Et øyeblikk trodde Perrin at han mente tanken fra Skimmel. Panikk for over ansiktet og ble etterfulgt av lettelse. Byar kunne umulig vite noe.
Byar fulgte nøye med mens ansiktsuttrykkene forandret seg. For første gang gled hvitekappens blikk ned på steinen han hadde kastet fra seg på bakken.
Perrin forsto at han tenkte seg om. Hvis han skiftet mening om steinen, ville han da ta sjansen på å la dem leve lenge nok til at de kunne fortelle om det? Tau kunne bli filt over etter at de som var bundet lå døde, selv om han økte risikoen for å bli oppdaget. Han så inn i Byars øyne – de skyggedekte hulningene fikk det til å se ut som han stirret ut av mørke huler – og der så han døden.
Byar åpnet munnen, og mens Perrin ventet på at dommen skulle bli avsagt, begynte ting å skje altfor raskt til at tankene kunne følge med.
Plutselig forsvant en av vaktene. I det ene øyeblikket var det to uklare skygger der, i det neste var den ene oppslukt av mørket. Den andre vakten snudde seg med et rop på leppene, men før den første stavelsen var uttalt, hørtes et kraftig tsjukk, og så deiset han over ende som et felt tre.
Byar snurret rundt som en slange klar til hogg, og øksa hvirvlet så fort i hendene at det suste. Perrin sperret øynene opp idet nattemørket fløt inn i lyset fra lykten. Han åpnet munnen for å skrike, men halsen snørte seg sammen av skrekk. Et øyeblikk glemte han til og med at Byar ville drepe dem. Hvitekappen var også et menneske, og natten var blitt levende og kom for å ta dem alle sammen.
Mørket som hadde trengt inn i lyset, ble til Lan, med kappen hvirvlende gjennom sjatteringer av grått og svart når han beveget seg. Øksa i Byars hender gled lynraskt frem … og det så ut som om Lan tilfeldigvis lente seg litt til side mens han lot øksebladet passere så nær at han måtte ha kjent draget av det. Byars øyne videt seg ut idet kraften av slaget fikk ham til miste balansen. Vokteren rammet ham med hender og føtter i så rask rekkefølge at Perrin ikke var sikker på hva han hadde sett. Men det var ingen tvil om at Byar falt sammen som en filledukke. Før den slappe kroppen til hvitekappen lå stille på bakken, satt Vokteren på kne for å slukke lykten.
Da mørket brått vendte tilbake, ble Perrin blindet. Det virket som om Lan hadde forsvunnet igjen.
«Er det virkelig… ?» Egwene hulket halvkvalt. «Vi trodde dere var døde. Vi trodde alle var døde.»
«Ikke foreløpig.» Den dype hviskingen til Vokteren hadde et anstrøk av munterhet.
Hender rørte ved Perrin og fant tauene hans. En kniv skar gjennom dem nesten uten at det rykket, og så var han fri. Verkende muskler protesterte da han satte seg opp. Mens han gned håndleddene, myste han på den grå haugen som var Byar. «Drepte du … ? Er han … ?»
«Nei,» svarte Lans stemme lavt et sted i mørket. «Jeg dreper ikke hvis jeg ikke må. Men han vil ikke plage noen på en stund. Slutt å spørre så mye og få tak i et par av kappene deres. Vi har ikke så god tid.»
Perrin krabbet bort til Byar. Han måtte stålsette seg for å røre ved mannen, og da han kjente at hvitekappens brystkasse hevet og senket seg, rykket han nesten bort hendene. Det gikk kaldt nedover ryggen på ham da han tvang seg til å løsne den hvite kappen og dra den av. Til tross for det Lan hadde sagt, forestilte han seg at mannen med hodeskalleansiktet plutselig kom til å reise seg opp. Raskt famlet han rundt til han fant øksa, og så krabbet han videre til en ny vakt. Først virket det underlig at han ikke hadde noe imot å røre denne mannen, men så forsto han hvorfor. Alle hvitekappene hatet ham, men det var en menneskelig følelse. Byar følte bare at han skulle dø, uten hat, det var ingen følelse å spore i det hele tatt.
Han samlet sammen de to kappene, snudde seg – og ble grepet av panikk. I mørket var han plutselig uten retningssans, og han visste ikke hvordan han skulle finne veien tilbake til Lan og Egwene. Han kunne ikke røre seg av flekken, og han var redd for å bevege seg. Selv Byar var skjult av mørket uten den hvite kappen. Det fantes ikke noe han kunne orientere seg etter. Hvor han enn gikk, kunne det føre ham ut i leiren.
