Egwene var en studie verd, med øynene kulerunde av undring over å se en lys levende barde, samtidig som hun ønsket å forsvare Nynaeve.
«Unnskyld, mester Barde,» sa Rand. Han visste at han gliste fårete. «Det var Den Kloke, og –»
«Det pene lille pikebarnet?» utbrøt barden. «Den Kloke i landsbyen? Hva? I hennes alder burde hun heller kokettere med unge menn enn å spå vær og lege syke.»
Rand flyttet urolig på seg. Han håpet Nynaeve aldri kom til å få høre denne mannens oppfatning. I hvert fall ikke før han var ferdig med forestillingen. Perrin krympet seg under bardens ord, og Matt plystret lydløst, som om begge tenkte likt.
«Mennene var Landsbyrådet,» fortsatte Rand. «Jeg er sikker på at de ikke mente å fornærme deg. Du skjønner, vi har nettopp fått vite at det er krig i Gealdan, og at en mann gjør krav på å være Den Gjenfødte Dragen. En uekte Drage. Aes Sedaiene rir ut fra Tar Valon. Rådet prøver å finne ut om vi er i fare her.»
«Gamle nyheter, selv i Baerlon,» sa barden avvisende, «og det er det siste stedet i verden man får høre noe.» Han tok en pause, kikket seg rundt i landsbyen og la tørt ticlass="underline" «Nesten det siste stedet.» Øynene falt på vognen foran vertshuset, den sto alene, med dragene i bakken. «Å så nå. Ja, jeg syntes jeg gjenkjente Padan Fain der inne.» Stemmen var fremdeles dyp, men gjenlyden var erstattet av forakt. «Fain har alltid likt å overbringe dårlige nyheter raskt, og jo verre desto raskere. Det er mer ravn enn menneske i ham.»
«Mester Fain har ofte kommet til Emondsmark, mester Barde,» sa Egwene, og et snev av motvilje hadde trengt gjennom gleden. «Han er alltid full av latter, og han har med seg mange flere gode enn dårlige nyheter.»
Barden så på henne et øyeblikk, så smilte han bredt. «Det var da en vakker jente. Du skulle hatt rosenknopper i håret. Uheldigvis kan jeg ikke plukke blomster fra luften, ikke i år, men hvordan ville du like å stå ved siden av meg i morgen under forestillingen? Rekke meg fløyten når jeg trenger den og visse andre rekvisitter. Jeg velger alltid den vakreste jenta jeg kan finne til å hjelpe meg.»
Perrin fniste, og Matt lo høyt. Rand blunket overrasket; Egwene stirret på ham. Han hadde ikke engang smilt. Hun ranket seg og snakket med nesten uttrykksløs stemme.
«Takk, mester Barde. Det ville glede meg å kunne hjelpe deg.»
«Thom Merrilin,» sa barden. De stirret på ham. «Navnet mitt er Thom Merrilin, ikke mester Barde.» Han hektet den mangefargede kappen høyere opp på skuldrene, og plutselig var det som om stemmen igjen ga gjenlyd i en stor hall. «En gang var jeg hoffbarde, og nå har jeg sannelig steget til den høye grad av mester Barde, men navnet er bare Thom Merrilin, og barde er den eneste tittel jeg smykker meg med.» Han bukket så dypt og slengte på kappen med så kunstferdige gester at Matt klappet og Egwene mumlet anerkjennende.
«Mester… ah … mester Merrilin,» sa Matt, usikker på nøyaktig hvilken tittel han skulle velge etter det Thom Merrilin hadde sagt, «hva er det egentlig som skjer i Gealdan? Vet du noe om en uekte Drage? Eller Aes Sedaiene?»
«Ser jeg ut som en tuskhandler, gutt?» murret barden, mens han kakket pipa mot håndbaken. Han fikk pipa til å forsvinne et sted på innsiden av kappen eller jakken. Rand var ikke sikker på hvor den var blitt av eller hvordan. «Jeg er barde, ikke nyhetskremmer. Og jeg legger vekt på å aldri vite noe om Aes Sedaier. Det er mye sikrere.»
«Men krigen,» begynte Matt ivrig, bare for å bli avbrutt av mester Merrilin.
«I krigen, gutt, dreper tåper andre tåper av tåpelige grunner. Det er alt du trenger å vite. Jeg er her med mine ferdigheter.» Med ett pekte han på Rand. «Du, gutt, du er en av de høye. Ikke fullt utvokst ennå, men jeg tviler på om det er noen andre i distriktet med din høyde. Poenget er at du er bred over skuldrene som et økseskaft og høy som en Aielmann. Hva heter du, gutt?»
Rand ga nølende fra seg navnet, ikke sikker på om mannen gjorde narr av ham, men barden hadde allerede vendt seg mot Perrin. «Og du er allerede nesten på størrelse med en Ogur. Nesten. Hva kaller de deg?»
