Kappene til de to vaktene glimtet grått i det svake månelyset. Han kunne ikke skjelne ansiktene deres, men han visste at de holdt øye med ham. Som om de kunne finne på noe der de lå bundet på hender og føtter. Han husket vemmelsen i øynene deres da det hadde vært lyst nok til å se, husket de fordreide ansiktene, som om de var blitt satt til å vokte møkkete monstre som stinket og var avskyelige å se på. Alle hvitekappene så på dem på den måten. Det forandret seg aldri. Lys, hvordan skal jeg få dem til å tro på at vi ikke er Mørkefrender når de er overbevist om at vi er det? Magen vred seg i kvalme. Til slutt ville han nok tilstå hva som helst bare for at Forhørerne skulle gi seg.
En hvitekappe kom med en lykt. Mannen stoppet for å snakke med vaktene, som svarte respektfullt. Perrin kunne ikke høre hva som ble sagt, men han kjente igjen den høye, magre skikkelsen.
Han myste da lykten ble holdt tett opp til ansiktet hans. Byar hadde Perrins øks i den andre hånden; han hadde beslaglagt våpenet og regnet det nå som sitt. I det minste så Perrin ham aldri uten øksa.
«Våkn opp,» sa Byar brutalt, som om han trodde Perrin sov med løftet hode. Ordene ble fulgt av et kraftig spark i siden.
Perrin gryntet mellom sammenbitte tenner. Ribbeina hans var allerede fulle av blåmerker etter Byars støvler.
«Våkn opp, sa jeg.» Foten skulle til å sparke igjen, og Perrin snakket fort.
«Jeg er våken.» Man måtte bekrefte det Byar sa, ellers fant han måter å fange oppmerksomheten på.
Byar satte fra seg lykten og bøyde seg for å kontrollere tauene. Mannen rykket så hardhendt i håndleddene at armene nesten ble vridd ut av ledd. Da Byar fant ut at knutene var like stramme som han hadde etterlatt dem, trakk han så hardt i ankeltauet at Perrin ble slept over den steinete bakken. Mannen så for mye ut som et beinrangel til å kunne ha noe styrke i kroppen, men Perrin kunne like gjerne ha vært et barn. Det samme gjentok seg hver natt.
Da Byar rettet seg opp, så Perrin at Egwene fremdeles sov. «Våkn opp!» ropte han. «Egwene! Våkn opp!»
«Hv … ? Hva?» Egwenes redde stemme var fremdeles grøtete av søvn. Hun løftet hodet og blunket mot lyset fra lykten.
Byar viste ingen tegn til skuffelse over at han ikke fikk sparke henne våken; han gjorde aldri det. Han bare rykket i tauene på samme måte som hos Perrin, og brydde seg ikke om at hun stønnet. Å forårsake smerte var enda en av de tingene som ikke syntes å påvirke ham. Perrin var den eneste han la seg i selen for å skade. Selv om Perrin ikke kunne huske det, husket Byar at han hadde drept to av Lysets Barn.
«Hvorfor skal Mørkefrender sove,» sa Byar tonløst, «når skikkelige menn må holde seg våkne for å vokte dem?»
«For hundrede gang,» sa Egwene trett, «vi er ikke Mørkefrender.»
Perrin strammet musklene. Noen ganger ble en slik benektelse fulgt av en lekse som ble avlevert med skurrende, monoton stemme, en lekse om tilståelse og anger, og det pleide å ende i en beskrivelse av Forhørernes metoder. Andre ganger ble benektelsen fulgt av både en lekse og et spark. Til hans forbauselse overhørte Byar benektelsen denne gangen.
I stedet satte mannen seg på huk foran ham. Ansiktet var bare kanter og hulninger, og han hadde øksa over knærne. Den gylne solen på venstre side av brystet og de to gylne stjernene under glitret i lyset fra lykten. Han tok av seg hjelmen og la den ved siden av lykten. Til en forandring var det noe annet enn forakt og hat i ansiktet hans, noe anspent og ubestemmelig. Han hvilte armene på økseskaftet og gransket Perrin taust. Perrin prøvde å la være å krympe seg under det huløyde blikket.
