Matt snøftet. «For min del kan ravnene slepe hver eneste Aes Sedai rett til Shayol Ghul!»
«Pass munnen din!» glefset mester Gill. «Jeg sa at jeg ikke er så glad i dem, men jeg er ikke en av de toskene som tror at de står bak alt som er galt. Dronningen støtter Elaida, og Garden støtter Dronningen. Må Lyset gi at det ikke forandrer seg, for da blir det ille. Men uansett, i det siste har noen av gardistene begynt å gå for langt. De kan være litt hardhendte hvis de hører noen snakke ille om Aes Sedaiene. Ikke i tjenesten, takk Lyset for det, men likevel har det skjedd. Jeg ville ikke like at noen gardister på frivakt rev ned storstua for å lære dere en lekse, og jeg ville ikke like at hvitekappene egget folk til å male Dragens Hoggtann på døren min. Hvis dere vil ha hjelp av meg, får dere pent holde alle tanker om Aes Sedaier for dere selv, enten de er gode eller dårlige.» Han tidde tankefullt før han la ticlass="underline" «Det ville kanskje være best om dere heller ikke nevnte Thoms navn når det er andre enn meg i nærheten. Noen av gardistene husker godt, og det samme gjør Dronningen. Det er ingen grunn til å ta sjanser.»
«Hadde Thom vanskeligheter med Dronningen?» spurte Rand vantro.
Verten gapskrattet. «Så han fortalte dere ikke alt. Nei, hvorfor skulle han det? På den annen side vet jeg ikke hvorfor dere ikke skulle vite det. Det er jo ikke akkurat noen hemmelighet. Tror dere alle barder har så høye tanker om seg selv som Thom? Vel, når jeg tenker meg om, har de kanskje det, men det virket alltid på meg som om Thom hadde fått en ekstra porsjon med høye tanker om seg selv. Han har ikke alltid vært barde, vet dere, på vei fra den ene landsbyen til den andre, med seng under hver busk. En gang var Thom Merrilin hoffbarde her i Caemlyn, og han var kjent ved hvert eneste hoff fra Rift til Maradon.»
«Thom?» sa Matt.
Rand nikket sakte. Han kunne se for seg Thom ved Dronningens hoff med hans stolte holdning og elegante bevegelser.
«Det var han,» sa mester Gill. «Det var ikke lenge etter at Taringail Damodred døde… det var den gang disse vanskelighetene med nevøen dukket opp. Det var noen som mente at, hvordan skal vi si det, at han sto nærmere Dronningen enn det som sømmet seg. Men Morgase var en ung kvinne, og Thom var i sin fulle manndomskraft den gang, og jeg mener nå at Dronningen kan gjøre som hun selv finner det for godt. Men hun har jo litt av et temperament, vår gode Morgase, og han forsvant uten et ord da han fikk høre om nevøens vanskeligheter. Dronningen likte ikke det noe særlig. Hun likte heller ikke at han blandet seg opp i Aes Sedaienes anliggender. Kan ikke si at jeg heller synes det var riktig, nevø eller ikke nevø. Iallfall sa han henne noen ord da han kom tilbake. Ord du ikke sier til en dronning. Ord du ikke sier til en stolt kvinne som Morgase. Elaida likte ikke at han hadde blandet seg opp i det med nevøen. Klemt mellom Dronningens temperament og Elaidas uvilje måtte Thom forlate Caemlyn. Han var et halvt skritt fra å havne i fangehullet, om ikke under skarpretterens øks. Så vidt jeg vet, står ordren fremdeles ved makt.»
«Det er lenge siden,» sa Rand, «kanskje alle har glemt det.»
Mester Gill ristet på hodet. «Gareth Bryne er kapteingeneral for Dronningens Garde. Det var han personlig som ledet Gardestyrken Morgase sendte for å bringe Thom tilbake i lenker. Jeg tviler på om han noensinne vil glemme hvordan det var å vende tomhendt tilbake og oppdage at Thom allerede hadde vært i palasset og dratt igjen. Og Dronningen glemmer aldri noe. Har dere noengang kjent en kvinne som gjør det? Skal si Morgase var i dårlig humør. Jeg sverger på at hele byen listet seg rundt og hvisket i en måned etterpå. Nei, det er best dere holder Thom like hemmelig som den Aes Sedaien deres. Kom igjen, så skal dere få en matbit. Det ser ut som om magene deres har begynt å gnage på ryggmargen.»
