Den fastfrosne scenen ble brutt av lyden av greiner som knakk i skogen. Med to lange skritt stilte Lan seg mellom Moiraine og lydene mens det bleke månelyset skimret langs sverdet. Det smalt og brakte i krattet da to hester sprengte seg frem mellom trærne, den ene med rytter.
«Bela!» utbrøt Egwene. I samme øyeblikk sa Nynaeve fra ryggen til den raggete hoppen: «Jeg fant dere nesten ikke igjen. Egwene! Takk Lyset for at du lever!»
Hun gled ned fra Bela, men da hun begynte å gå mot emondsmarkingene, grep Lan henne i armen. Hun bråstanset og stirret opp på ham.
«Vi må dra, Lan,» sa Moiraine. Stemmen lød uanfektet igjen, og Vokteren slapp taket.
Nynaeve gned armen sin mens hun skyndte seg å gi Egwene en klem. Perrin syntes han hørte henne le lavt. Det forvirret ham, for han trodde ikke latteren hang sammen med gleden over å se dem igjen.
«Hvor er Rand og Matt?» spurte han.
«Et annet sted,» svarte Moiraine. Nynaeve mumlet noe i en skarp tone som fikk Egwene til å gispe. Perrin blunket overrasket. Han hadde så vidt oppfattet en grov ed som hadde passet bedre i munnen på en kjørekar. «Må Lyset gi at de er i orden,» fortsatte Aes Sedaien som om hun ikke hadde hørt noe.
«Ingen av oss kommer til å være i orden hvis hvitekappene finner oss,» sa Lan. «Bytt kapper og stig opp.»
Perrin klatret opp på ryggen av hesten som Nynaeve hadde hatt i tau etter Bela. Mangelen på sal plaget ham ikke. Han red ikke ofte hjemme, men når han gjorde det, red han som oftest uten sal. Den hvite kappen var rullet sammen og festet til beltet. Vokteren sa at de ikke måtte gi hvitekappene flere spor enn nødvendig. Perrin syntes fortsatt han kunne kjenne lukten av Byar i kappen.
Da de la i vei, red Vokteren først på den høye svarte hingsten. Enda en gang følte Perrin at Skimmel rørte ved tankene hans. En dag igjen. Det var mer en følelse enn ord, et sukk av et løfte om et forutbestemt møte, en forventning om det som skulle komme, en resignasjon over det som skulle komme, alt sammen i lag på lag. Han prøvde å spørre når og hvorfor, mens han fomlet i hastverk og plutselig frykt. Sporet etter ulvene ble svakere. Det febrilske spørsmålet fikk bare det samme tyngende svaret. En dag igjen. Det hjemsøkte ham i tankene lenge etter at ulvene var forsvunnet.
Lan drev dem sakte, men sikkert sørover. Villniss som lå innhyllet i mørke, det ujevne terrenget, kratt som ikke var synlig før hestene tråkket i det, og skyggeaktige kraftige trær som raget mot himmelen tillot dem uansett ikke å holde høyere hastighet. To ganger forlot Vokteren dem. Når han snudde og red tilbake mot månestripen, gikk han og Mandarb i ett med natten. Begge gangene vendte han tilbake og rapporterte at det ikke var tegn til forfølgere.
Egwene holdt seg rett i nærheten av Nynaeve. Lave bruddstykker av en opphisset samtale fløt bakover mot Perrin. De to var så oppløftet at man skulle tro de hadde kommet hjem igjen. Han holdt seg bakerst i det lille følget. Av og til snudde Den Kloke seg i salen for å kikke bakover på ham, og hver gang vinket han litt som for å si at han hadde det bra, men han ble hvor han var. Han hadde en masse å tenke på, selv om han ikke kunne få orden på det i hodet sitt. Hva kom til å skje? Hva kom til å skje?
Da Moiraine endelig ba dem stoppe, trodde Perrin at det ikke kunne være lenge igjen til morgengry. Lan fant en liten regnkløft hvor han kunne skjule et bål i en fordypning på den ene siden.
Til slutt fikk de lov til å kvitte seg med de hvite kappene, som ble begravd i et hull ved bålet. Da han skulle til å kaste fra seg kappen, så han den broderte gullsolen på brystet og de to stjernene under, og han slapp kappen som om han hadde brent seg. Han tørket hendene på jakken sin og gikk for å finne et sted han kunne sitte alene.
Mens Lan skyflet jord ned i hullet, spurte Egwene: «Vil noen nå fortelle meg hvor Rand og Matt er?»