«Du sinker oss, Mørkefrende, du og ulvene dine. De Salvedes Råd har hørt rykter, og de vil gjerne vite mer, så vi må frakte deg til Amador og avlevere deg til Forhørerne. Men du sinker oss. Jeg hadde håpet at vi kunne bevege oss raskt nok selv uten de ekstra hestene, men jeg tok feil.» Han tidde og så på dem med rynket panne.
Perrin ventet. Byar ville fortelle mer når han var klar.
«Min herre og kaptein er i et dilemma,» sa Byar til slutt. «På grunn av ulvene må han ta dere med til Rådet, men han må også nå Caemlyn til avtalt tid. Min herre og kaptein tar sine plikter svært alvorlig, og han akter å overlevere dere til Rådet.»
Egwene utstøtte en lyd. Byar stirret på Perrin, og han stirret tilbake, nesten redd for å blunke. «Jeg forstår ikke,» sa han sakte.
«Det er ikke noe å forstå,» svarte Byar. «Bare tankespinn. Hvis dere rømte, ville vi ikke ha tid til å forfølge dere. Hvis vi skal nå Caemlyn i tide, har vi ikke en eneste time å sløse bort. Hvis dere skar over tauene med for eksempel en skarp stein og forsvant i mørket, ville problemene til min herre og kaptein være løst.» Han stakk hånden innunder kappen og kastet noe på bakken uten å ta blikket fra Perrin.
Uvilkårlig fulgte Perrins blikk gjenstanden. Han gispet da han så hva det var. En stein. En kløftet stein med en skarp kant.
«Bare tankespinn,» sa Byar. «Nattevaktene tenker også i de samme baner.»
Perrin ble plutselig tørr i munnen. Tenk igjennom alt sammen! Må Lyset hjelpe meg, tenk igjennom alt sammen og ikke gjør noen feil!
Kunne det være sant? Kunne det være så viktig for hvitekappene å komme raskt til Caemlyn? Lar de noen de mistenker for å være Mørkefrender unnslippe? Det var nytteløst å tenke dette, han visste for lite. Byar var den eneste hvitekappen som ville snakke med dem bortsett fra kapteinherren Bornhald, og ingen av dem var akkurat rundhåndet med opplysninger. På den annen side. Hvis Byar ville de skulle unnslippe, hvorfor skar han ikke bare over tauene? Hvis Byar ville de skulle unnslippe? Byar, som var fullstendig overbevist om at de var Mørkefrender, Byar som hatet Mørkefrender mer enn han hatet Den Mørkeste? Byar som visste at han hadde drept to av Barna, og som lette etter en hvilken som helst unnskyldning for å gjøre ham vondt. Byar ville at de skulle unnslippe?
Om han syntes tankene hadde jaget gjennom hjernen før, raste de som et snøskred nå. Til tross for kulden rant svetten i bekker nedover ansiktet. Han skottet mot vaktene. De var bare blekgrå skygger, men for ham virket det som de sto på spranget, men ventet. Hvis han og Egwene ble drept under fluktforsøk, hvis tauene deres var kuttet med en stein som tilfeldigvis lå der… Da ville kapteinherrens dilemma være løst. Og Byar ville se dem døde, slik han ønsket.
Den magre mannen plukket opp hjelmen og begynte å reise seg.
«Vent,» sa Perrin hest. Tankene kvernet rundt og rundt mens han forgjeves lette etter en løsning på problemet. «Vent, jeg vil si noe. Jeg –»
Hjelp kommer!
Tanken skjøt opp i ham som et skarpt lys midt i forvirringen, så overraskende at han et øyeblikk glemte alt annet, til og med hvor han var. Skimmel levde. Elyas, han tenkte på ulven og forlangte uten ord å få vite om mannen levde. Et bilde viste seg. Elyas lå på en seng av eviggrønne greiner ved siden av et lite bål i en hule, og stelte et sår i siden. Det hele varte bare et øyeblikk. Han stirret med åpen munn på Byar, og et fjollete smil bredte seg over ansiktet. Elyas levde. Skimmel levde. Hjelpen var underveis.
Byar ventet halvveis oppreist, og så ned på Perrin. «En tanke har kommet til deg, Perrin fra Tvillingelvene, og jeg vil gjerne vite hva den handler om.»