Kjerra knirket ned den brede veien mot byen, mot porter med tårn på hver side. Kjøpmannsvognene rullet ut av disse portene under en steinbue som en kjempe kunne marsjert gjennom, eller ti kjemper side om side. Langs begge sidene av veien lå markedsplasser uten murer under glinsende røde og lilla takstein, med salgsboder og innhegninger mellom dem. Kalver og kuer rautet, gjess snadret, høns klukket, geiter brekte, sauer mekret, og folk kjøpslo av sine lungers fulle kraft. En vegg av lyder ledet dem mot Caemlyns porter.
«Hva sa jeg?» Bunt måtte nesten rope for å bli hørt. «Den flotteste byen i verden. Bygd av Ogurene, skjønner dere. I det minste ble Den Indre Byen og palasset bygd av Ogurer. Den er gammel, Caemlyn. Caemlyn, hvor vår gode Dronning Morgase, må Lyset skinne på henne, lager lover og opprettholder fred for Andor. Den flotteste byen i verden.»
Rand måtte si seg enig. Munnen hang åpen, og han ville bare presse hendene mot ørene for å sperre ståket ute. Folk myldret på veien som emondsmarkingene myldret på Grønnsletten under Bel Tine. En gang hadde han ment at det var ufattelig mange mennesker i Baerlon, og nå måtte han nesten le. Han så på Matt og smilte. Matt holdt seg for ørene, og skuldrene var løftet som om han ville dekke ørene med dem også.
«Hvordan skal vi greie å gjemme oss her?» ropte han da Rand så på ham. «Hvordan kan vi vite hvem vi kan stole på når det er så mange her? Så forbasket mange. Lys, hør på det bråket!»
Rand kikket på Bunt før han svarte. Bonden var for opptatt med å stirre på byen, og med alt bråket hadde han sikkert ikke hørt noe uansett. Likevel la Rand munnen mot øret til Matt. «Hvordan kan de finne oss blant så mange? Fatter du ikke, ditt ullhode? Vi er i sikkerhet, hvis bare du kan lære deg å holde den forbaskede munnen din!» Han slo ut med hånden mot alt sammen, markedene, bymurene foran dem. «Se på det, Matt! Alt mulig kan skje her. Alt mulig! Her kan vi til og med finne Moiraine som venter på oss, og Egwene og de andre.»
«Hvis de lever. Spør du meg, tror jeg de er like døde som barden.»
Smilet forsvant fra ansiktet til Rand, og han snudde seg for å se på portene som nærmet seg. Alt kunne skje i en by som Caemlyn. Sta holdt han den tanken fast.
Samme hvor mye Bunt slo med tøylene, kunne ikke hesten bevege seg fortere. Jo nærmere portene kom, jo tettere ble mengden. Folk pakket seg skulder mot skulder og presset seg mot kjerrene og vognene som var på vei inn. Rand var glad for å se at en god del av dem var støvete unge menn til fots uten mange eiendeler. Og uansett alder virket en stor del av menneskene i mengden som stimlet sammen utenfor portene, utslitte etter reisingen. Det var vaklevorne kjerrer og slitne hester, klær krøllet av for mange netter under åpen himmel, slepende føtter og trette øyne. Men slitne eller ikke, alles øyne var festet på porten som om det å komme inn ville fjerne all tretthet.
Et halvt dusin av Dronningens gardister sto ved portene. De røde og hvite våpenkjolene var rene, og platebrynjene var blankpolert. Vaktene sto i skarp kontrast til flesteparten av dem som myldret under steinbuen. De rettet ryggen og hevet hodet mens de stirret vaktsomt og hånlig på nykommerne. Det var tydelig at de gjerne skulle ha sendt bort flesteparten. Men de hindret ingen. De nøyde seg med å holde veien åpen for trafikk ut av byen, og delte ut harde ord til dem som forsøkte å presse seg for fort frem.
«Hold dere på plass. Ikke dytt. Ikke dytt, må Lyset blinde dere! Det er plass til alle, må Lyset hjelpe oss. Hold dere på plass.»
Bunts kjerre rullet gjennom portene sammen med det trege tidevannet av mennesker, og så var de inne i Caemlyn.
Byen reiste seg fra lave åser, lik trappetrinn som klatret opp mot et midtpunkt. En ny mur omkranset dette midtpunktet, og den skinte ren og hvit der den løp over åsene. Innenfor muren var det enda flere tårn og kupler, i hvitt og gull og purpur, og de hevet seg opp fra åsene og kikket ned på resten av Caemlyn. Rand trodde dette måtte være Den Indre Byen Bunt hadde snakket om.