«Hitover.»
Han tumlet i retning av Lans hvisking til hender stoppet ham. Egwene var en dunkel skygge og Lans ansikt en uklar flekk; resten av Vokteren syntes ikke å være der i det hele tatt. Han kunne føle blikkene deres på seg, og lurte på om han måtte forklare seg.
«Ta på dere kappene,» sa Lan lavt. «Raskt. Rull sammen deres egne kapper. Og vær stille. Dere er ikke i sikkerhet ennå.»
I en fart sendte Perrin en av kappene videre til Egwene, lettet over å slippe å fortelle om frykten. Han surret sin egen kappe sammen til en bylt før han slengte den hvite kappen over skuldrene. Det prikket i huden da kappen la seg på plass, et stikk av bekymring mellom skulderbladene. Var det Byars kappe han hadde endt opp med? Han syntes nesten han kjente lukten av den magre mannen i stoffet.
Lan ba dem holde hverandre i hendene, og Perrin grep øksa med den ene hånden og Egwenes hånd med den andre. Han ønsket at Vokteren skulle fortsette flukten så han kunne hindre fantasien i å løpe løpsk. Men de ble bare stående der, omgitt av Barnas telt, to skikkelser i hvite kapper og en som bare kunne anes.
«Snart,» hvisket Lan. «Veldig snart.»
Lyn flerret natten over leiren, så nær at Perrin kjente håret på armene og hodet reise seg da tordenkilen ladet luften. Like bortenfor teltene ble jorden presset oppover, og eksplosjonen på bakken smeltet sammen med den i luften. Før lyset forsvant ledet Lan dem videre.
De hadde knapt tatt et skritt før mørket ble spjæret av et nytt lyn. Lynene kom tett som hagl, det gnistret i natten, og det var som om mørket bare kom glimtvis. Tordenen hamret vilt; det ene braket buldret inn i det neste i et eneste langt bølgende skrall. Vettskremte hester skrek, men vrinskingen druknet bortsett fra øyeblikkene da tordenen døde hen. Menn tumlet ut av teltene, noen i hvite kapper, noen bare halvveis påkledd, noen for frem og tilbake, noen sto der som lamslåtte.
Lan slepte dem småløpende med seg gjennom kaoset med Perrin bakerst. Hvitekapper så på dem med vilt blikk idet de passerte. Noen få ropte til dem, ropene ble borte i dundringen fra himmelen, men med de hvite kappene tett rundt seg var det ingen som forsøkte å stoppe dem. Forbi teltene, ut av leiren og inn i natten, og ingen løftet en hånd mot dem.
Bakken ble ujevn under Perrins føtter og busker og kratt klasket løs på ham der han lot seg slepe av gårde. Lynene glimtet til i rykk og napp og ble borte. Ekkoet fra tordenskrallene rullet over himmelen før de også svant hen. Perrin kikket seg over skulderen. En håndfull branner flammet mellom teltene. Noen av lynene måtte ha truffet, eller kanskje noen av mennene hadde veltet lamper i panikk. Menn sto ennå og ropte, med tynne stemmer i natten, for å gjenopprette orden og finne ut hva som hadde skjedd. Landskapet begynte å skråne oppover, og de la telt og branner og roping bak seg.
Plutselig tråkket han nesten på hælene til Egwene idet Lan stoppet. I månelyset foran dem sto tre hester.
En skygge rørte på seg, og så hørte de Moiraines stemme, full av irritasjon. «Nynaeve er ikke kommet tilbake. Jeg er redd den unge kvinnen har funnet på noe tåpelig.» Lan bråsnudde på hælen som for å vende tilbake den veien de hadde kommet, men et ord fra Moiraine, en enkelt piskesnert, fikk ham til å stanse. «Nei!» Han sto og så på henne fra siden. Bare ansiktet og hendene var synlige, men bare som uklare flekker. Hun fortsatte i en mildere tone; mildere, men ikke mindre bestemt. «Enkelte ting er viktigere enn andre. Det vet du.» Vokteren sto urørlig, og stemmen hennes hardnet til igjen. «Husk eden din, al’Lan Mandragoran, Herre av De Syv Tårn! Hva med eden til en Kronet Krigsherre fra Malkier?»
Perrin blunket overrasket. Var Lan alt dette? Egwene mumlet noe, men han kunne ikke få øynene bort fra opptrinnet foran seg. Lan sto som en ulv fra Skimmels flokk, trengt opp i et hjørne foran den lille Aes Sedaien; en ulv som forgjeves lette etter en måte å flykte unna dommen på.