Rand lo og ristet på hodet. «Ikke i det hele tatt. Det hadde nok vært moro å leve så lenge som deg, men jeg har aldri tenkt videre over det. Hvis jeg lever like lenge som Cenn Buie, er vel det lenge nok for hvem som helst.»
«Han er en meget gammel mann?»
Rand bare nikket. Han hadde ikke tenkt å forklare at Cenn Buie var yngre enn Loial.
«Vel,» sa Loial, «kanskje dere mennesker har korte liv, men dere foretar dere så mye med dem. Alltid spretter dere rundt, alltid er dere hastige. Og dere har hele verden å utfolde dere i. Vi Ogurer er bundet til lønnhagen vår.»
«Du er Utenfor.»
«Bare en stund, Rand. Før eller senere må jeg tilbake. Denne verden tilhører deg, deg og ditt slag. Lønnhagen er min. Det er for mye liv og røre Utenfor. Og så mye er forandret av det jeg leste om.»
«Vel, ting forandrer seg med årene. I hvert fall noe.»
«Noe? Halvparten av byene jeg leste om, er ikke lenger der, og resten har fått andre navn. Ta for eksempel Cairhien. Byens rette navn er Al’cair’rahienallen, Soloppgangens Gylne Ås. De husker det ikke engang, tross alle soloppgangene på bannerne deres. Og lunden der. Jeg tviler på om den er blitt stelt siden Trollok-krigene. Nå er det bare en skog blant andre, hvor de hogger ved. Alle De Store Trærne er borte, og ingen husker dem. Og her? Caemlyn er fortsatt Caemlyn, men de lot byen ese utover lunden. Her vi sitter er vi mindre enn fem hundre alen fra midten av lunden – fra der midten skulle ha vært. Ikke et tre igjen. Jeg har vært i Rift og Illian også. Nye navn, og ingen minner. Det er bare gressganger for hester der hvor lunden var i Rift. I Illian er lunden Kongens park. Der jager han hjortene sine, og ingen slipper inn uten hans tillatelse. Alt er forandret, Rand. Jeg frykter at jeg vil se det samme hvor jeg enn drar. Alle lundene borte, alle minnene borte, alle drømmene døde.»
«Du kan ikke gi opp, Loial. Du må aldri gi opp. Hvis du gir opp, kunne du like gjerne vært død.» Rand ble rød og sank så langt han kunne ned i stolen. Han ventet at Oguren skulle le av ham, men i stedet nikket Loial alvorlig.
«Ja, det er slik folk av ditt slag lever, ikke sant?» Ogurens stemme forandret seg som om han resiterte. «Der alt ly og alt vann ender, møte Skyggen med flekkede tenner, skrike i trass et siste åndedrag, og på Den Ytterste Dag, spytte i ansiktet til Øyebrenner.» Loial la hodet forventningsfullt på skakke, men Rand ante ikke hva han ventet seg.
Det gikk et minutt mens Loial ventet, så et til, og de lange øyebrynene begynte forundret å senke seg. Men fremdeles ventet han, og stillheten ble ubehagelig for Rand.
«De Store Trærne,» sa Rand til slutt for å bryte stillheten. «Ligner de Avendesora?»
Loial satte seg brått opp; stolen knirket og knaket så høyt at Rand trodde den skulle ramle fra hverandre. «Du burde vite bedre. Du av alle.»
«Jeg? Hvordan skulle jeg vite?»
«Gjør du narr av meg? Noen ganger synes dere Aielmenn at de underligste ting er morsomme.»
«Hva? Jeg er ingen Aielmann! Jeg er fra Tvillingelvene. Jeg har aldri sett en Aielmann engang!»
Loial ristet på hodet, og duskene på ørene hang utover. «Skjønner du? Alt er forandret, og halvparten av det jeg vet, er ubrukelig. Jeg håper jeg ikke fornærmet deg. Jeg er sikker på at Tvillingelvene er et fint sted, samme hvor det er.»
«Noen fortalte meg,» sa Rand, «at det en gang het Manetheren. Jeg hadde aldri hørt det, men kanskje du …»
Ørene til Oguren stakk lykkelig til værs. «Ah! Ja. Manetheren.» Duskene sank ned igjen. «Det var en nydelig lund der. Din smerte synger i mitt hjerte, Rand al’Thor. Vi kunne ikke komme tidsnok.»
Loial bukket der han satt, og Rand bukket tilbake. Han hadde en mistanke om at Oguren ville bli såret hvis han ikke bukket, i hvert fall ville Loial synes Rand var uhøflig. Han undret seg på om Loial trodde mennesker husket like mye som en Ogur. Iallfall satt Loial med nedslåtte øyne og et trist drag over munnen i medfølelse med Rands smerte, som om Manetheren ikke var blitt ødelagt for nesten to tusen år siden. Men Rand kjente bare til dette på grunn av Moiraines historie.
