort narr av de grå øynene hans helt til den dagen han slo til Ewal Coplin over nesen. Den Kloke hadde vært på ham for dét. Kanskje det fantes steder der ingen hadde mørke øyne. Kanskje Lan også kommer derfra.
«Hva slags sted er dette?» spurte barden med en dyp stemme, som på et vis hørtes kraftigere ut enn stemmen til en vanlig mann. Selv ute i det fri virket det som om den fylte en stor hall og ble kastet tilbake fra veggene. «Tomsingene i landsbyen oppe på høyden sier at jeg kan nå hit før solnedgang, men de glemmer å si at det bare er mulig hvis jeg drar godt før middagstid. Når jeg endelig kommer frem, frossen til margen og klar for en varm seng, mumler verten om tidspunktet jeg ankommer, som om jeg er en omflakkende griserøkter, og Landsbyrådet deres ikke har tigget meg om å fremvise mine kunster under festivalen. Og så forteller han meg ikke engang at han er borgermesteren.» Han stoppet for å trekke pusten og favnet dem alle med det gjennomborende blikket, men så gikk han straks i gang igjen. «Når jeg kommer ned for å røyke en pipe og tømme et krus øl foran ildstedet, stirrer hver mann i rommet på meg som om jeg er deres minst avholdte svoger på jakt etter pengelån. En gammel bestefar begynner å mase om historier jeg skal eller ikke skal fortelle, så roper et jentebarn at jeg skal forsvinne, og truer meg med en klubbe når jeg ikke beveger meg fort nok for henne. Hvem har noen gang hørt om en barde som blir behandlet slik?»