«Det er jo vel og bra,» sa Rand, «men jeg skjønner ikke hva det har med meg å gjøre. Jeg er gjeter, ikke en ny Artur Haukevinge. Det er heller ikke Matt eller Perrin. Det er bare … latterlig.»
«Jeg sa ikke at du var det, men jeg kunne nesten føle at det skjedde noe med Mønsteret bare ved å høre på historien din, og jeg har ingen evner i den retning. Joda, du er ta’veren. Du, og kanskje vennene dine også.» Oguren tidde mens han tankefullt gned seg over den brede neseryggen. Til slutt nikket han for seg selv. Det var som om han hadde tatt en avgjørelse. «Jeg vi! gjerne reise sammen med deg, Rand.»
En stund bare stirret Rand mens han lurte på om han hadde hørt riktig. «Med meg?» utbrøt han da han fikk igjen munn og mæle. «Hørte du ikke hva jeg sa om … ?» Brått skottet han mot døren. Den var lukket, og så tykk at om noen forsøkte å lytte utenfor, ville de bare høre mumling selv om de presset øret mot panelet. Likevel fortsatte han med dempet stemme: «Om de som jager meg? Og uansett trodde jeg at du ville dra og se trærne dine.»
«Det er en meget vakker lund i Tar Valon, og jeg er blitt fortalt at Aes Sedaiene har stelt pent med den. Og dessuten er det ikke bare lunder jeg gjerne vil se. Kanskje er du ingen ny Artur Haukevinge, men for øyeblikket vil i hvert fall en del av verden forme seg rundt deg, kanskje former den seg rundt deg allerede nå. Selv Gamle Haman ville hatt lyst til å se det.»
Rand nølte. Det ville passet bra med reisefølge. Slik Matt oppførte seg, var det nesten som å være alene. Oguren muntret ham opp. Kanskje han var ung etter Ogurers mål, men han virket like stødig som en stein, akkurat som Tam. Og Loial hadde vært alle de stedene, og han kjente til andre. Han så på Oguren som satt der; med det brede ansiktet var han som et bilde på tålmodighet. Han satt der, høyere enn de fleste menn når de sto. Hvordan skjuler du noen som er nesten ti fot høy? Han sukket og ristet på hodet.
«Jeg tror ikke det er noen god idé, Loial. Selv om Moiraine finner oss her, vil vi være i fare hele veien til Tar Valon. Hvis hun ikke gjør det…» Hvis hun ikke gjør det, er hun død, og det er alle de andre også. Åh, Egwene. Han skuttet seg. Egwene var ikke død, og Moiraine ville finne dem.
Loial så medfølende på ham og rørte ved skulderen hans. «Jeg er sikker på at det står bra til med vennene dine, Rand.»
Rand nikket takknemlig. Strupen snørte seg sammen så han ikke fikk frem et ord.
«Vil du i det minste snakke med meg av og til?» Loial sukket så det rumlet i brystet. «Og kanskje ta et slag steinbrett? Jeg har ikke hatt noen å snakke med på dagevis, bortsett fra gode mester Gill, og han er opptatt mesteparten av tiden. Det virker som kokka driver ham nådeløst. Kanskje det egentlig er hun som eier vertshuset?»
«Selvfølgelig vil jeg det.» Stemmen hans var hes. Han rensket stemmen og prøvde å smile. «Og hvis vi møtes i Tar Valon, kan du vise meg lunden der.» Det må stå bra til med dem. Må Lyset gi at det står bra til med dem.
KAPITTEL 37
Den lange jakten
Nynaeve tok et fast grep om tømmene til de tre hestene og myste inn i natten som om hun på et eller annet vis kunne gjennombore mørket og finne Aes Sedaien og Vokteren. Trærne rundt henne lignet svarte, renspiste beinrangler i det svake månelyset. Trærne og mørket dannet et effektivt skjul for det Moiraine holdt på med, hva nå det var. De hadde ikke tatt seg tid til å fortelle henne noe. Et lavt «Pass på at hestene holder seg rolige» fra Lan, og så forsvant de og lot henne stå igjen som en stallgutt. Hun så på hestene og sukket oppgitt.
