Rand satt der en stund med åpen munn og stirret opp på en fremtoning i bredtåete, knehøye støvler og en mørkeblå frakk som var kneppet fra halsen til livet før den buet ut over støvleskaftene som en kilt over posete bukser. I den ene hånden holdt han en bok som virket knøttliten, og fingeren som markerte siden var like bred som tre.
«Jeg trodde du var –» begynte han, men tok seg i det. «Hva er –?» Det var ikke noe bedre. Han karet seg på beina og bød forsiktig frem hånden. «Navnet mitt er Rand al’Thor.»
En hånd på størrelse med en skinke omsluttet hans. Håndtrykket ble fulgt av et høytidelig bukk. «Loial, sønn av Arent, sønn av Halan. Ditt navn synger i ørene mine, Rand al’Thor.»
Det virket som en rituell hilsningsform. Rand bukket tilbake. «Ditt navn synger i mine ører, Loial, sønn av Arent… ah … sønn av Halan.»
Det var litt uvirkelig alt sammen. Han visste fremdeles ikke hva Loial var. Grepet til de store fingrene var overraskende forsiktig, men han var likevel lettet over å få hånden sin hel tilbake.
«Dere mennesker blir lett opphisset,» rumlet Loial dypt. «Jeg hadde selvfølgelig hørt alle historiene og lest alle bøkene, men jeg forsto det ikke. Den første dagen i Caemlyn kunne jeg knapt fatte alt oppstusset. Barn gråt, kvinner skrek, og en gjeng jaget meg gjennom hele byen mens de viftet med klubber og kniver og fakler og ropte ‘Trollok!’. Det er ikke godt å vite hva som ville skjedd hvis ikke en patrulje fra Dronningens Garde hadde dukket opp.»
«Heldigvis,» sa Rand kraftløst.
«Ja, men selv gardistene virket like redde for meg som de andre. Lire dager i Caemlyn nå, og jeg har ikke fått stukket nesen min ut av dette vertshuset. Gode mester Gill ba meg til og med om ikke å bruke storstua.» Det rykket i ørene. «Ikke det at han ikke har vært gjestfri, skjønner du. Men det var litt av et oppstuss den første kvelden. Det virket som om alle menneskene ville dra akkurat samtidig. En slik skriking og hyling, og alle forsøkte å presse seg gjennom døren på én gang. Noen kunne blitt skadet.»
Rand stirret på de rykkende ørene.
«Jeg sier deg, det var ikke noe slikt jeg dro fra lønnhagen for å oppleve.»
«Du er en Ogur!» utbrøt Rand. «Vent. Seks generasjoner? Du sa Trollok-krigene. Hvor gammel er du?» I samme øyeblikk som spørsmålet glapp ut, visste han at det var uhøflig, men Loial ble ikke fornærmet, i stedet begynte han nesten å forsvare seg.
«Nitti år,» sa Oguren stivt. «Om bare ti år kan jeg tale til Stubben. Jeg synes De Gamle kunne latt meg snakke siden de diskuterte hvorvidt jeg kunne dra eller ikke. Men de er alltid bekymret når noen vil oppholde seg Utenfor, uansett alder. Dere mennesker er så hastige, så uberegnelige.» Han blunket og bukket kort. «Vær så vennlig å tilgi meg. Jeg skulle ikke sagt det. Men dere kriger hele tiden, selv når det ikke er nødvendig.»
«Det er helt i orden,» sa Rand. Han forsøkte fremdeles å fatte Loials alder. Eldre enn Cenn Buie, og likevel ikke gammel nok til å … Han satte seg i en av de høyryggete stolene. Loial tok en annen som var bred nok for to, men han fylte den. Sittende var han like høy som de fleste menn i stående stilling. «I det minste fikk du dra.»
Loial kikket på gulvet, rynket på nesen og gned den med en tykk finger. «Vel, når det gjelder det. Du forstår, Stubben hadde ikke snakket lenge sammen, ikke engang et år, men av det jeg hørte, kunne jeg forstå at det ville ta lang tid før de tok en avgjørelse. Da ville jeg være gammel nok til å dra uten tillatelse. Jeg er redd de vil si at jeg satte et langt skaft på øksa, men jeg… jeg dro rett og slett. De Gamle har alltid sagt at jeg er brå av meg, og jeg frykter at jeg har latt dem få rett. Jeg lurer på om de har fått med seg at jeg har dratt? Men jeg måtte dra.»