«Jeg tror de er i Caemlyn,» sa Moiraine forsiktig, «eller på vei dit.» Nynaeve gryntet høyt og foraktelig, men Aes Sedaien fortsatte som om hun ikke var blitt avbrutt. «Hvis ikke, skal jeg likevel finne dem. Det lover jeg.»
De spiste et rolig måltid med brød og ost og varm te. Selv Egwenes begeistring måtte gi tapt for trettheten. Den Kloke fant frem to salver, en til stripene som tauene hadde etterlatt rundt håndleddene, og en annen til de andre sårene og skrammene. Perrin satt i utkanten av lyskretsen fra flammene. Han så ikke opp da hun kom bort til ham.
Hun så taust på ham en stund før hun satte seg på kne med urte-posen ved siden av seg. «Ta av deg jakken og skjorten, Perrin. De sier at en av hvitekappene ikke likte deg.»
Han adlød sakte, fremdeles halvveis fortapt i budskapet fra Skimmel. Nynaeve gispet. Forskrekket stirret han på henne, og så på sin egen bare brystkasse. Den var et fargesprakende syn. De nyeste, lilla flekkene overlappet gamle avskygninger av brunt og gult. Bare de tykke muskelbuntene han hadde fått gjennom timer i mester Luhhans smie, hadde reddet ham fra brukne ribbein. Da tankene hans var fylt av ulvene, hadde han greid å glemme smertene, men nå ble han minnet på dem, og de vendte tilbake helt av seg selv. Uvilkårlig trakk han pusten dypt og knep leppene sammen for å undertrykke et stønn.
«Hvordan kunne han mislike deg så sterkt?» spurte Nynaeve forundret.
Jeg drepte to menn. Høyt sa han: «Jeg vet ikke.»
Hun rotet rundt i posen, og han krympet seg da hun begynte å smøre en fet salve over kvestelsene. «Malt villvin, femfinger og solrot,» sa hun.
Det varmet og kjølte på samme tid og fikk ham til å skjelve samtidig som han begynte å svette, men han protesterte ikke. Han kjente til Nynaeves salver og omslag fra før. Mens fingrene hennes gned blandingen forsiktig inn, kjente han hvordan varmen og kulden forsvant og tok med seg smertene. De lilla flekkene gikk over i brunt, mens de brune og gule bleknet og noen av flekkene forsvant helt. Da han prøvende trakk pusten dypt inn, var smertene nesten borte. «Du virker overrasket,» sa Nynaeve. Selv så hun både litt overrasket og underlig skremt ut. «Neste gang kan du gå til henne.»
«Ikke overrasket,» sa han beroligende, «bare glad.» Iblant virket Nynaeves salver raskt og iblant sakte, men de virket alltid. «Hva … hva skjedde med Rand og Matt?»
Nynaeve begynte å putte oljeflaskene og krukkene tilbake i posen, og presset dem nedi som om hun måtte trenge gjennom en hindring. «Hun sier at de har det bra. Hun sier at vi kommer til å finne dem. I Caemlyn, sier hun. Hun sier at det er så viktig at vi bare må finne dem, hva nå det betyr. Hun sier litt av hvert.»
Mot sin vilje måtte Perrin smile. Uansett hva som ellers hadde forandret seg, var Den Kloke fremdeles seg selv, og hun og Aes Sedaien var fremdeles langt fra perlevenner.
Med ett stivnet Nynaeve til og stirret på ansiktet hans. Hun slapp posen og presset hendene mot kinnene og pannen hans. Han prøvde å trekke seg unna, men hun grep hodet hans med begge hender og løftet øyelokkene med tommeltottene mens hun stirret ham inn i øynene og mumlet for seg selv. Selv om hun var liten, holdt hun med letthet ansiktet hans fast. Det var aldri lett å slippe unna Nynaeve når hun ikke ville at man skulle gjøre det.
«Jeg skjønner ikke,» sa hun til slutt. Hun slapp ham og lente seg tilbake på huk. «Hvis det hadde vært guløye-feber, ville du ikke greid å stå oppreist. Men du har ikke feber, og det hvite i øynene dine er ikke blitt gult, bare regnbuehinnene.»
«Gult?» sa Moiraine, og Perrin og Nynaeve skvatt til der de satt. Aes Sedaien hadde nærmet seg uten en lyd. Perrin så at Egwene sov inntullet i kappen sin ved bålet. Hans egne øyelokk holdt på å gli igjen.
«Det er ikke noe,» sa han, men Moiraine la en hånd under haken hans og løftet hodet så hun kunne stirre inn i øynene hans på samme måte som Nynaeve hadde gjort. Han fikk gåsehud og trakk seg unna med et rykk. De to kvinnene behandlet ham som et barn. «Jeg sa at det ikke er noe.»