Etter en stund sukket Loial. «Hjulet dreier,» sa han, «og ingen vet hvordan. Men du har reist nesten like langt hjemmefra som meg. En svært lang reise, slik ting nå er. Da Veiene var åpne for alle, selvfølgelig – men det er lenge siden. Fortell meg, hva har ført deg så langt hjemmefra? Er det noe du også gjerne vil se?»
Rand åpnet munnen for å si at de var kommet for å se den uekte Dragen – men ordene kom ikke ut. Kanskje det var fordi Loial oppførte seg som om han var på Rands alder, nitti år eller ikke nitti år. Kanskje en Ogur på nitti ikke var eldre enn ham. Det var lenge siden han virkelig hadde kunnet snakket med noen om det som skjedde. Alltid frykten for at de var Mørkefrender, eller at de skulle tro det samme om ham. Matt fôret sin egen frykt med mistenksomhet, og han var så innesluttet at man ikke kunne snakke med ham. Rand oppdaget at han satt der og fortalte Loial om Vinternatt. Ikke en vag historie om Mørkefrender, men sannheten om hvordan Trollokene slo inn døren og om Skyggeren på Steinbruddsveien.
En del av ham var forferdet over påfunnet, men det var nesten som han var to mennesker. Det ene forsøkte å tie, mens det andre bare kjente lettelse over endelig å kunne fortelle alt. Resultatet ble at han stotret og stammet og hoppet rundt i historien. Shadar Logoth og vennene som forsvant i natten. Ikke vite om de var døde eller i live. Skyggeren i Hvitebro. Thom som døde for at de skulle unnslippe. Skyggeren i Baerlon. Mørkefrender senere. Howal Godd, gutten som var redd dem, kvinnen som forsøkte å drepe Matt. Halvmannen utenfor Gåsa og Kronen.
Da han begynte å bable om drømmene, kjente selv den delen av ham som ville snakke, at nakkehåret reiste seg. Han bet seg i tungen da han klappet sammen kjevene. Han pustet tungt gjennom nesen og kikket vaktsomt på Oguren. Han håpet Oguren hadde oppfattet det som mareritt. Lyset skulle vite at alt hørtes ut som et mareritt, eller noe som kunne gi hvem som helst mareritt. Kanskje Loial trodde han holdt på å bli gal. Kanskje…
«Ta’veren,» sa Loial.
Rand blunket. «Hva?»
«Ta’veren.» Loial trakk litt på skuldrene og gned seg bak øret med en lubben finger. «Gamle Haman sa alltid at jeg aldri lyttet, men noen ganger gjorde jeg det. Noen ganger lyttet jeg. Du vet selvfølgelig hvordan Mønsteret veves?»
«Jeg har egentlig aldri tenkt på det,» sa han sakte. «Det bare veves.»
«Umf, vel, ja. Ikke akkurat. Du skjønner, Tidshjulet vever Aldrenes Mønster, og det bruker liv som tråder. Mønsteret er ikke fastlagt, ikke alltid. Hvis en mann forsøker å forandre sitt liv og Mønsteret har plass til det, vever Hjulet bare videre og tar med seg forandringen. Det er alltid plass til små forandringer, men noen ganger vil ikke Mønsteret godta en stor forandring, samme hvor mye du forsøker. Skjønner du?»
Rand nikket. «Jeg kunne velge å bo på gården eller i Emondsmark, og det ville være en liten forandring. Men hvis jeg ønsket å bli konge…» Han lo, og Loial smilte så ansiktet nesten delte seg i to. Tennene var hvite og nesten like brede som meisler.
«Ja, nettopp. Men noen ganger velger forandringen deg, eller Hjulet velger forandringen for deg. Og noen ganger bøyer Hjulet en livstråd, eller flere livstråder, slik at alle trådene omkring blir nødt til å tvinne seg rundt den, og de påvirker andre tråder, og de andre igjen, og så videre. Den første bøyningen i den veven er ta’veren, og det er ingenting du kan gjøre for å endre den, ikke før Mønsteret selv forandrer seg. Veven – ta’maral’ailen, kalles den – kan vare i uker eller år. Den kan fange inn en by, eller til og med hele Mønsteret. Artur Haukevinge var ta’veren. Det var for den saks skyld også Lews Therin Frendedreper.» Han slapp ut en rungende latter. «Gamle Haman ville vært stolt av meg. Han snakket og snakket hele tiden, og bøkene om reiser var mye mer spennende, men noen ganger lyttet jeg.»