Rand måtte bite seg i leppen for ikke å le. Hvis Loial var en brå Ogur, kunne han levende forestille seg hvordan de fleste Ogurer var. De hadde ikke snakket sammen lenge, ikke engang et år? Mester al’Vere ville bare ha ristet forundret på hodet. Et Landsbyråd som satt sammen en halv dag, ville få alle sammen til å hoppe opp og ned, selv Haral Luhhan. En bølge av hjemlengsel skylte over ham. Han mintes Tam og Egwene og Vertshuset Vinkilden og Bel Tine på Grønnsletten tidligere år, og minnene gjorde det vanskelig å puste. Han måtte tvinge dem bort.
«Jeg håper du ikke har noe imot at jeg spør,» sa han og kremtet, «men hvorfor ville du så gjerne dra … æh, Utenfor? Selv skulle jeg ønske jeg aldri hadde dratt hjemmefra.»
«For å se meg om, selvfølgelig,» sa Loial som om det var den mest opplagte ting i verden. «Jeg leste bøkene, alle beretningene til vidfarne menn, og det begynte å brenne i meg, jeg måtte se selv, ikke bare lese.» De bleke øynene lyste, og ørene stivnet. «Jeg gransket hvert fragment jeg kunne finne om reiser, om Veiene, skikker i menneskeland og byene vi bygde for dere mennesker etter Ødeleggelsen av Verden. Jo mer jeg leste, jo mer lengtet jeg etter å oppsøke Utsiden, etter å oppsøke de stedene vi hadde vært. Jeg måtte se lundene selv.»
Rand blunket. «Lundene?»
«Ja, lundene. Trærne. Bare noen få av De Store Trærne, selvfølgelig, men de kneiser mot himmelen for å holde lønnhagens minner levende.» Stolen knaket da han lente seg frem og gestikulerte, fremdeles med boken i hånden. Øynene lyste enda sterkere, og ørene dirret nesten. «Som regel brukte de trærne som allerede tilhørte landet og stedet. Du kan ikke vende landet mot seg selv. Ikke lenge, da gjør landet opprør. Du må forme tankene etter landet, ikke landet etter tankene. I hver lund ble alle de trær plantet som ville vokse og trives i det området. Hvert tre ble veid mot det neste, hvert tre ble plantet for å utfylle de andre. Dette for at det skulle vokse så godt som mulig, men også for at harmonien skulle synge i øyet og hjertet. Ah, bøkene fortalte om lunder som ville fått De Gamle til å le og gråte samtidig, lunder som alltid vil forbli grønne i minnet.»
«Hva med byene?» spurte Rand. Loial kikket forundret på ham. «Byene. Byene som Ogurene bygde. Her, for eksempel. Caemlyn. Ogurene bygde Caemlyn, gjorde dere ikke? Historiene sier det.»
«Å arbeide med stein …» Han kom med et massivt skuldertrekk. «Det var noe vi lærte oss i årene etter Ødeleggelsen, i utlendighet, mens vi fremdeles forsøkte å finne igjen lønnhagen. Det er fine greier, antar jeg, men ikke den ekte kunsten. Samme hvor hardt du forsøker – og jeg har lest at Ogurene virkelig forsøkte da de bygde byene – kan du ikke få stein til å leve. Noen få arbeider fremdeles med stein, men det er bare fordi dere mennesker ødelegger bygningene så ofte med krigene deres. Det var en håndfull Ogurer i… ah … Cairhien heter det nå … da jeg var på vei gjennom der. De var heldigvis fra en annen lønnhage, og de visste ikke noe om meg, men de syntes likevel det var rart at en så ung Ogur var alene Utenfor. Det var vel like bra at jeg ikke hadde noen grunn til å bli værende der. Uansett var steinarbeidet bare noe som ble påtvunget oss da Mønsteret ble vevd. Lundene kom fra hjertet.»
Rand ristet på hodet. Halvparten av historiene fra oppveksten var nettopp blitt snudd på hodet. «Jeg visste ikke at Ogurene trodde på Mønsteret, Loial.»
«Selvfølgelig tror vi på det. Tidshjulet vever Aldrenes Mønster, og livet er trådene det vever. Ingen kan vite hvordan hans egen livstråd vil bli vevd inn i Mønsteret, eller hvor lang tråden til et folk vil bli. Det ga oss Ødeleggelsen av Verden, utlendigheten og steinarbeidet, men til slutt, før vi alle døde, ga det oss lønnhagen tilbake. Noen ganger tror jeg dere mennesker er som dere er fordi trådene deres er så korte. De må sprette rundt i veven. Uff, der gjorde jeg det igjen. De Gamle sier at mennesker ikke liker å bli minnet på hvor kort tid dere lever. Jeg håper jeg ikke såret dine følelser.»