Vokterens hette var kastet tilbake, men den kameleonaktige kappen gikk i ett med natten, og det virket som om det utydelige ansiktet svevde i natten, som om hånden på armen hennes kom rett ut av løse luften.
Hun trakk pusten skjelvende. Hun hadde ventet at han skulle kommentere hvor lett det hadde vært å overrumple henne, men i stedet snudde han seg og begynte å grave i saltaskene. «Vi trenger deg,» sa han før han la seg på kne og begynte å feste fotreimene på hestene.
Så snart hestene var sikret, rettet han seg opp, grep hånden hennes og forsvant i natten igjen. Det mørke håret hans smeltet sammen med mørket nesten like godt som kappen, og han laget enda mindre støy enn henne. Motvillig måtte hun innrømme at hun aldri ville klart å holde følge med ham gjennom mørket uten grepet hans til å lede seg. Hun var ikke sikker på om hun kunne rive seg løs hvis han ikke ville slippe henne uansett; han hadde veldig sterke hender.
Da de kom opp på en liten høyde, så vidt stor nok til å bli kalt en ås, sank han i kne og trakk henne ned ved siden av seg. Etter noen øyeblikk kunne hun se at Moiraine også var der. Aes Sedaien satt urørlig i den mørke kappen og kunne tas for å være en skygge. Lan gjorde tegn nedover åssiden mot en stor lysning mellom trærne.
Nynaeve rynket pannen i det svake månelyset, og smilte da hun plutselig forsto. De uklare, bleke flekkene var regelmessige rader av telt. Hun så en mørklagt leir.
«Hvitekapper,» hvisket Lan, «to hundre av dem, kanskje flere. Det er drikkevann der nede. Og gutten vi leter etter.»
«I leiren?» Hun mer følte enn så at Lan nikket.
«Midt i den. Moiraine kan peke rett på ham. Jeg gikk nær nok til å se at han er bevoktet.»
«Han er fange?» sa Nynaeve. «Hvorfor?»
«Jeg vet ikke. Lysets Barn burde ikke interessere seg for en landsbygutt, med mindre det er noe som har gjort dem mistenksomme. Lyset vet at det ikke skal mye til før hvitekappene blir mistenksomme, men likevel bekymrer det meg.»
«Hvordan har du tenkt å befri ham?» Først da han skottet på henne, forsto hun hvor sikker hun hadde vært på at han kunne marsjere inn blant to hundre menn og komme tilbake med gutten. Han er jo tross alt Vokter. Noen av historiene må jo være sanne.
Hun lurte på om han lo av henne, men stemmen hans var rolig og forretningsmessig. «Jeg kan hente ham ut, men han er sannsynligvis ikke i form til å liste seg av gårde. Hvis vi blir sett, får vi to hundre hvitekapper i hælene, og vi må ri to på en hest. Hvis de ikke er for opptatt med andre ting til å forfølge oss. Er du villig til å ta en sjanse?»
«For å hjelpe en emondsmarking? Selvfølgelig! Hva slags sjanse?»
Han pekte inn i mørket igjen, forbi teltene. Denne gangen kunne hun ikke se annet enn skygger. «De tjorede hestene deres. Hvis tauene kuttes nesten over, nok til at de ryker når Moiraine lager en avledningsmanøver, vil hvitekappene være for opptatte med å jage sine egne hester til å følge etter oss. Det er to vakter på den siden av leiren, men hvis du er halvparten så flink som jeg tror du er, vil de ikke oppdage deg.»
Hun svelget tungt. Å snike seg innpå kaniner var én ting, men vakter med sverd og spyd … Så han tror jeg er flink? «Jeg skal gjøre det.»
Lan nikket som om han ikke hadde ventet seg noe mindre. «Enda en ting. I natt er det ulver i nærheten. Jeg så to, og det er sikkert flere.» Han ventet litt, og selv om stemmen var uforandret, hadde hun en følelse av at han var forundret. «Det var nesten som de ville jeg skulle se dem. Uansett kommer de nok ikke til å plage deg. Ulver holder seg vanligvis unna folk.»
«Hvordan skulle jeg vite det?» sa hun søtt. «Jeg som bare har vokst opp blant sauegjetere.» Han gryntet, og hun smilte inn i mørket.
«Vi gjør det nå,» sa han.
Smilet hennes ble borte da hun stirret ned på leiren som var full av bevæpnede menn. To hundre menn med spyd og sverd og… Før hun kunne ombestemme seg, lirket hun kniven ut av sliren og begynte å liste seg vekk. Moiraine fanget armen hennes i et grep som var nesten like sterkt som Lans.