KAPITTEL 36
Mønsterets nett
Mester Gill tok dem med til et hjørnebord i storstua, og en av tjenestejentene kom med mat. Rand ristet på hodet da han så tallerkenene. Noen få kjøttslintrer dekket av saus, en skje grønn sennep og to poteter til hver. Det var en trist og resignert hoderisting, men ikke sint. Det var ikke nok av noe, hadde vertshusholderen sagt. Rand tok opp kniven og gaffelen. Hva ville skje når det ikke var noe igjen? Tanken fikk den halvfulle tallerkenen til å virke som et fest-måltid. Han skalv.
Mester Gill hadde valgt et bord langt unna alle de andre, og han hadde plassert seg med ryggen mot hjørnet for å holde hele rommet under oppsikt. Ingen kunne komme nær nok til å overhøre samtalen uten at han så det. Da tjenestejenta hadde gått, sa han stille: «Nåvel, er det ikke på tide at dere forteller meg om vanskelighetene dere er oppe i? Hvis jeg skal hjelpe, er det best jeg vet hva jeg roter meg opp i.»
Rand skottet på Matt, men Matt så ned i tallerkenen og rynket pannen. Det var som om han var sint på poteten han skar opp. Rand pustet dypt. «Jeg forstår det egentlig ikke selv,» begynte han.
Han gjorde historien enkel, og utelot alt om Trolloker og Skyggere. Når noen tilbød seg å hjelpe, ville det ikke duge å fortelle om fabelvesener. Men det var heller ikke riktig å undervurdere faren, ikke riktig å blande dem opp i affærer de ikke ante noe om. Noen menn var etter ham og Matt og to venner av dem. De dukket opp der de minst var ventet, disse mennene. De var dødsens farlige, og de hadde bestemt seg for å drepe ham og vennene, eller noe enda verre. Moiraine sa at noen av dem var Mørkefrender. Thom stolte ikke helt på Moiraine, men han ble med dem likevel. Det var på grunn av nevøen, sa han. De kom fra hverandre da noen angrep dem på veien til Hvitebro, og etterpå, i Hvitebro, reddet Thom dem fra et nytt angrep. Og det hadde vært flere forsøk. Han visste at det var hull i historien, men på så kort tid kunne han ikke gjøre det bedre uten å fortelle mer enn det som var trygt.
«Vi bare fortsatte til vi nådde Caemlyn,» forklarte han. «Det var den opprinnelige planen. Caemlyn, og så til Tar Valon.» Han vippet nervøst på stolkanten. Etter å ha holdt alt hemmelig så lenge, var det underlig å fortelle noen så mye som han nettopp hadde gjort. «Hvis vi følger den ruten, vil de andre før eller senere finne oss.»
«Hvis de lever,» mumlet Matt ned i tallerkenen sin.
Rand kastet ikke engang et blikk på Matt. Noe gjorde at han tilføyde: «Du kan komme opp i bråk hvis du hjelper oss.»
Mester Gill viftet det bort med en lubben hånd. «Kan ikke si at jeg ønsker bråk, men det ville ikke bli første gang. Ingen fordømt Mørkefrende skal få meg til å vende ryggen til Thoms venner. Denne vennen deres nordfra, vel – hvis hun kommer til Caemlyn, vil jeg få høre om det. Det er folk her som holder øye med alt som kommer og går, og ryktet sprer seg.»
Rand nølte, før han spurte: «Hva med Elaida?»
Verten nølte også. Til slutt ristet han på hodet. «Jeg tror ikke det. Kanskje, hvis dere ikke hadde noen forbindelse til Thom. Hun kommer til å snuse det opp, og hvor ville dere havne da? Ikke godt å si. Kanskje i et fangehull. Kanskje noe verre. De sier hun kan føle ting, det som har skjedd, det som kommer til å skje. De sier hun kan skjære rett igjennom til det en mann helst vil skjule. Jeg vet ikke, men jeg ville ikke risikert det. Hadde det ikke vært for Thom, kunne dere oppsøkt Garden. De ville raskt ta hånd om noen Mørkefrender. Men selv om dere ikke nevnte Thom for Garden, ville Elaida få høre om dere så snart Mørkefrender ble nevnt. Da ville dere være tilbake ved utgangspunktet.»
Rand sa seg enig: «Ikke Garden.» Matt nikket så ivrig mens han stappet i seg med en gaffel at sausen rant nedover haken.
«Problemet er at dere plutselig befinner dere i ytterkanten av et maktspill, gutt, selv om det ikke er deres feil. Det spillet er som å tråkke gjennom en tåkemyr full av slanger.»