«Hva med –» begynte Rand, men verten skar plutselig en grimase. Stolen knirket under vekten da han rettet ryggen.
Kokka sto i kjøkkendøren og tørket hendene på forkleet. Da hun så verten, vinket hun på ham og forsvant inn i kjøkkenet igjen.
«Kunne like gjerne vært gift med henne.» Mester Gill sukket. «Oppdager ting som må repareres før jeg vet at noe er galt. Hvis ikke det er sluk som må stakes, eller tette avløpsrør, er det rotter. Jeg holder stedet mitt rent, forstår dere, men med så mange folk i byen er det rotter overalt. Pakk folk tett sammen og du får rotter med én gang. Plutselig flommer Caemlyn over av dem. Dere vil ikke tro hvor mye en god katt, en førsteklasses rottefanger, greier å fange nå om dagen. Rommet deres er på loftet. Jeg forteller jentene hvilket det er, og så kan en av dem vise dere opp. Og dere trenger ikke være redde for Mørkefrender. Jeg har ikke mye godt å si om hvitekappene, men blant dem og Garden i Caemlyn tør slikt avskum ikke vise de skitne ansiktene sine.» Stolen knirket igjen da han skjøv den tilbake og reiste seg. «Jeg håper det ikke er slukene igjen.»
Rand konsentrerte seg på ny om maten, men han så at Matt hadde sluttet å spise. «Jeg trodde du var sulten,» sa han. Matt fortsatte å stirre på tallerkenen sin mens han dyttet en potet rundt med gaffelen. «Du må spise, Matt. Vi må samle krefter hvis vi skal klare å nå Tar Valon.»
Matt slapp ut en lav, bitter latter. «Tar Valon! Hele tiden har det vært Caemlyn. Moiraine skulle vente på oss i Caemlyn. Vi ville finne Perrin og Egwene i Caemlyn. Alt ville bli bra hvis vi bare kom oss til Caemlyn. Vel, her er vi, og ingenting har gått bra. Ingen Moiraine, ingen Perrin, ikke noen. Nå skal plutselig alt bli bra hvis vi bare kommer oss til Tar Valon.»
«Vi lever.» Rands stemme var skarpere enn han hadde ment. Han trakk pusten dypt og forsøkte å roe tonen. «Vi lever. Så langt er alt bra. Og jeg akter å holde meg i live. Jeg akter å finne ut hvorfor vi er så viktige. Jeg gir ikke opp.»
«Alle disse folkene her, og hvem som helst kan være en Mørkefrende. Mester Gill var snar med å love oss hjelp. Hva slags mann er det som bare trekker på skuldrene av Aes Sedaier og Mørkefrender? Det er ikke normalt. Enhver skikkelig mann ville bedt oss om å pelle oss vekk, eller… eller… eller noe.»
«Spis,» sa Rand mildt. Han ventet til Matt begynte å tygge på en kjøttbit.
Han lot sine egne hender hvile ved siden av tallerkenen en stund, og presset dem mot bordet for å stoppe skjelvingen. Han var redd. Ikke for mester Gill, selvfølgelig, men det var nok å frykte selv uten ham. De høye bymurene ville ikke stanse en Skygger. Kanskje han burde fortelle verten om det. Men selv om Gill trodde på det, ville han kanskje ikke være like villig til å hjelpe dem når en Skygger når som helst kunne dukke opp i Dronningens Velsignelse. Og rottene. Kanskje rotter trivdes der det var mange mennesker, men han husket drømmen som ikke var en drøm i Baerlon, husket en liten ryggrad som brakk. Noen ganger bruker Den Mørkeste åtseletere som øyne, hadde Lan sagt. Ravner, kråker, rotter. ..
Han spiste, men etterpå kunne han ikke huske å ha smakt en eneste bit.
Tjenestejenta som hadde polert lysestaker da de kom inn, viste dem opp til loftsrommet. Det var et kvistvindu i den skrå ytterveggen, en seng sto på hver side av vinduet, og det var knagger til sakene deres ved siden av døren. Den mørkøyde jenta tvinnet på skjørtet og kniste hver gang hun så på Rand. Hun var pen, men han visste han bare ville dumme seg ut hvis han sa noe. Hun fikk ham til å ønske at han kunne takle jenter like godt som Perrin, og han var glad da hun forsvant.
Han ventet en kommentar fra Matt, men så snart hun var borte, kastet Matt seg på sengen med ansiktet mot veggen. Han hadde fremdeles på seg støvlene og kappen.
Rand hengte opp tingene sine mens han kikket på kameratens rygg. Han mente å se at Matt hadde hånden under jakken og knuget dolken igjen.
«Har du bare tenkt å ligge der?» spurte han til slutt.
«Jeg er sliten,» mumlet Matt.