«Vær forsiktig,» sa Aes Sedaien stille. «Når du har skåret over tauene, vender du tilbake så fort du kan. Du er også en del av Mønsteret, og jeg ville ikke ha utsatt deg for fare, ikke mer enn noen av de andre, hvis det ikke hadde vært for at hele verden er i fare.»
Nynaeve gned armen stjålent da Moiraine slapp den. Hun hadde ikke tenkt å la Aes Sedaien få vite at det hadde gjort vondt. Men Moiraine snudde seg for å se på leiren nedenfor dem straks hun slapp taket. Og Vokteren var borte, oppdaget hun forskrekket. Hun hadde ikke hørt ham forsvinne. Må Lyset blinde den fordømte mannen! Raskt heiste hun opp skjørtene for å gi beina bevegelsesfrihet; så skyndte hun seg inn i natten.
Etter det første hastverket, med greiner som knakk under føttene hennes, sakket hun farten. Hun var glad ingen kunne se at hun rødmet. Poenget var å være stille, og hun konkurrerte ikke på noe vis med Vokteren. Ikke det?
Hun ristet tanken av seg og konsentrerte seg om å finne veien gjennom den mørke skogen. I og for seg var det ikke vanskelig, for det svake lyset fra den minkende månen var mer enn nok for en som var blitt opplært av faren hennes, og bakken hellet jevnt og rolig. Men trærne, som sto nakne og avtegnet seg skarpt mot nattehimmelen, minnet henne hele tiden på at dette ikke var noen barnelek. Den klagende vinden minnet altfor mye om Trollokenes jakthorn. Nå da hun var alene i mørket, husket hun at ulvene, som vanligvis flyktet unna mennesker, hadde oppført seg helt annerledes i Tvillingelvene denne vinteren.
Lettelsen flommet gjennom henne som varme da hun endelig kunne lukte hestene. Hun holdt nesten pusten da hun la seg på magen og ålte seg mot vinden og bortover mot lukten.
Hun var helt innpå vaktene før hun så dem marsjere ut av natten og mot henne. De hvite kappene blafret i vinden og skinte nesten i månelyset. De kunne like gjerne ha båret fakler: Flammende fakler kunne ikke ha gjort dem stort mer synlige. Hun stivnet til og forsøkte å gå i ett med bakken. Nesten rett foran henne, mindre enn ti skritt unna, gjorde de holdt med trampende føtter og sto overfor hverandre med spydene på aksel. Bak dem kunne hun skimte skygger som måtte være hester. Det luktet sterkt av stall, av hest og møkk.
«Alt vel i natten,» forkynte en av de hvitkledde skikkelsene. «Må Lyset skinne på oss og beskytte oss mot Skyggen.»
«Alt vel i natten,» svarte den andre. «Må Lyset skinne på oss og beskytte oss mot Skyggen.»
Med dette snudde de og marsjerte inn i mørket igjen.
Nynaeve ventet og telte for seg selv mens vaktene gikk runden to ganger. Hver gang tok det nøyaktig like lang tid, og de gjentok stivt de samme setningene hver gang, ikke et ord mer eller mindre. Ingen av dem kastet så mye som et blikk til siden. De stirret rett frem mens de kom marsjerende opp, og så marsjerte de bort igjen. Hun undret seg på om de ville sett henne hvis hun hadde stått oppreist.
Før natten hadde svelget de hvirvlende kappene for tredje gang, var hun allerede på beina og sprang sammenkrøket mot hestene. Da hun kom nær innpå dem, sakket hun farten for ikke å skremme dyrene. Hvitekappene så kanskje ikke annet enn det som foregikk rett for nesen på dem, men hvis hestene plutselig begynte å knegge, ville de sikkert komme for å undersøke.
Hestene langs tjorepålene – det var mer enn en rad – var en utydelig masse med senkede hoder. Iblant snøftet eller trampet en av hestene i søvne. I det svake månelyset var hun nesten fremme ved den ytterste pålen før hun så den. Hun strakte seg etter tjorelinen, og frøs til idet den nærmeste hesten løftet hodet og så på henne. Tømmen var bundet i en stor løkke rundt den tommetykke tjorelinen som endte i pålen. Et knegg. Hjertet hennes prøvde å hamre seg ut av brystet, og lyden virket høy nok til å varsle vaktene.