«Bare hvis jeg står på mine egne skuldre,» lo Perrin. «Jeg er redd Rand og jeg bare er vanlige folk, mester Merrilin, ikke oppdiktede vesener fra et av dine eventyr. Jeg er Perrin Aybara.»
Thom Merrilin nappet seg i barten. «Nåvel, oppdiktede vesener fra et av mine eventyr. Så det er det de er? Dere gutter har reist vidt og bredt, skjønner jeg.»
Rand holdt munn, sikker på at de var offer for en spøk, men Perrin begynte å fortelle: «Alle vi tre har vært så langt som til Vakthøyden og Devens Ritt. Det er ikke mange her som har vært så langt borte.» Han skrøt ikke, det gjorde han sjelden. Perrin fortalte bare sannheten.
«Vi har alle sett Myra,» sa Matt, og det hørtes ut som om han skrøt. «Det ligger en myr på den andre siden av Vannskog. Det er fullt av kvikksand og gjørmehull der, og ingen går dit i det hele tatt, bortsett fra oss. Og ingen drar til Tåkefjellene heller, men vi gjorde det en gang. Til foten av dem iallfall.»
«Så langt bort?» mumlet barden og strøk bartene sine. Rand tenkte at han gjemte et smil, og Perrin rynket pannen bekymret.
«Det betyr ulykke å gå inn i fjellene,» sa Matt, som om han måtte forsvare seg for ikke å ha gått lenger. «Det er noe alle vet.»
«Det er bare tull, Mattrim Cauthon,» sa Egwene sint. «Nynaeve sier…» Hun avbrøt seg selv og rødmet, og blikket hun sendte Thom Merrilin var ikke så vennlig som det hadde vært. «Det er ikke riktig å gjøre… Det er ikke…» Ansiktet hennes ble rødere, og hun tidde. Matt så ut som om han akkurat hadde begynt å ane hva som foregikk.
«Du har rett, barn,» sa barden angerfullt. «Jeg ber ydmykt om unnskyldning. Jeg er her for å underholde. Ah, tungen min har alltid fått meg opp i bråk.»
«Kanskje vi ikke har vandret så langt som deg,» sa Perrin tamt, «men hva har det med Rands høyde å gjøre?»
«Bare dette, gutt. Litt senere skal jeg la deg forsøke å løfte meg opp, men du kommer ikke til å greie å løfte føttene mine fra grunnen. Ikke du og ikke din høye venn der – Rand, var det det? – og heller ingen annen mann. Nå, hva tror du om det?»
Perrin snøftet frem en latter. «Jeg tror jeg kan løfte deg nå.» Men da han trådte frem, viftet Thom Merrilin ham bort.
«Senere, gutt, senere. Når det er flere tilskuere. En kunstner trenger et publikum.»
Et snes landsbyboere, unge menn og kvinner og tause, storøyde barn som gjemte seg bak de eldre, hadde samlet seg på Grønnsletten etter at barden hadde vist seg utenfor vertshuset. Alle så ut som de ventet mirakler fra barden. Den hvithårete gransket dem, som om han telte hver enkelt. Så ristet han litt på hodet og sukket.
«Jeg tror jeg får gi dere en liten smakebit. Så kan dere løpe og fortelle det til andre, ikke sant? Bare en forsmak på hva dere får se i morgen under festivalen.»
Han tok et skritt tilbake. Med ett hoppet han opp i luften, vred seg og gjorde en salto, og landet med ansiktet mot dem på toppen av den gamle steinmuren. Og ikke bare det: tre baller, en rød, en hvit og en svart, begynte å danse mellom hendene hans idet han landet.
Det kom en dempet lyd fra tilskuerne, dels av overraskelse, dels av tilfredshet. Selv Rand glemte irritasjonen. Han smilte strålende til Egwene og fikk et begeistret smil tilbake. Så snudde de seg og stirret intenst på barden.
«Dere vil ha fortellinger?» deklamerte Thom Merrilin. «Jeg har fortellinger, og jeg skal gi dem til dere. Jeg skal la dem bli levende foran øynene deres.» En blå ball kom fra ingensteder og slo seg sammen med de andre, deretter en grønn, og så en gul. «Beretninger om store kriger og store helter, for menn og gutter. For kvinner og jenter, hele Aptarigine-syklusen. Beretninger om Artur Paendrag Tanreall, Artur Haukevinge, Artur Høykongen, som en gang hersket over alle land fra Ødelandet Aiel til Arythhavet, og videre. Underlige fortellinger om underlige mennesker og underlige riker, om Den Grønne Mannen, om Voktere og Trolloker, om Ogurer og Aielmenn. De tusen eventyr om den vise rådgiveren Anla. Jaem Kjempedreper. Hvordan Susa temmet Jain Langsteg. Mara og de tre tåpelige konger.»