«Det er ennå mye vi må spørre mester Gill om. Han kan kanskje til og med si hvordan vi skal finne Egwene og Perrin. Hvis de har greid å holde på hestene sine, kan de allerede være i Caemlyn.»
«De er døde,» sa Matt til veggen.
Rand nølte, og så ga han opp. Han lukket døren forsiktig bak seg og håpet at Matt virkelig kom til å sovne.
Nedenunder var mester Gill ikke å finne, og det skarpe blikket til kokka fortalte at hun også lette etter ham. Rand satt i storstua en stund, men tok seg i å stirre mistenksomt på hver eneste gjest som kom inn. En fremmed mann kunne være hvem som helst – eller hva som helst – spesielt i det øyeblikket en kappekledd skikkelse sto i silhuett i døråpningen. I dette rommet ville en Skygger være som en rev i hønsehuset.
En gardist i rød uniform kom inn fra gaten. Han stoppet like innenfor døren og lot et kjølig blikk gli over alle gjester som ikke var fra byen. Rand studerte bordplaten da gardistens øyne stoppet ved ham. Da han så opp, var mannen borte.
Den mørkøyde jenta passerte ham med favnen full av håndklær. «De gjør sånn noen ganger,» betrodde hun ham idet hun gikk forbi. «Bare for å forvisse seg om at det ikke er noe bråk. De passer på gode undersåtter av Dronningen, det gjør de. Ingenting du trenger bekymre deg over.» Hun kniste.
Rand ristet på hodet. Ingenting han trengte bekymre seg over. Gardisten hadde jo ikke kommet bort og spurt om han kjente Thom Merrilin. Han begynte å bli like ille som Matt. Han skjøv stolen bakover med en skrapende lyd.
En annen tjenestejente fylte olje i lampene langs veggen.
«Er det et annet rom hvor jeg kan sitte,» spurte han henne. Han hadde ikke lyst til å gå opp trappen og låse seg inne sammen med en gretten og innesluttet Matt. «Kanskje et spiserom som ikke blir brukt?»
«Der er biblioteket.» Hun pekte på en dør. «Gjennom døren, til høyre og i enden av gangen. Det er kanskje tomt på denne tiden.»
«Tusen takk. Hvis du ser mester Gill, kan du ikke si at Rand al’Thor gjerne vil snakke med ham hvis han har tid?»
«Jeg skal si det,» sa hun. Så smilte hun. «Kokka vil også snakke med ham.»
Vertshusholderen gjemte seg nok, tenkte han, idet han forlot henne.
Da han kom inn i biblioteket, stoppet han og stirret. Det måtte være tre eller fire hundre bøker i hyllene, flere enn han noensinne hadde sett samlet på ett sted. Innbundet i lerret og lær, med forgylte rygger. Bare noen få hadde permer av tre. Han kastet seg over boktitlene og fant frem til gamle yndlingsbøker. Jain Langstegs Reiser. Essays av William fra Maneches. Han holdt pusten da han så et lærinnbundet eksemplar av På Langfart med Sjøfolket. Tam hadde alltid hatt lyst til å lese den.
Han så for seg en smilende Tam veie boken i hendene, så for seg hvordan faren ville fornemme atmosfæren i boken før han satte seg ved ildstedet, tente pipa og begynte å lese. Rands hånd knuget sverd-hjaltet. En følelse av tap og tomhet overskygget gleden ved bøkene.
Noen kremtet bak ham, og det gikk opp for Rand at han ikke var alene. Han snudde seg, klar til å be om unnskyldning for sin uhøflighet. Han var vant til å være høyere enn nesten alle han møtte, men denne gangen måtte han løfte blikket høyere og høyere helt til han ble stående med gapende munn. Han så et hode like oppunder det ti fot høye taket. Nesen var like bred som ansiktet, så bred at den minnet mer om en snute enn en nese. Øyebrynene hang ned som haler og rammet inn bleke øyne så store som tekopper. Ørene stakk opp gjennom en svart, raggete manke og endte i spisse dusker. Trollok! Han slapp ut et brøl og prøvde å rygge for å få trukket sverdet. Føttene stokket seg, og han satte seg hardt ned i stedet.
«Jeg skulle ønske dere mennesker ikke ville gjøre det der,» rumlet en stemme like dyp som en tromme. Det rykket kraftig i duskeørene, og stemmen ble trist. «Det er så få av dere som husker oss. Men det er vel vår egen skyld. Det er ikke mange av oss som har vandret blant menn siden Skyggen falt på Veiene. Det må vel være … åh, en seks generasjoner siden nå. Rett etter Trollok-krigene var det.» Han ristet det raggete hodet og slapp ut et sukk som ville ha gjort ære på en okse. «Altfor lenge, altfor lenge, og så få som reiser og ser. Det kunne like gjerne vært ingen.»