Mandarb gikk nesten like mye i ett med natten som kappen til herren hans. Den eneste grunnen til at den stridsøvede hingsten lot henne komme så nær, var at Lan selv hadde gitt henne tømmene. Han virket rolig nok nå, men hun husket så altfor godt hvordan leppene trakk seg stille tilbake da hun grep etter bisselet uten å vente på Lans samtykke. Stillheten gjorde at de blottede tennene virket enda farligere. Med et siste vaktsomt blikk på hingsten snudde hun seg og myste i den retningen de andre hadde forsvunnet. Fraværende strøk hun sin egen hest. Hun skvatt til da Aldieb stakk den bleke mulen under hånden hennes, men etter en stund ga hun den hvite hoppen noen klapp.
«Det er vel ingen grunn til å la det gå utover deg,» hvisket hun, «bare fordi eieren din er en kald –» Hun stirret inn i mørket igjen. Hva holdt de på med?
Da de hadde forlatt Hvitebro, red de gjennom landsbyer som syntes uvirkelig normale. Nynaeve skjønte nesten ikke hvordan vanlige landsbyer kunne høre hjemme i en verden av Skyggere og Trolloker og Aes Sedaier. De hadde fulgt Caemlynveien helt til Moiraine lente seg frem i salen på Aldieb og speidet østover, som om hun kunne se den store hovedveien i hele dens lengde, alle de mange fjerdingene til Caemlyn, som om hun kunne se hva som ventet der.
Til slutt pustet Aes Sedaien ut og lente seg tilbake. «Hjulet dreier som Hjulet vil,» mumlet hun, «men jeg kan ikke tro det dreier en slutt på alt håp. Jeg må først ta meg av det jeg kan vite sikkert. Det får bli som Hjulet dreier.» Så vendte hun hoppen mot nord, bort fra veien og inn i skogen. En av guttene befant seg i den retningen sammen med mynten hun hadde gitt ham. Lan fulgte etter.
En siste gang kikket Nynaeve langt etter Caemlynveien. Det var ikke mange mennesker som delte veibanen med dem der, bare et par kjerrer med høye hjul og en tom vogn i det fjerne, en håndfull mennesker til fots med eiendelene sine på ryggen eller stablet på dragkjerrer. Noen av dem innrømmet villig at de var på vei til Caemlyn for å se den uekte Dragen, men de fleste benektet det heftig, særlig de som hadde passert Hvitebro. I Hvitebro hadde hun begynt å tro på Moiraine. Litt mer, i hvert fall. Og det var ingen trøst i det.
Vokteren og Aes Sedaien var nesten ute av syne mellom trærne da hun red etter dem. Hun hastet etter for å ta dem igjen. Lan kikket ofte bakover mot henne og vinket henne frem, men han holdt seg ved siden av Moiraine, og Aes Sedaien stirret fremover.
Det usynlige sporet forsvant en kveld etter at de hadde tatt av fra veien. Moiraine, den uforstyrrelige Moiraine, reiste seg brått fra det lille bålet hvor tekjelen kokte. Øynene hennes videt seg ut. «Det er borte,» hvisket hun til natten.
«Han er… ?» Nynaeve maktet ikke å fullføre spørsmålet. Lys, jeg vet ikke engang hvem av dem det er.
«Han døde ikke,» sa Aes Sedaien sakte, «men han har ikke lenger merket.» Hun satte seg ned igjen. Stemmen var rolig, og det var en stø hånd som løftet kjelen bort fra ilden og slengte i litt te. «I morgen tidlig holder vi den samme retningen. Når jeg kommer nær nok, kan jeg finne ham uten mynten.»
Mens ilden brant ned til en glohaug, rullet Lan seg inn i kappen og sovnet. Nynaeve kunne ikke sove. Hun så bort på Aes Sedaien. Moiraine hadde øynene igjen, men satt oppreist, og Nynaeve visste at hun var våken.
Lenge etter at den siste gloen var forsvunnet, åpnet Moiraine øynene og så på henne. Nynaeve kunne føle smilet til Aes Sedaien gjennom mørket. «Han har fått mynten tilbake, Kloke. Alt vil bli bra.» Med et sukk la hun seg ned på teppene, og snart lå hun i dyp søvn.
Nynaeve hadde vanskelig for å gjøre det samme selv om hun var sliten. Samme hvor mye hun forsøkte å fortrenge bildene, så hun for seg det verste i tankene. Alt vil bli bra. Etter Hvitebro kunne hun ikke lenger få seg til å tro det så lett.
Brått ble Nynaeve rykket opp fra minnene og tilbake til natten: Det lå virkelig en hånd på armen hennes. Hun kvalte skriket som trengte opp gjennom halsen og famlet etter kniven i beltet. Hun grep om knivskaftet før det gikk opp for henne at hånden tilhørte Lan.