Inne i byen forandret Caemlynveien seg til en bred allé som var delt langs midten av brede striper med gress og trær. Gresset var brunt og greinene nakne, men folk hastet forbi som om de ikke så noe uvanlig. De lo, snakket og kranglet, alt det folk pleier å gjøre. Det var som om de ikke visste at våren hadde uteblitt dette året, at våren kanskje ikke ville komme. De så det ikke, forsto Rand, de kunne eller ville ikke se det. Øynene gled bort fra de nakne greinene, og de gikk over dødt og døende gress uten å se ned en eneste gang. Det de ikke så, kunne de late som ikke fantes.
Rand stirret med åpen munn på byen og folkene, og ble overrasket da kjerra forsvant ned en sidegate. Gaten var smalere enn alleen, men likevel dobbelt så bred som noen vei i Emondsmark. Bunt tøylet hestene, snudde seg og så nølende på dem. Det var litt mindre trafikk her, og folk gikk forbi på begge sider av kjerra uten å sette ned farten.
«Det du gjemmer under kappen der, er det det Holdwin snakket om?»
Rand skulle til å slenge salveskene over skulderen. Han fortrakk ikke en mine. «Hva mener du?» Stemmen var stø. Magen var en kvalm knute, men stemmen var stø.
Matt kvalte et gjesp med den ene hånden, men stakk den andre under frakken – Rand visste at han knuget dolken fra Shadar Logoth – og øynene var harde og jaget under skjerfet. Bunt unngikk å se på Matt, som om han visste at det var et våpen i den skjulte hånden.
«Det betyr vel ikke noe, antar jeg. Hør her, hvis dere hørte at jeg var på vei til Caemlyn, var dere der lenge nok til å høre resten. Hvis jeg hadde vært ute etter belønningen, ville jeg ha diktet opp en unnskyldning og gått inn i Gåsa og Kronen for å snakke med Holdwin. Det er bare det at jeg ikke liker Holdwin noe særlig, og heller ikke vennen hans, ikke i det hele tatt. Virker som om han var mer oppsatt på å få tak i dere enn i… noe annet.»
«Jeg aner ikke hva han vil,» sa Rand. «Vi har aldri sett ham før.» Det kunne til og med være sant. Han kunne ikke se forskjell på Skyggere.
«Hm. Vel, som jeg sa, jeg vet ikke noe, og det vil jeg vel heller ikke. Det er mer enn nok bråk rundt omkring. Man trenger ikke lete etter mer.»
Matt brukte lang tid på å samle sammen tingene sine, og Rand sto allerede på gaten før han begynte å klatre ned. Rand ventet utålmodig. Matt snudde seg stivt bort fra kjerra mens han presset buen og koggeret og tepperullen mot brystet. Han mumlet for seg selv og hadde mørke skygger under øynene.
Rands mage rumlet, og han skar en grimase. Sulten og den kvalmende kverningen i magen fikk ham nesten til å kaste opp. Matt stirret avventende på ham. Hvilken vei skal vi gå? Hva skal vi gjøre nå?
Bunt lente seg frem og vinket ham til seg. Han gikk bort og håpet å få noen råd om Caemlyn.
«Jeg ville ha gjemt det…» Den gamle bonden stoppet og så seg vaktsomt omkring. Folk presset seg forbi på begge sider av kjerra, men bortsett fra noen få forbannelser over at de blokkerte trafikken, brydde ingen seg om dem. «Ikke ha det på deg,» sa han, «gjem det, selg det. Gi det bort. Det er mitt råd. En slik ting vil tiltrekke seg oppmerksomhet, og jeg tipper at du ikke vil ha det.»
Brått rettet han ryggen, hyppet på hesten og kjørte sakte ned den overfylte gaten uten å snu seg eller si noe mer. En vognlast med tønner kom skramlende mot dem. Rand hoppet til side og vaklet noen skritt. Da han så seg om, var Bunt og kjerra ute av syne.
«Hva gjør vi nå?» ville Matt vite. Han slikket seg over leppene og stirret storøyd på alle de travle menneskene og på bygninger som raget opptil seks etasjer over bakken. «Vi er i Caemlyn, men hva gjør vi nå?» Han hadde tatt hendene ned, men det rykket i dem som om han ville legge dem over ørene igjen. Det summet over byen, den lave, jevne duren fra hundrevis av håndverkere i arbeid, av tusener av mennesker som snakket. Rand syntes det var som å være inni en kjempestor, summende bikube. «Selv om de er her, Rand, hvordan skal vi finne dem i alt dette?»